MS KOS GJENNOM EUROPA

Da de to som siden hen skulle bli matros og skipper om bord på MS Kos besøkte Barcelona for andre gang i sine liv - i 2002 - slo skipperen fast at han nå var ferdig med Barcelona. Det var ikke mer å se.
Men, du all verden så feil han tok! Det er utrolig mye flott og vakkert å se i Barcelona!

Så, derfor er det alltid kjekt å ta med venner på besøk i denne spennende byen. Denne gang datt vi, matros, Oddrun og Kjell Rangnes og skipper ned på et utested på Ramblaen, og det er ikke det verste man kan gjøre når solen skinner - og varmer - i begynnelsen av februar.

Men før vi kom så langt, hadde vi selvsagt også avlagt det som tidlig ble stambordet til matros og skipper i Premia de Mar.

På den lille baren med veldig god tapas hos Adriana på Torget. Det skjedde like etter at vi hadde vært på stasjonen og hentet Oddrun

og fått hver vår bamseklem av Kjell.

Vi fikk flotte dager sammen, i sol, men en smule kjølig vær, på grunn av sterk vind. Det har blåst mye på Costa Brava etter nyttår. Matros og skipper håper det roer seg etter hvert, for nå er det bare rundt fem uker til vi kaster loss. I midten av mars retter vi baugen mot nord-øst. I månedskiftet august-september regner vi med å være tilbake i Stavanger.

Det blir nok noen våte avskjeder med mennesker vi har møtt, lært oss å sette pris på, og som vi nå regner som våre venner. For eksempel det franske paret Marie Christine og Bernard. De er fra Lyon, har motorbåt i havnen på vår brygge og hus i Premià de Dalt, 5 kilometer opp i åsen fra Premà de Mar. Vi ble invitert hjem til dem en kveld, til et trivelig bordsete.

Bernard var chef, og serverte foie gras

til forrett.

Til hovedretten serverte han

Etter et herlig måltid kunne le chef lene seg tilbake...

Lørdag ettermiddag registrerte vi her sør at fotballaget i byen der vi har vår hjemlige bolig ble rundspilt av fotballaget der vi har vår hjemlige hytte. Langt triveligere da - å sitte på kulturpøbben vår - L´Amistat - vennskap - sammen med erkekatalanerne og Barca-patriotene - som får selv Brann-tilhengere til å framstå som pingler - Narcis på 81 og datteren Montserrat på 42 - og se Barca banke Getafe 6-1!

Samme dag var det karneval i Catalunia. Det mest berømte foregikk i Sitges, en trivelig by rundt 40 kilometer sør for Barcelona. I Premia de Mar var det karneval på ungenes premisser.

Løvenes konge - jaffal den minste av dem - var visst liga holden om heile karnevalet...

Her var der klovner uten sirkus...

vårlsipp fra fengslene...

Prinsesser på vift...

og en familie - bestående av en liten Dracula, et par engler og en pater - som startet og avsluttet karnevalet

på pøbb! Men det var altså på L´Amistrat - Vennskap!

Også - for bare nok en gang å minne alle som ikke har fått det med seg at det er mye flott og vakkert å se i Barcelona - så....

PS
Bare så d e nevnt. Skipperen spurte høflig om lov til å fotografere henne - og det fikk han lov til.
DS

Hasta pronto

Skipperen på Kos trenger ikke mange oppfordringer - faktisk trenger han ikke en eneste oppfordring - for å synge Beatles. Det holder i massevis at en katalaner, som var en reser på gitar,

dro opp stemningen med Elenor Rigby sammen med en bassist.

Men, kanskje vi foregriper begivenhetens gang en smule, så la oss gå tilbake til slik denne minnerike aftenen startet.

Den startet med disse to hyggelige karene som ga til beste spansk gitarmusikk, her riktignok fotografert ved en tidligere anledning, men de har ikke forandret seg nevneverdig, på de par månedene som skiller begivenhetene.
Den oppegående leser vil muligens erindre at skipper og matros på Kos ved en tidligere anledning har fortalt at de har vært på kulturaften i et privat hjem, den gang hjemme hos skipperens spansklærer, Mercedes og hennes mann Ricardo i vår "hjemby" Premià de Mar. I går, lørdag, var vi igjen invitert til privat kulturaften, denne gang hos Merce i El Barro - gamlebyen i Barcelona. 18 sjeler var til stede, og de aller fleste bidro med kulturinnslag av varierende kvalitet. Men her er det ingen som blir utstemt.
Det står dårlig til med spansk og katalansk økonomi, men det er ingenting å utsette på den kulturelle delen av spansk hverdag.

Denne 12-åringen, akkompagnert av sin mor Maria, viste tydelig nettopp det. Og bare for å ha nevnt det. Maria er oboist, spiller piano som en pianist, og holder for tiden på å skrive en roman!

Hovedstammen av deltakere i dette trivelige tiltaket, har holdt sammen og laget slike arrangement i 30 år. Derfor er det med ydmykhet og stor glede skipper og matros takker ja til å bli med. Alle har med "kurvmat" og drikke, som blir til et trivelig måltid som avslutter kulturaftenen. Men først må vi gjennom "kulturalibiet" for et godt måltid, som en av de faste deltakerne, smilende opplyste oss om første gang vi deltok.
Lørdag varte alibiet i tre timer. Mange ville bidra.

Det var sampill med klaver og kontrabass. Det var solosang og

fra en profesjonell musiker, som vel var den første som slo til med en Mozart. Ellers fikk vi hilse på Beethoven gjennom et par satser av en av hans klaversonater, dessverre for skipperen, verken Sonate Pathetique eller Appassionata, som er hans favoritter.
Vi var innom en vals fra en katalansk komponist, som etter skipperens mening trolig har skrevet den for pianister som har tapet sammen de tre midterste fingrene på høyre hånd med gaffatape, sånn at pianisten klarte å slå an tre nabotangenter - kanskje fire - på en god dag - samtidig.

Det tegnet til å bli en aften i den mer seriøse delen av skalaen, og skipperen lurte på hvordan forsamlingen kom til å ta til seg det skipperen hadde tenkt å bidra med - blant annet en selvskreven vise. Det hadde gått bra første gangen, men denne kvelden var det langt flere til stede, og på en seriøshetsskala fra 1 til 10 nærmet man seg 10-tallet med raske triller og tunge klaveranslag.

Herlig da, når to par fra "klanen", slår seg løs. Med vakkert dekorerte legemer slo de til med kveldens føste Beatles-innslag; "Obla-di-obla-da", på det kjente og så tradisjonsrike katalanske instrument: "Plastrør i gilde farger"!

De avsluttet innslaget med den kjente og kjære:

"Popeye the sailer man"!

Så bidro Ricardo til skipperens store glede med mer Beatles.

Skippern framførte så den alt for lite påaktede balladen «Rock 'n' Roll Kids», som var Irlands vinnerbidrag i Grampri, som det heter på norsk, i 1994, og som ble fremført av Paul Harrington og Charlie McGettigan. Melodi og tekst er skrevet av Brendan Graham. Og det er faktisk en fin ballade, med en nostalgisk tekst som passer til gamle skiprer. Den ble tatt vel i mot av forsamlingen, så skipperen avsluttet med sin egen "Ekta siddis", som ingen fosto bæret av, sånn tekstmessig.
Men, forsamlingen applauderte likevel.

Egentlig hadde skipperen veldig lyst å dra "Let it be" av Beatles, men lot det være. Han hadde nemlig snappet opp at han karen med det litt uflidde håret, HAN KAN SPILLE BEATLES, HAN!
Sådåså!

Og det kunne han!

Ja, så var det kulturelle alibiet over for denne gang, etter tre timer, og vi kunne gå over til

Og under måltidet kom - ikke unaturlig - skipperen i prat med Beatlesgitaristen. Han sang ingenting, han spilte Beatles med eminent fingerspill på sin klassiske gitar. Skipperen hentet sitt selvlagde hefte med Beatles-sanger, og så ble der liggende et eller annet i luften mellom norsk fenalår, morrpølse og elgpølse, norsk akevitt og spanske matretter. For da måltidet var over

sto han plutselig der med en en gitar - som det var mange av denne aftenen - i hendene. Og hvordan det nå var eller ikke var, så sto skipperen ved siden av ham med teksten til "Let it be".
Ja, også, ja, det liksom bare blei sånn...

Og det så ikke ut som om tilhørerne kjedet seg,

gjorde det vel...?

Også skjedde det som skjer av og til - telefonen ringte...

Ja, og da grep skipperen både sjansen og gitaren...

og det gjorde visst ingenting det heller, verken for Maria eller Mercedes, for de kunne "And I love her" de og...

Men, selv en spontan Beatles-jam har en ende. Så vi lar Den Kombinerede Indretning, Maria og Mercedes´ smil avslutte denne.

Søndag 20. januar 2013 gikk en 54 års lang drøm i oppfyllelse på Camp de Mestalla, hjemmebanen til Valencia F.C. Der møtte hjemmelaget Real Madrid i ligaen. Skipperen ble Real Madrid-tilhenger i 1959 da laget vant europacupen, som det også gjorde i 1960. Den store spilleren var ungarske Ference Puskas, med di Stefano som en god nummer to.

På stadions beste plasser

satt besetningen på Kos - som hadde reist fra Costa Brava til Costa del Azahar - og fått plasser på Costa Møje!
Men, som Den Kombinerede Indretning, som for øvrig ikke vet forskjell på offside og "tri kørner straffe", sier, så er det "once in a lifetime"!
Det var forresten en ren tilfeldighet som gjorde at vi havnet på denne kampen. Vi var på en ukes "ferie" sørover spanskekysten, for å besøke slekt og venner. Det kommer vi tilbake til. Turen ble avsluttet i vakre Valencia, og vi skulle skrive oss ut av hotellet søndag formiddag, for å ta toget tilbake til Barcelona og videre til Premià de Mar.
Ved frokostbordet møtte vi igjen en ung og utrolig pratesyk sveitser, som vi hadde møtt ved hotellfrokosten et par dager tidligere. Blant alle ordene som rant ut av ham snappet vi opp "fotballkamp i kveld" og "Real Madrid".
Hm.
Kort fortalt. Romfolket - altså de som steller rommene på hotellet - trengte ikke ta av sengtøyet på vårt rom. Vi ble en natt til. Vi fikk fatt i drosje, som kjørte oss så nær billettluken på Camp de Mestalla som mulig, og der fikk vi billetter - dyre billetter.
Med dem i lommen, ruslet vi - spesielt skipperen - glad og fornøyet av gårde - i klar visshet om at vi to kommer til å dø fattige på gods og gull, men rike på opplevelser.
Utenfor stadion så vi dette.

Folk ventet på at Valencias spillere skulle innta spillerbussen. Ja, så ventet også vi. Ingen av oss kjente ansiktet på noen spillere i denne klubben. Men, siden det var så mange rundt oss som rev og slet i denne karen, ja, så gjorde også skipperen det, samtidig som han stakk kameraet sitt opp i hendene på en som hadde sluppet taket i karen. Og da ble det sånn:

Av en Valencia-fan fikk vi vite at karen het Cissokho, spilte med nummer 3 på ryggen, hadde kommet til klubben for et halvt år siden, og hadde spilt alle kamper siden da.
Men ikke kampen vi så. Vi så ham bare under oppvarmingen til 2. omgang.

Bort en gate, rundt et hjørne, - og du - ka e det adle de der borte står og glor på...?
På spillerhotelet til Real Madrid, selvfølgelig.
Så da gjorde selvsagt også vi det. Etter en stund ble denne karen sendt ut for å tilfredsstille fansen.

Det var Real Madrids spiller nummer 18, Raul Albiol, og han spilte om kvelden.

Kampstart klokka 21. Skipper og matros ruslet mot stadion et par timer tidligere, og gikk igjen forbi spillerhotellet til Real Madrid. Da så det sånn ut, da skipperen også meldte seg på...

Det eneste han fikk fotografert var

spillerbussen!

Vi ga opp kampen om å få et glimt av Ronaldo, Kaka og Pepe og di, og potlet oss til stadion.

Kjemeflotte plasser - og vi var klar!

Real Madrid var første lag utpå for å varme opp. De ble henvist til klokkesvingen - der Valencia-hordene holdt til. For et spetakkel. Vi forsto ikke et ord, men det var ikke "Amund Valencia" - "Heia Valencia" de sa. Det var ganske sikkert noe sånn som: "Ædabæda Ronaldo - faren min e sterkere enn faren din"!
Og: "Real Madrid - gå hjem og vogg"!

Så var vi klar for avspark:

Skipperen hadde pekt ut en mann i blått - for Real Madrid spilte i bortelagsdraktene sine - en med rød fotballsko og nummer 7 på ryggen - for matrosen.

Han -

det e Ronaldo!

Og la det være sagt med en gang. Det er skipperen som har tatt dette uskarpe bildet, med sitt lille Leica-kamera - etter å ha stilt ISO på kameraets maks - 1600 - og ellers prøvd å se fotografproffe ud.
De øvrige bildene fra denne kampen, har matrosen tatt - på strak arm.

- Åh, e det han - på midten der -

så e Ronaldo?

Også va de i gang, Real Madrid og Kånemor.

Real Madrid lagde mål - og Kånemor skreig. Spesielt de to gangene han

Ronaldo lagde mål.

Det ble stille på tribunene, bortsett fra i hordesvingen. Når de en sjelden gang tidde, var det forunderlig å oppleve

40.000 mennesker tie stille sammen!

Han

ja, allså Ronaldo, lagde to mål. Real Madrid vant 5-0, alle mål i første omgang.

Hadde me det kjekt...

Dokker ska kje se heilt vekk i fra det.

Og alle de flotte bildene fra kampen tok Den Kombinerede Indretning - med dette kameraet!

Jeg sier ikke mer...

Uken startet med togtur til Alicante for å besøke skipperens søster Aase og maen Tom. De hentet oss der, og vi kjørte til hytten deres i Guardamar, et par mil lenger sør.

Mat må man ha, og litt leskende, når man er på tur til Torreviera..

Herlig i solen, men vinden var litt lei dagen etter, da vi ruslet til enden av moloen ved havnen i Guardamar.

På enhver molo står det fiskere. Inntil denne dagen hadde vi til gode å se noen få fisk. Men, det finnes unntak:

Før i tiden, da min søster og jeg var yngre, var hun bare fem år eldre enn meg. Men nå... Til sommeren fyller hun 70 år!
Da skal det jubileres sammen med barn, svigerbarn og barnebarn i Guardamar. MS Kos er da et eller annet sted midt i Europa, så vi tok feiringen på forskudd.

Jubilant og ektefelle koste seg, som vi gjorde..

Vår servitør fra Moskva ville gjerne komme til Norge og hilse på jubilant og matros.

Fra Alicante somlet vi oss videre til lille, vake og sjarmerende Altea. Somlet, fordi vi reiste med et somletog, og måtte bytte tog to ganger. Etter anvisning fra hotellverten: - bare fem minutter å gå - over broen, andre til venstre, første til høyre, opp trappene, til høyre...

- Hello, it is your norwegian guests again. Did you say the first or the second to right - or was it to left ? Oh, straight ahead... Okey, see you in a couple of hours...

Så var vi der

Thomas i døra - og inn i den lille, flotte resepsjonen på Hotel Abaco.

For et hotell! Bare seks rom, og vi fikk det som heter

Og det var veldig fint...

Badet også...

Og på bordet fant vi et kort...

Gjett om vi følte oss velkomne. Hotel Abaco i Altea anbefaler vi på det varmeste!

I Altea traff vi matrosens barndomsskolevenninne, Mette og hennes mann Terje.

De har hatt leilighet der i 12 år. Etter å ha søkt store deler av spanskekysten, falt de aldeles for denne perlen, Altea.

Fine torg,

trivelige, smale gater..

flotte bougainvilla

og god spise, selvfølgelig, både på restaurant

og på terrasen til Mette og Terje, der matrosen sjekket forholdene..

Og selvsagt en flott kirke på torget på byens høyeste punkt. Og i den kirken ble skipper og matros for sikkerhets skyld innelåst.
Den eldre damen som passet inngangen stakk hodet inn døra til oss to som var alene i kirken, og sa et eller annet på spansk, samtidig som hun viste drikkebevegelser med en hånd. Først trodde vi hun bød oss på kaffe, men fant ut at et var hun som skulle gå og drikke kaffe. Skipperen, som nå har hatt 10 leksjoner i spansk, fikk en liten mistanke om at damen sa at hun låste døren mens hun var borte. Men, han slo det fra seg, for det kunne hun vel ikke gjøre.

Det kunne hun vel!

Men, når kirken ser sånn ut..

gjør det ikke noe om man er innelåst 10-15 minutter.

Når vi snakker om kirker. Dette er også en kirke.

Spenstig arkitektur fra 1967 i den lille kystbyen Xàbia

og inni var den sånn

med en himling som var formet som bunnen av et treskip.

Vakkert. Stilig.

Det var også denne Lambrettaen fra 1959. Det er riktignok ingen Vespa, men et slags søskenbarn...

Fine dager i Altea tok slutt. Valencia var neste stopp, siden Anne og Martin, som besøkte oss i Premia de Mar i fjor høst, skrøt voldsomt av byen. Og de tok ikke for hardt i.

I kveldslys..

ja, kveldslys..

Et av Europas største matvaremarkeder

åpnet i 1928, inneholdene rundt 1000 boder med blant annet..

Og Valencia har også sin "Irene på Torjå":

Valencia er også kjent for sin paella.

For ikke å snakke om spenstig arkitektur et lite stykke utenfor bykjernen.

Det er byens kultur- og konserthus. Nabobygget - en kino - står ikke langt tilbake...

Trivelige bygninger like ved matvaremarkedet...

og en katedral som var særdeles betagende innvendig...

Også til en historie i historien:

Vi er kommet til det stadiet i livet da en god og lang lunsj "sitter lenge onna". Det hender derfor at vi dropper middagen om kvelden. Så også en dag i Valencia, trodde vi.
Lunsjen "satt onna" helt til i ti-tiden om kvelden. Vi var tilbake på hotellrommet, men ble litt kvesne. Matrosen tok et raskt overblikk over omgivelsene fra vinduet i rommet. Tvers over gaten lyste det: Café - restaurant.
Muy Bien!
Og der var det livlig, kan dere tro...

Vi fikk da noe å drikke..

Mat var det verre med. Vi bestilte hamburger, men det som kom på bordet var...

for de hadde kje merr hamburgere, fikk vi vite et kvarter etter at vi hadde bestilt.
Men, de hadde da andre gårme-retter på menyen:

Det smakte godt.

Søndag er vi tilbake ved mesa dos - bord to - a LÁmistat, sammen med Narcic og Montserrat for å se Barca banke Osasuna. Og søndag 10. mars er skipperen, sønnen Thomas og barnebarn Herman på plass på Camp Nou for å se Barca sydre Deportivo de La Coruna.

Hasta pronto!

Vi er i Prince of Wales Theater i London. Og der kunne vi ha sittet veldig lenge. Mye lenger enn de to timene konserten -

- "Let it be" - varte.

To av det Fab four er borte for alltid. På denne forestillingen var det omtrent som om de var tilbake på scenen, John og George, sammen med Paul og Ringo. Riktignok liknet "Ringo" mer på Micky Dolenz, trommeslager i "The Monkees", men det gjorde ingenting. At Paul McCartney var italiensk,

gjorde heller ingenting. Framføringen, harmoniseringen, "trøkket", sangstemmene, ja hele pakken, var så nær originalen som man vel kan komme. Og da gjorde det jo ingenting at dagens John Lennon framsto sånn på scenen:

Det var nesten litt nifst. Og da han satte seg til flygelet, og gruppen framførte legendariske "All you need is love", som første gang ble framført under verdens første direktesending over satellitt- verden rundt - 25. juni 1967, var det som om vi var disse nesten 46 årene tilbake i tid. Tyggegummien var på plass, og det var et øyeblikk originalen som satt ved flygelet.

Magisk!

Og publikum ga seg ende over, også den delen av publikum som tilhører den nærmeste vennegjengen til skipper og matros, venner vi hadde reist til London for å møte, og for å gå sammen med på konserten med Beatles-musikk. I ansiktene hos enkelte av dem kunne man lese at hvis det ble bedre og mer magisk nå, så ville det tippe helt over....

Jaja. Kanskje ikke helt rettferdig, den der. Men, når skipperen er av den oppfatning at The Beatles er og blir nummer 1, og han i alle år har vært misunnelig på sin tidligere sjef i Aftenbladet, Thor Bjarne Bore, for en eneste ting, nemlig at han opplevde Beatles live under en konsert på Webley, ja, så var denne kvelden en fantastisk opplevelse, for øret, før øyet,

for kropp og sjel.

Det gjorde heller ikke opplevelsen dårligere med vissheten om at denne konsertforestillingen ble holdt i The Prince of Wales Theater, der Beatles sto på scenen under Royal Performance, med Dronningmoren til stede, 4. november 1963. Det var der John Lennon uttalte følgende bevingede ord fra scenen:

- For our last number, I like to ask your help. Will the people in the cheaper seats clap your hands? And the rest of you, if you´ll just rattle your jewelry!

Så også denne minnerike kvelden, lørdag 5. januar 2013, og dermed satt "Twist and shout" i tak og vegger nok en gang i denne flotte teatersalongen.

Og selvsagt var "Please, please me", som har 50-års jubileum i skrivende stund, med. Det samme var bakgrunnen for heila greieå; "Love me do", som ble utgitt 5. oktober 1962. Det var bandets første singel, og konserten vi bivånet ble satt opp for å markere 50-års jubileet for denne utgivelsen. Det var premiere i september i fjor, og om noen få dager, 19. januar, er det over.

Har jeg brukt ordet fantastisk til nå, mon tro?

Når noen opplever noe flott i en konsertsal, hender det at musikalsk leder i Song- og Spelkorlaget av 8. mars & Søn, der Kos´skipper var første & Søn, Erik Lindboe, uttrykker dette ved følgende, flotte uttrykk: "Intet sete var tørt".
Beatles-konserten "Let it be" var av en slik art, at jaffal skipperens stolsete burde ha vært fuktet i ren begeistring. Men, han forlot salen med god samvittighet og etterlot seg et tørt sete. Poenget er nemlig at han knapt var nedpå setet. Det var heller ikke Kos-matros. To russiske ungjenter, som var nærmeste naboer på skipperens styrbord side, så til tider nesten lit engstelige ut. Ikke kunne de en eneste Beatles-tekst heller, så da er det ikke så godt å synge med, som Den Kombinerede Indretning og skipperen gjorde.

Men vi klarte å tie stille - når det var påkrevd. Under Pauls "Yesterday", for eksempel og under Georges "Something", som framføres her.

Går det an å ha det bedre?

Vel, vi gjorde noen forsøk.

Skipper og matros ankom London fra Barcelona, og gikk på pøbb, som nå kanskje burde ha fått navnet:

"Hattens hvile"!

Ingenting smaker bedre da enn

og

Etter hvert datt våre tre vennepar ned fra himmelen med hver sine flyselskaper, og det ble samling i bånn.

Det var fortsatt jul i Oxfordstreet...

En gate vi forsøkte å unngå som best vi kunne, men den ligger nå der...

Skipperen hadde ett ønske for London-oppholdet, i tillegg til Beatles-konserten. Det var et besøk i Beatles-butikken i Bakerstreet for å kjøpe en...

Og det fikk han, to faktisk, men skjorten med kåvveret til "Let it be" skal brukes ved en senere anledning.

Til frokost stilte damene litt forskjellig antrukket - nedentil...

En av dem hadde allerede iført seg sine stødige "En-dag-på-Marks-and-Spencer-sko", eller var det "Selfridges-comfort-dagen-lang" - de het?
Någe va det...

Om kvelden slo vi ut håret, også vi som ikke har så mye igjen av det, og gikk på japansk restaurant - der maten ble tilberedt mens vi bivånet kokkens kokekunst og en del av hans andre ferdigheter.

Han var like kjapp med tungen som med kniven, og han visste hvordan man imponerte sitt publikum. Da er det bare å lage en pyramide av løkringer, helle oppi en væske eller to...

og vips, så er det like før brannbilen kommer....

Men rettene ble smakfulle ...

kjærlig visuelle...

før enkelte av oss forsøkte å stikke av fra regningen......

Var det mer da, mon tro...?

Absolutt ikke.

Hasta pronto!

Det begynner ofte sånn, og det er slett ingen dårlig begynnelse.
Men egentlig så begynte årets nyttårsfeiring i St. Giles like før Canal du Midi i Frankrike, da luften var full av sommer og mygg. Kirsten og Leif, som har hytte i Antibes i Frankrike, var på besøk om bord i Kos. Varmen fikk oss til å tenke på noe kjølig og svalt, for eksempel nyttårsaften. Vi ble enige om å feire sammen, et eller annet sted.
Besetningen på Kos hostet opp et trivelig hus i Premià de Mar. Det var til leie, og hadde plass til seks enkle sjeler. Kanskje Grete og Harald i Sørmarkå også hadde lyst å feire nyttår sammen med oss?
Klart de hadde det. De tok invitasjon og utfordring på strak arm. Og etter ankomst fra nord og øst var det altså at det begynte sånn som tidligere nevnt. Og fra da av ble stemningen bare bedre og bedre blant gode venner.

Unge Buch Hansen, med Leif til fornavn, ga til beste viser om både det ene og det andre.

Om formiddagen nyttårsaften ble det noe kaldt i glasset, samt calamare romana y patatas brava, ikke hos Fru Enebær på Torget, som i Skomakergaten, men hos Adriana på Torget.

Herrligt!

I havnen vår - Marina Premià - har vi en restaurant, som vi muligens kan ha nevnt en gang eller fem i tidligere blogger. Italienske Fabiene driver den sammen med sin samboer Ramirez - fra Uruguay. Han er i tillegg chef på en stor restaurant i nærheten av Port Velle i Barcelona. På Offu jobber også Alex fra Ecuador og kokken Gabriel fra Caracas i Venezuela. Internasjonalt miljø, med andre ord..
Vi ville veldig gjerne feire nyttårsaften der. God, men noe spesiell meny. Til tross for at Offu trolig bare ville få seks gjester nyttårsaften - oss seks norske - ba Ramirez seg fri fra sin jobb i Barcelona, for å holde åpent for oss. Skipper og Den Kombinerede Indretning på Kos hadde både ett og to møter med Fabiene og Ramirez, for å diskutere meny og vinvalg. Det vil si, innspillene fra vår side var sånn:

- Surprise us!

Dermed satte de to i gang. Ramirez komponerte en utsøkt meny, mens Fabiene tok seg av vinvalgene. Sammen med sine medhjelpere var de på plass på Offu ved 13-tiden - ene og alene for å tilberede et måltid som seks matglade nordmenn kommer til å huske - jaffal til syttende søndag etter septuagesima.....

Etter et ørlite fårspil om bord i Kos, der cava - som allså uttales caba - ble servert i edruelige mengder - gikk herskapet tilbake til sitt losji og ikledde seg aftenens gevanter. Vanter var ikke påkrevd i 13 grader.

Også:

Fabiene tar runden med sin sprudlende velkomst i smil og glass, noe Den Kombinerede og Harald satte pris på.

Så dukket det opp -

det ene kunstverket etter det andre...

Bak skranken jobbet en av kunstnerne ...

Og foran Offus norske øyne åpenbarte maten seg blant annet slik...

Skipper og matros hadde bedt om et langdrygt måltid, med god tid mellom rettene, blant annet for at Leif - med tonefølge av skipperens gitar - kunne bidra med blant annet "Don´t let the rain come down".
Her tør skipperen være så fri å be den våkne leser merke seg skarpheten i bildet. Hvorfor, vil han komme tilbake til på et noe senere tidspunkt.

Skipperen hadde den store glede og ære å overrekke Fabiene, som egentlig heter Fabiana, men som synes at Fabiene er mye finere, Norges-reklame i form at norsk akkevitt og en six-pack med Lervig øl.

Og her er Det Norske Selskab i Premià de Mar under taffelet.

Og tiden går fort i godt selskap. Da klokka nærmet seg slutten av 2012, ble Det Norske Selskab, bestående av 65-åringer pluss - minus noe småttri, som fjortiser igjen. Her ved en av dem!

Og her ved dem alle...

Og da 2013 var et faktum, kom også Antonia og Josè Maria, som ikke er med på bilde, innom. Karen i bakgrunnen hadde vært med hele kvelden - omtrent.

Det neste bilde kan misforstås dit hen at festlighetene så til de grader tok av at øvrigheten måtte kalles inn. Men, det er ikke sånn det er. Øvrigheten i dette tilfellet er vår gode venn Joaquin, ansatt i vaktselskapet som holder vakt over sin hjord og sine båter hver natt. Han er alltid innom på Offu om kvelden, så også på Nyttårsaften.

Han passet på at både Den Kombinerede Indretning, Harald og Kirsten hadde det godt!

I Catalania, sikkert også i resten av Spania, har de den skikk at når klokka slår 12 slag midnatt nyttårsaften skal gjestene fortære 12 druer, en for hvert slag. Da må det gå fort unna.

Den Kombinerede Indretning tok ledelsen, som hun alltid gjør når noe må organiseres, og hu e jysla flinke te det.

Også var det bare å la det stå til med druespising - inntil 2013 var et faktum!

Også var det bare å slippe jubel og serpentiner løs...

- Salute Joaquin!

Og den slags tilbørligheter, til noe bortimot et utesvevende liv, fører jo til tomme glass - som må fylles...

- Skål alle sammen og feliz ano nuevo!!

Ekteparet Hansen så ut til å ha en fin aften...

Og Den Kombinerede Indretning - i kraft av å være mor - kunne ønske minsten, svigerdatter og barnebarn Godt Nyttår!

Også drog vi The Boxer, sammen med blant annet Josè Maria...

Hm.. Trenger jeg si stort mer - enn å be dere se på skarpheten i dette bildet, tatt av samme fotograf - bare noen timer senere enn det første...

Så, til slutt, på en fantastisk aften - la oss få presentere våre fantastiske velgjørere denne minnerike aften:

Men, nyttårsfestlighetene stanset ikke med dette. Det kommer jo en dag derpå, og da sto Barcelona for tur, for aldrende menn med hatt..

Før vi inntok Palau de la Musica, Barcelonas fantastiske konsertsal. Grete og Harald er klar

for nyttårskonsert med Strauss Festival Orchestra - som skulle spille - ja, gjett...

Det ble en opplevelse - på alle måter. Først fordi vi hadde billetter til konserten klokka 17, som uten at vi visste det var blitt slått sammen med konserten klokka 20, som skulle begynne klokka 18.

Kaos!

Vi med billetter til klokka 17 ble sendt fra stokk til vegg av arrangørene - og kolliderte med dem med billetter til klokka 20 som var blitt sendt motsatt vei - allså fra vegg til stokk. Men ingen av oss ble sendt i retning konsertsalen. For den var jo stort sett full av alle som hadde fått sms-beskjed om forandringen.
På et eller annet uforståelig vis klarte skipperen å komme seg gjennom noen sperringer, opp trappen mot Konsertsalen, der han hadde vært to ganger før, og derfor visste veien, påkalle resten av Det Norske Selskabs oppmerksomhet, få dem gjennom sperringene og inn i salen. Bare for å konstater at hvis vi gikk hen og satte oss på setene som våre billetter viste, ville de bli tungpustet de som allerede satt der!
Plutselig dukket et vennligsinnet menneske opp og halte oss med seg bort til en

LOSJE

Siden vi ikke visste at vi ville bli tildelt en egen losje, hadde ingen av damene med seg sine diademer. Av samme grunn hadde ingen med seg sine hvite hansker, vi ellers ville ha ikledd lankene, for deretter - ganske avmålt - å ha hilst almuen.

Vi klistret derfor på oss et hverdagslig ansiktsuttrykk, begikk litt "småltåk" omkring den lettbente Strauss-musikken...

før vi lot oss så til de grader imponere av orkester, sopransolist Tatiana Tretiak, de ti danserne fra El Strauss Festival Dance Enseble, og ikke minst den utrolig dyktige og fascinerende dirigenten Svilen Simeonov.

Det ble drøyt to timers fantastisk opplevelse.

Ja, også var det mat etterpå - på en trivelig restaurant i Barcelonas gamle bydel...

Og dagen etter var det avskjed - med tale ...

og tale..

Dagen derpå lettet skipper og matros med et fly fra Monarch, med hovedkontor i Luton, for å dra til London for å gå på Beatles-konsert.
Tror dokker det va kjekt?

Det skal dere få svar på - i ord og bilder - i neste blogg - senere i uken.

Hasta pronto!

Fantastisk utsikt over Barcelona fra den rundt 500 meter høye knausen - Tibidabo - Lille julaften - i 18 grader. Et sted der nede i mylderet - i en flott leilighet - feirte besetningen på Kos jul sammen med sin eldste sønn, Morten, hans samboer Claire og våre barnebarn Alva på 8 og Lilou på 5. Skipper og matros hadde egentlig tenkt seg en tradisjonell jul, med levende gran som juletre og ribbe med tilbehør som julemiddag.
Men, det blei ikkje sånn.
Sånn blei det:

Juletre av bjørkefiken i potte.

Og julematen altså

tilberedt i husets vaskebøtte.

Sous Vide, heter visst vidunderet, som klarer å holde konstant temperatur på vannbadet, sånn at kjøttet er likt stekt eller kokt? gjennom hele steken. Ja, for det var en flott kalvestek som i vaskebøtten, vakumpakket med reiseutgaven av vakumutstyr,
Alt det de finner på å ta med seg i håndbagasjen, denne yngre generasjon!
Men, for alt i verden, vi går alt for fort fram. For vi møttes ved ytterdøren til huset der vi skulle bo. Kos´besetning og vår gjeng, som til daglig har et godt liv på Lille Tøyen i Oslo. Og da så det sånn ut.

Vi måtte vente litt til nøkkelpersonen dukket opp, og da er det godt å ha en bestemor som har evnen til å forutse slike tilstander, og derfor har med forundringsposer til de yngste.

Etter å ha tømt kofferter, var det ut på byn for blant annet å handle

nye støvletter til ungene.

Besøke fristelsenes marked...

mmmm...

få en liten smaksprøve på fruktmarkedet...

spise litt

og, når mørket faller på få litt smågodt av den katalanske nissen Tio...

og rusle litt rundt på Barcelonas juelmarked med bestefar..

Lille julaften ble satt av til å besøke Tibidabo, med sin fantastiske utsikt og flotte fornøyelsespark. Men, det kommer vi tilbake til. Vi trenger vel ikke ta alt i kronologisk rekkefølge, gjør vi vel?

For julaften var en travel dag i vårt spanske hjem. Treet skulle pyntes.

Bestemoder tenner alle lys -

som besto av to batteridrevne lyslenker med engler og juletrær, innkjøpt på Tiger for den nette sum av 5 Euro.

Den Kombinerede Indretning hadde selvsagt med juletrepynt fra gamlelandet...

som Lilou og Alva

vakkert danderte på skjøre greiner.

I kjøkkenseksjonen hadde kokkene travle tider..

Blant annet med å tilbered krydderplantene som skulle i kraftgryten. I mangel av annet hendig materiale, ble et lommetørkle, rent etter å ha vært innom vaskeriet i Premià de Mar, tatt i bruk.

Så vidt skipperen kan erindre, bidro han med fint lite - annet enn å dokumentere for all ettertid at bordet var en pryd for øyet..

at forretten - kamskjellsuppe -

tok seg vakkert ut.

At hovedretten - "Kalvestek a la vaskebøtte"...

var rene fristelsen, og at hele den vakkert pyntede besetningen...

hadde et kjempegodt måltid og et minnerikt skifte!

Det ble gang rundt bjørkefikenjuletreet, og vi dristet oss til og med til å dra til med "På loven sitter nissen". Men, da den skulle gjøre sitt hopp, ble det et lydløst hopp, for ikke å provosere damen nedentil, som hadde dunket i taket da bestefar med gitar og Alva og Lilou ga til beste Alvas nylagde julesang tidligere på dagen. Furyen nedentil kom endatil til vår dør og lirte av seg en hissig tirade om alt spetakkelet som ble henne forunt fra oven. Men, hennes sinne la på ingen måte noen større demper på rottene som løper så bange.

Før desserten - friske bjørnebær, jordbær, blåbær og is - var det gaveutdeling, mens den andre moder tenner det som var igjen av lys.

Jubelen sto, om ikke i taket, for det var høyt under taket i vår leilighet, så jaffal et stykke opp mot himlingen:

Og noen fikk fin ørepynt - framstilt av smykkedesigner Alva, på Hasle skole.

Tibidabo - absolutt verd et besøk - spesielt hvis man besøker Barcelona sammen med barn. Bare det å komme seg dit er en liten eventyrreise. Vi tok tog fra Catalunyaplassen til bunn av bakken opp mot fjellet. Der gikk vi om bord i denne:

En koselig, gammel nyoppusset trikk. Den tok oss til "Fløybanen", der noen så ut til å ha funnet sin plass i livet...

Så var det bare å la euroen seile i billettluken til fornøyelsesparken, og deretter ta for seg av tilbudene.

Ja, de voksne også, selvfølgelig...

Kjekt!!

Kjekkere!!

For her fikk Lilou være sjåfør med en ukjent liten, spansk herremann ved sin side.

Mens Alva...

tok far med på en kjøretur.

Og det hele ble avsluttet med et bedre, men akk så klissete måltid...

Skipperen kastet et blikk nordover den katalanske kyststripen, mot Premià de Mar, der MS Kos ligger og har det bra.

Og alle var vi enige om...

Takk for det gamla til alle som følger oss og

FELIZ ANO NUEVO!

Advent er tiden til ettertanke. Det er årets mørkeste tid. Det er tiden for å tenne lys for seg selv, for sine venner, for sin familie, for framtiden, for - ja - hva som helst.
Det er også for mange årets travleste perioder. Avslutninger i skolen, barnehagen, speideren, you name it! Og pakker skal kjøpes, kaker bakes, medisterkakene skal snekres, og... i det hele tatt.
Likevel.
Tenn lys!
Sitt ned, om så bare et lite øyeblikk, og send en varm tanke til en som trenger det. Kanskje rett og slett til deg selv.

Om bord i Kos har vi tid. Vi skal ingen plass, men vi har hatt mange juleforberedelser også her, med gaveinnkjøp, pakking av julepresanger,

gavesending, julekortskriving og andre forberedelser. Sånn sett har adventstiden vært som den pleier - eller - ikke helt.
Aldri før har skipperen grillet middag - i t-skjorte - 3. søndag i advent.

Også i byen vår, Premià de Mar, er julen på vei.

Vi forstår på folk her at julefeiringen i Katalunia er annerledes enn hjemme. Gavene kommer ikke fram før 6. januar, 13. dag jul. Juledagene er det hovedsakelig snop som står i hodet på ungene her, mens det også serveres god mat både julaften og 1. juledag. Likevel er det 13. dag jul som er den store dagen, og da er jo vi ferdige med julen - og vel så det.

I skrivende stund har vi 15 grader i båthavnen i Marina Premià. I følge spansk værvarsel får vi 18 grader på julaften. Det høres jo ikke vondt ut. Vi står egentlig på farten til å forlate Kos for noen dager. I morgen drar vi til Barcelona, der vi har leid en liten sak på 102 svært så moderne og komfortable kvadratmeter her -

Carrer de la Diputacio - ti minutters gange fra Catalunya-plassen. Muy bien!
Der skal vi feire jul sammen med eldste sønn Morten, samboer Claire og barnebarna Alva på 8 og Lilou på 5.
Om vi gleder oss..?
Gjett om!

Tenn lys -

som i et butikkvindu i Premià.

Tenn lys -

gjerne som hos en gullsmed i hovedgaten vår.

Men kan ikke den stakkars nissen få lov å være - bare en nisse..?

Og for alt i verden: La dere friste -

og av annet godt som hører julen til. For, er det noe som er mer samlende og mer sosialt og mer vennlig enn et godt måltid med familie og venner?

Også ved Middelhavet sprer man fargerik glede med julestjerner..

Og vi, vi håper at det som ligger i julepakken som er sendt til våre nærmeste, som ikke skal feire med oss, bringer glede. Og egentlig kan vi vanskelig forestille oss at Herman på seks, som spiller fotball i Viking, og som er blitt Barca- og Messi-fan, ikke vil bli glad for

denne - innkjøpt på Camp Nau! Og nå må kje dokker røba någe for Herman

Vi vil med dette ønske alle dere som har fulgt oss på ferden, og som forhåpentlig blir med oss videre til vi er hjemme igjen, i begynnelsen av september, en rktig god jul og et godt nyttår.

Det gjør vi med dette motivet, bygget opp i en hage utenfor et kommunalt kontor i Premià de Mar.

Feliz Navidad!

Ellen Marit og Sveinung
MS "Kos".
Middelhavet

De er restriktive med alkoholen i Marokko og dermed også i Marrakech. Så til vårt første måltid

som smakte utmerket..

ble det

Vi er i et muslimsk land, må vite.

Men, det så ut til at det gikk mot jul - også blant muslimene.

Julestjernene lyste over travle gater i gilde farger,
og så sånn ut om dagen.

Er ikke dette bildet også et ørlite religiøst sammenstøt? Minaret og julestjerne?

Det ble en del slike kontraster for skipper og matros, som lot Kos ligge i Premiá de Mar, og tok seg en luftetur med spanske Vueling til Marrakech.

Denne moskeen, med sin 70 meter høye minaret, var et landemerke. Lett å se, men også lett å høre, klokka fem om morgenen, da imamens herold kalte inn til dagens første bønn, via en bråte høyttalere. Når det i tillegg til denne moskeen, ligger fire-fem andre, i en liten eselturs avstand fra vårt Riad, kunne vi bare glemme å hvile øyet mellom klokka fem og seks - om morgenen.

Vi bodde i Marrakech sin Medina, altså i gamlebyen, i et Riad-hotell. Det er en rekke slike hoteller, som alle har vært bolighus, men som er gjort om til små, trivelige hoteller. Vi hadde aldri klart finne fram uten god hjelp.

Vi ble hentet på flyplassen av en hotellbil, og overlatt til denne karen og hans håndkjerre, der bilen måtte gi tapt mot trange smau.

Fram kom vi. Gjennom en lav og trang dør kom vi inn i en annen verden, fremmed, på en god måte, eksotisk på en like god måte, og mottatt med vennlighet, smil og en kopp te fra Aisha.

Det tok rundt en time å sjekke inn, ikke fordi det var travelt, for det var bare vi som kom, men tvert i mot fordi Nadja, som styrte hotellet, hadde god tid, snakket engelsk, og hadde lyst å prate.
Og med denne utsikten

i en slik resepsjon

som blir sånn om kvelden

gjør det vel ingenting om tiden går...

Det var ikke bare tiden som gikk, det gjorde også vi. Og første mål var byens mye omtalte og svært berømte markedsplass - Jemaa el Fna.

Vi satte oss på en restaurant sånn litt oventil, sånn at vi hadde god utsikt nedentil

Vi satt der også en kveld, og da var det denne utsikten...

Det er et yrende liv på denne plassen, fra morgen til kveld....

Noen er så spesielle, at de bare er til stede for å la seg avbilde - mot betaling. Det har skipperen faktisk mye i mot, så derfor ble "lampeskjermen" noe uskarp, men likevel..

Men, hallo. Hva i all... Er vi ikke i Marrakech, ikke langt fra Sahara?

Joda, men heller ikke veldig langt fra fjellkjeden Atlas, som går opp i over 4000 meters høyde. Men, slalåmski var likevel et noe overraskende syn...

Men dette synet gjorde oss mer tankefulle.

Jenta satt ved siden av sin mor hele dagen, mens moren forsøkte å selge småkaker til forbipasserende.

Så bega vi oss inn i det ukjente - inn i soukene - kall det gjerne basarene - med sine trange smau, lukter, lyder, inntrykk, "møssjø!", "good price", ja - hele pakken.

Etter en runde i labyrintene, der vi hvert andre sekund sto i fare for å bli påkjørt av en scooter eller moped, holdt vi litt til venstre. Dermed kom vi inn i avdelingen for

"Kjøtt, krydder, frukt og grønt".

Risikoen for å få en motorisert tohjuling i skrittet, var fortsatt like hjertelig til stede. Det spilte ingen rolle om føreren var en ungpike i burka, med typen som eksosrype, eller omvent. Det motoriserte hadde førsteprioritet i smauene, og den som babbet mest vant.
De babde så mye at selv ikke Kos´Babbøse - altså Den Kombinerede Indretning - som babde i svingene på smale kanaler gjennom Europa - kunne måle seg med dem.

Dette var et område av soukene som tydeligvis ikke var rettet inn mot turister.

Men, spennende var det, å se varene som er for salg.

Som krydder

og et eller annet som stekes

Og brød, det må man jo ha...

I soukene, og ellers på markedsplasser, er pruting en viktig del av handelen. Blant alle de ferdighetene Den Kombinerede Indretning besitter, finner man ikke pruting. Også skipperen sto langt bak i køen da prutingens kunst ble utlevert. Egentlig sto han ikke i den køen i det hele tatt. Han er og blir et økonomisk ødeland!
Derfor var det hyggelig å registrere et statlig marked som heter Ensemble Artisanal. Der er det faste priser, og man kan gje donderen i å prute.

Det passet oss godt, og rent økonomisk kom vi nok også bedre ut av å handle våre småting her, enn i basarene. Vi hadde nemlig snakket om hvilken pris vi ville gi - etter å ha prutet - på noen småting vi skulle kjøpe.
Da vi kom til det prutefrie markedet, viste det seg at prisen på den samme varen var langt lavere enn det vi hadde tenkt å betale...

Her veves det skjerf...

Og de va så fine atte....

Festlige og fargerike innesko, vett du...

Kan kje komma hjem uden...

- Kanskje vi skulle kjøpe et teppe..?
- Me har teppe!
Men kjekt å se, og selv prøve hvordan de knyttes...

Vi skulle jo ha handlet mye mer, men vi rakk det ikke før de ansatte forsvant...

for å be.

Helt ærlig. Du blir lei av å unngå å bli nedkjørt av en moped eller scooter i Marrakech!
Da er det bare å hive seg på en av de mange turene som tilbys. Dagstur, to-dagers tur, seks-dagers med kamelridning og ørkenbesøk, ogvivetikkehva.

Vi tok en dagstur til

Cascades Ouzoud!

Et fossefall som selv for oss fra et fosseland, var imponerende. Det ligger nord-øst for Marrakech, mot Atlasfjellene. Tegningen var det guiden som sto for. I virkeligheten er det sånn.

Cascade Ouzoud

Eller sånn

Eller var det sånn..?

Flott var det jaffal, med et samlet fall på 120 meter.

Og nå vet skipperen hvor gryten med gull er å finne...

Vi ble plassert på flåter

og rodd mot fossefallet

Det var som å ro inn i en dusj, og dermed måtte hijaben fram...

Jo, det var et majestetisk fossefall!

Kjekt å ha vært der - sammen...

Men, er vi på tur, så er vi på tur. På fotturen ned mot fossens bunn stanset vi blant annet for å se hvordan man lager mandelolje. Først må skallet knuses.

og deretter må mandlene males...

Det var jo også mulig å få noe å spise

Men, siden vi ikke fant denne restauranten i Miskjelenggaiden, så spiste vi heller her...

På vei tilbake til bussen fikk vi nye venner

Barbary-aper, som etter sigende kommer ned til dette området før solnedgang hver kveld, for å drikke.

Tja. De tok nå til takke både med mandariner og nøtter lenge før solnedgang, så de er vel innleid av Turistkontoret for å gjøre turen eksotisk!

Den Kombinerede Indretning har fått sans for fotografering i løpet av tiden Kos har vært underveis. Så lenge hun har holdt seg til skipperen, og det er faktisk ganske lenge - i morgen er det 47 år siden de ble kjerester - har hun nok fått med seg at ting han foretar seg, ikke alltid fullføres. Så kanskje hun med dette motivet mener at han hadde gjort seg i Marokko!

På vei tilbake til Marrakech skimtet vi Atlas-fjellene i det fjerne.

Vi hadde en flink bussjåfør.

Han kunne det meste...

Siste dagen i denne fremmede verdenen, som Marrakech er, tok vi en tur til Jardin Majorelle, en park som er designet av franske Yves Saint Laurent.

Gilde farger - blåfargen var magisk...

Stille og fint, var det der...

Så la vi inn et måltid på en anbefalt restaurant langs kanten av Jemaa el Fna, der vi nøt nydelig marrokansk mat med ungdommelig, sprudlende og muntert tonefølge...

.

Så ruslet vi forbi et juletre med julestjerner

og tok kvelden!

Sov godt!

InshAllah!

Rammen rundt framføringen av Händels - eller

Messias torsdag var den beste. Palau de Musica Catalana i Barcelona er en fantastisk konsertsal - for øyet. Akustikken er nok ikke verdens beste, verken for orkestre, kor eller solister, men det glemmer man i denne salen. På scenen var Ukrainas radios symfoniorkester og kor, med solister.
De ga en fin framføring av verket, med bravo-rop og mektige klappsalver fra rundt 2000 publikummere.
Kor, orkester og dirigent kom tilbake, og ga "Halleluja-partiet" som ekstranummer.
Klangen fra siste, vakre og kraftige ..."ja", lød fortsatt, da publikum igjen brøt ut i bravo-rop og sterke og velfortjente klappsalver. Da, mens dirigent, kor og solister tok i mot ovasjonene,

klarte ikke klarinettisten å holde seg lenger:

Han måtte ha ein røyg!

Nå skal det sies at han ikke tente den på scenen, men likevel.

Jeg lurer på hva Arnfinn Bø-Rygg hadde sagt til den slags opptreden!

Eller til at publikum, etter "Halleluja-partiet" under selve framføringen, klappet som besatt, og en enslig musikalsk fortapt sjel til og med dristet seg til et forsiktig "Bravo"!
Skipperen på Kos var nær ved å reie seg i sin fulle lengde, 174 centimeter uten sko, og hatt

og rope ut:

- Dokker har kje lov te å klappa og roba bravo av an Arnfinn Bø-Rygg! For de e kje slott ennå!

Men han gjorde det ikke.

Blant alle "møstene" i Barcelona, er Palau de Musica et ukjent "møst" for mange besøkende. Men, blås i Gaudi og de løgne husene hans. Jaja, gå nå endeligt å se de, men sett av en time til omvisning i Palau de Musica. Her skal vi forsøke å vise hvorfor dere skal det.

Og vender man blikket mot himlingen, så...

Konserthuset sto ferdig for drøyt 100 år siden. Det ble bygget med midler fra catalanerne, på initiativ fra en dirigent for et amatørkor. Det ble bygget av arkitekt Lluís Domènech i Montaner, og i 1997 kom konsertsalen på Unescos liste over verdens kulturarv. Salen har alltid vært åpen for alle former for kultur. Her er det ikke snakk om "finkultur", "folkelig kultur" eller "ungdomskultur. Her er alle musikkformer velkomne. Her spilles altså alt fra Messias til hardrock, folkemusikk og elektronisk musikk.

Alle former for dans har vært å se under himlingen.

Til og med trekkspillmusikk har vært presentert i denne salen!

Sådåså!

Og vi kan si til klarinettisten, som absolutt ikke hadde sin hardeste dag på jobben under framføringen av Messias, for han hadde fri hele første avdeling, og slang seg bare med sånn av og til i sist avdeling.

Vel blåst!

På alle vis!

Første nyttårsdag er vi tilbake i Palau de Musica, sammen med våre gode venner Kirsten og Leif, Grete og Harald, som vi skal feire nyttår sammen med. Da står Strauss på programmet.

Og skulle man ha lyst til å sitte ned et øyeblikk, enten før eller etter en konsert,

er ikke Pi-plassen det verste stedet i verden.

Noen juleboder er det også der.

Vakre fasader

Og hyggelige mennesker.

Jo, Barcelona begynner å bli VÅR by.

Hilsen Den Kombinerede Indretning og skipperen på Kos.

PS

Etter en så pass sterk opplevelse, som at det ble klappet og ropt BRAVO mellom satsene, trenger besetningen på Kos en liten ferie. Mandag drar vi til Marrakech i Marocco.

Feliz Navidad!

Det var med fra Norge, komlemelet fra Stangeland Mølle. Det har ligget godt nedpakket, sammen med diverse andre godsaker, som vi skal komme tilbake til. Men, det har liksom ikke fristet så veldig å lage komler når termometeret stort sett har stått og svettet bort i en krok om bord. I forrige uke ble det kaldt her på Costa Brava, i Premiá de Mar, litt nord for Barcelona. vi var nede i 2-3 grader om natten, våknet til 4 grader ute og 7 grader inne. Dagtemperaturen stoppet på 12.
- Ska me ha komler på søndag?
Selvfølgelig skulle vi det. Ferskt lammekjøtt, lårskiver, ble innkjøpt hos slakteren vår på ferskvaremarkedet, og lagt i salt, ja, kjøttet altså. En rå pølse, som du kan kjøpe som metervare, kunne også slakteren friste med. Parentes bemerket: Den Kombinerede Indretning om bord foretrakk kjønnsløse frankfurtere framfor kondompølsen...
Hun er nå så god i armen at hun selv mente at hun ikke trengte å være "strikkemeldt" mer, så derfor var det hun som sto for produksjonen.

Søndag luktet det komler i havnen i Premiá.

Men, vi må vel innrømme følgende: Vi må vel være fra Stavanger, eller i hvertfall fra Rogaland, eller i det minste vestlendinger for at tennene skal begynne å svømme, eller springe i vann, eller hva det nå heter, av dette:

Og nå er det ikke innholdet i glasset og tumlingen vi tenke på. For går det an å se for seg et trister syn på et bord? Går det an å se for seg en gråere og kjedeligere og eklere rett enn et komlemåltid?
Neppe.
Men du all verden så godt det var. Du all verden så me åd.
Skipperen var opp to ganger i løpet av natt til mandag for å slukke tørsten. Halsbrannen var det lite å gjøre med, men det var verd det.
Og, det gode er jo at når Kånemor lager komler, så er det alltid nok til to dager med kokte og en dag med stekte. Og det er vel ikke noen grunn til å endre på en god skikk fordi om man tilfeldigvis er om bord i en motorbåt i Middelhavet.
E det vel?
Og det skal de ha - de som jobber hos Stangeland Mølle i Sandnes:

De e någen resere te å laga komlemel. Komlene blir kjempegode! Også sleppe me å raspa fingrane - og produsera blodkomler - når me ikkje har maskinelle redskaber for hånd te å raspa poteten med.

Der e mye godt og kjekt neri benken, som Den Kombinerede Indretning - i kraft av sitt organisatoriske stuetalent - hadde ansvar for før avgang fra Li 25. mars. For eksempel 20 kilo brødmel.

Vi har ikke stekeovn om bord i Kos, derfor kjøpte vi oss en snedden, liten Weber gassgrill. Vi prøvde å steke brød i den før vi forlot Norge, og det gikk kjempefint. Vi hadde med oss 6 flasker gass, og de har vi spart på. Vi kunne "bygge" om grillen, slik at vi kunne kople den på den store gassflasken vi har til gasskomfyren, men det hadde blitt någe didle.
Vi har ikke klart å oppdrive slike småflasker med gass her i Spania, selv ikke i forretninger som selger Weber-griller. Men, så dukket en kar opp, og skulle monteren nytt gassanlegg i nabobåten.
Klart han kunne skaffe gassflasker som passet til vår grill!
Muy bien!

Derfor var vi nå klar til å angripe mellageret. Og etter en liten innsats, så det sånn ut:

Og etter 30 minutter under lokk på grillen var brødet ferdig.

Og da var det klart for et nytt dypdykk i benken med det rare i.
Joda, vi må innrømme at vi har hentet opp akkurat dette noen ganger tidligere, men det blir liksom ikke det samme å ha det på ein bleige bagett.

Så dermed var det klart for et formiddagsmåltid, som - nei, forresten - det smakte ikke av fugl - men av fisk!

Tror jammen at akkurat dette tåler et lite nærbilde...

Sardiner i olje, innkjøpt i et rimelig stort antall bokser på Hermetikkmuseet i Stavanger. Et nær tilsvarende lager med bokser av makrell i tomat har også ligget og godgjort seg i benken.
De kan vel neppe omtales som "Liniesardiner" og "Liniemakrell", men det er jammen ikke langt unna!
Og godt var det. Utrolig godt!

Og egentlig trengte ikke Den Kombinerede Indretning henge opp noen misteltein,

men, den henger nå der, så...

Og alle var vi enige om at kveldshimmelen mot Barcelona

var akkurat slik den skulle være, en dag som var full av velvære - på alle vis.

Tienes hambre?

Tienes sed?