Frankrike

Jo.

Det var litt spesielt å kruse nedover Seinen, forbi tårnet som gjorde Møsjø Eiffel så berømt, med norsk flagg akter. Vi innrømmer det. Men, planen, fra vi startet planleggingen av denne ferden gjennom Europa, var å legge til langs Seinens bredd, plassere matrosen på fordekket, anrette henne i en fin positur, for deretter å fotografere henne og Kos med Eiffeltårnet i bakgrunnen.
Det ble ikke slik. Og det er været sin skyld. Det har regnet så mye i Frankrike at vannstanden på Seinen er rundt to meter høyere enn normalt. Dermed er også strømmen sterkere enn normalt for årstiden, så derfor suste vi bare forbi Tour de Eiffel i 8 knops fart, mens vi etter motorytelsen bare burde hatt 5 knop. Men, Den Kombinerede Indretning, i rollen som fotograf, fikk foreviget skipperen sammen med Eiffeltårnet.

Hu e blitt ein reser med udløseren!

Men, før vi kom så langt, etter å ha slust ut av Arsenalhavnen midt i Paris, og ut på Seinen, passerte vi

Notre Dame.

Jo. En spesiell følelse også det. Å passere et verdenskjent bygg - i en verdensby - med egen båt, som har kommet hit etter å ha startet fra Li en marsdag for mer enn ett år siden.
Vi tar dere med på en liten reise på Seinen nå, før vi vender tilbake til Paris - og til de opplevelser vi hadde - de to gangene vi var her - med og uten Kos. Paris - La ville de l´amour...

Rekkverk på flere broer over Seinen er fullstendig dekket av hengelåser, hengt opp av unge, elskende par, som tegn på evigvarende kjærlighet og lykke...
Og Kos tok seg fram under et utall broer i den franske hovedstaden..

Og noen av dem var finere enn de andre...

Joda, Kos kom til Paris - til slutt. Men, ikke så tidlig som vi ønsket. Planen var å være i Paris innen 11. mai, for da mellomlandet vår eldste sønn Morten, hans samboer Claire og barnebarna våre Alva og Lilou i Paris på vei hjem fra ferie i Marokko. Claire er halvt fransk, og har sin farmor i Paris. Regn gjorde at Seinen nærmest flommet over. Strømmen var rundt 5 knop, og vi ble advart av havnesjefer og lokalkjente mot å gå nedover Seinen. Det var fare for at vi ville bli trukket utfor stengslene ved slusene. Vi lyttet til kjentfolk, som vi har lært av fjellvettreglene, og lot Kos ligge i siste havn før Seinen. Toget tok bare tre kvarter til Paris. Et enkelt hotell gjorde nytten. Og så fikk vi se jentene våre:

E de kje flotte, Lilou og Alva!

Vi fikk fine dager sammen. Blant annet i parken på Place de Vosges, der våryre unger slapp seg løs....

Se bestefar - ka eg kan!

Også så godt og trygt å rusle av gårde hånd i hånd med bestemor..

Kjekt å se dem - hele familien - som til daglig holder til på Lille Tøyen i Oslo.

Kjekt også å møte Mamie - altså farmor - til Claire - og det er vel ingen tvil om at de står hverandre nær - på alle måter ...

Ungene ante ikke at bestemor og bestefar var i Paris, så det ble en skikkelig - og hyggelig - tror vi - overraskelse for dem. Ikke ante de heller at morfar - Papie, som altså er fra Paris - også var i byen da de var der. Og sånn så det ut da de "tilfeldigvis" traff ham...

Bestemor koste seg tydeligvis over møtet mellom Patrice og ungene, som stort sett var to store øyne med et overrasket blikk omkring..

Etter disse fine dagene dro skipper og matros tilbake til Moret sur Loing, der Kos lå ensom og forlatt, og hentet henne. Så la vi ut på Seinen, som hadde roet seg en smule, og lot motor og strøm føre oss til Paris med mellom 9 og 10 knops fart. Det hendte vi nærmet oss 11 knop, men da var det like før skipperen slapp ut drivankeret.

Vi har vært i Paris før, flere ganger, så "møstene" trengte vi ikke besøke denne gang. Vi hadde tre ønsker: Kirkegården der mange kjente personer ligger begravet, Cimetière du Père-Lachaise, Monets hage - og - av alle ting - Disneyland Paris! La oss ta det siste først!

Vi hadde det kjempekjekt i en flott fornøyelsespark. Vi gjorde som alle andre gjorde, selv om vi ikke hadde barn å skylde på, og stilte oss opp så snart vi så en kø. Det var ikke alltid vi visste hvorfor vi sto i køen, eller hva som var i den andre enden av køen. Derfor ble vi litt paff etter å ha stått i kø i 40 minutter, da det viste seg at det vi sto i kø for var å få bli avbildet sammen med...

MIKKE MUS!

Men, me hadde det løye.

Båttur fikk vi også...

Og vi traff mange kjente...

Og i paraden fikk vi se..

Vi var også i slottet til Tornerose...

Vi så litt av Askepott i glassmalerier..

Vi var på busstur i filmstudioer, der vi ble med på litt "æksjen"...

Og vi takket og bukket til de to som startet det hele - Walt og Mikke...

Ikke så langt fra Paris, litt vest, sånn omtrent en snau time med tog, og deretter 20 minutter med buss, kom vi til Monets hage. Vi hadde ikke ventet oss at vi kom til å gå i kø, men det gjorde vi altså! Men ,turen og køen var verd besøkett!

Det var en fargeprakt uten like....

Og matrosen koste seg, i et miljø hun følte seg hjemme i...

Vakrer detaljer...
Og flotte motiv, som dette...

som viser huset der Claude Monet bodde.

Og det kjente motivet med broen og vannliljene....

Men, motivet motsatt vei, er jo heller ikke å forakte....

Så gjenstår bare gravlunden, Cimetière du Père-Lachaise. Der fant vi først graven til komponisten og pianisten Frederic Chopin..

Deretter lette vi oss fram til gravstedet til Jim Morrison..

før vi fant fram til graven til Edith Piaf..

Og så bar det videre på Seinen - til stedet der Seinen møter elva Oise, og der svingte vi til høyre - eh, til styrbord, som det vel heter på sjømannsspråk, som ikke brukes på elver og kanaler i Eurorpa..

Men - hallo !
Går det virkelig an? Vi har jo glemt noe av det viktigste!

Vi feiret jo 17. mai i Paris!!!

Her er 17. mai-toget å vei gjennom parken. Der samlet nordmenn seg, og gikk i tog etter flagg og et korps av velvillige franske musikere som stilte opp for vår nasjonaldag, blant annet med "Anna Malena" - eller som den vel heter "Gammel Jegermarsj" - pluss "Norge i rødt, hvitt og blått"!

Men, først møttes de som hadde lyst, til gudstjeneste i Sjømannskirken, som ligger en 20 minutters togtur vest for sentrumavi Paris, på aller beste "vestkant".

Der holdt sjømannsprest Reidar Strand preken..

Så var det tog. Og i tilfelle noen skulle få lyst til å holde en tale underveis...

så hadde sjømannsprest Reidar med seg talerstolen.

Og den kom til nytte, da praktikanten på den norske ambassaden i Paris hadde lyst å si noen ord til forsamlingen før togavgang!

Og før det igjen, så dukket ...

Aftenbladet opp, med Brüssel-korrespondent Ingeborg Eliassen og medbrakt fotograf Christian. Det er visst gjevt å feire 17. mai i Paris...

Russ var det også, og Den Kombinerede Indretning benyttet anledningen til å stille russen det spørsmålet russ hjemme hører ofte, men som de fire russene i Paris sjelden hører: - Få et russakort?

Og noen russeløyer ble det jo...

men franske bilister skjønte jo ikke bæret av hva det handlet om...

Tilbake i den flotte hagen i Sjømannskirken etter toget varmet solen kropp og sjel, mens ambassadør Tarald Brautaset holdt tale for dagen.

Besetningen på Kos hadde en flott dag.

I en flott - for dagen - pyntet Sjømannskirke -

Og 17. mai tonet ut i en fin aftenstemning da besetningen på Kos igjen inntok de sentrale strøk av Paris - Gar de Lyon.

Bon nuit!

Det har skjedd et under på Canal latéral à la Loire!
Til tross for at Den Kombinerede Indretning og skipperen til sammen er 128 år, fikk de besøk av...

STORKEN!

Så nå får dere bare begynne å kalle oss Sara og Abraham!

Det har i grunnen skjedd mye siden forrige blogg. I skrivende stund ligger vi her..

i Rogny-les-Sept-Écluses, Rogny ved de sju sluser, på Canal de Briare. Her har vi ligget i fire døgn, fordi kraftig nedbør har stengt havner og sluser litt lenger nord. Vi er bare fem dagsetapper fra Paris, og vi håper å kunne gå videre i morgen - mandag - tidlig. Målet er å være i Paris innen 11. mai, for da lander vår eldste sønn Morten, Claire og ungene Alva og Lilou i Paris, etter en ferie i Marokko.Claire har farmor i Paris, så de blir der i tre dager, og det gjør vi også, med eller uten Kos. Vi håper selvsagt det blir det første.
De siste par dagen har vi hatt strålende vær, opp i 25 grader. Før det har et vært mye regn og bikkjekaldt.

Men: "Humøret har vi med - yeah, yeah!"

Det var en flott opplevelse å gå mot Briare. Vi gikk over en akvadukt - en bro - over elva Loire. Broen er konstruert av Eiffel, som også har konstruert et rimelig godt kjent tårn i Paris.

Kos tok seg bra ut...

(Foto: Laurene Bourdais)

Også akterspeilet var bra...

(Foto: Laurene Bourdais)

Vi så en dame fotografere oss, og matrosen fikk slengt et visittkort til henne i det vi passerte,

(Foto: Laurene Bourdais)

og ropt:

"Send us the pictures, please!"

Og det gjorde jo vennligsinnede Laurene, hvilket vi er veldig glade for.

Uten at vi alltid merker det, går vi fra en kanal til en annen. Andre ganger gjør turistinformasjonen eller VNF, "De franske vannveier" et nummer av at vi går fra noe til noe annet.

Men av og til er det bare bløff, som her. Skipperen så ikke en eneste havfrue, elvefrue eller kanalfrue verken her eller der!

I Paray feiret besetningen skipperens 65-års dag. Hjelpe og trøste så alvolig det var...

Men, formiddagsmaten, beståened av 12 sniglar og påmm fritt, va goe den..!

Den Kombinerede Indretning så lyst på livet..

og tok det ikke så tungt om hun nå var gift med en oldis!

Paray - fine by forresten...

Vi har gjort unna rundt 150 sluser siden vi forlot Middelhavet. De fleste har gått opp, mens vi nå er på vei ned - foreløpig. Det hender det blir litt rusje når vi skal opp, og vannet fosser inn i slusen.

Da har først matros, hvis slusene ikke er så høye, eller skipper, hvis de er nettopp det, klatret opp til dels sleipe leidere i sluseveggen med en fortøyning i hendene, festet denne, fått slengt til seg nok en fortøyning, og så hengt i stroppen for å holde skuta så stramt inn til sluseveggen som mulig.
Andre ganger får vi vennlig hjelp av slusevokterne.

De haler til seg fortøyningene våre, slipper tampen ned til oss, og så er det bare å la vannet gå.

Andre slusevoktere gjør oss andre tjenester. For eksempel Fabrice og den eneste kvinnelige slusevokteren vi har truffet på hittil, Nicole. Fabrice sto plutselig på kanten med et glass i hånden og lurte på om vi ville kjøpe hjemmelaget "Terrine" - pasta - postei. Det var vel ingenting å lure på. Klart vi ville det.
"Avez vous kelkesjås aent a vendre - vin forexample?"

"No, mais Nicole a la neste ecluse a vin a salgs..."

"Tres bien."

"Et om cent - allså hundre - metre - il y a ost å få kjøpt. Une stop a la bredden a venstre."

Ja, når vi ser noe sånt som dette langs kanalbredden...

så legger vi til, lar motoren gå og forlater Kos åpen som en låvedør, og følger skiltene 150 meter. Og der står Brigitte på tunet og vasker ysteriremediene sine.

"Fromage a vendre, madame?"

"Oui - entrez!

Mmmmm.

Fire forskjellige sorter og modningsgrader på chevren.

Så bar det til neste sluse, til Nicole.

Vin, om hun hadde vin til salgs, ja, klart hun hadde det. Ville vi bli med inn og velge hva vi ville ha?
Hallo. Klart vi ville.

(Slusevokter og vinselger Nicole til høyre)!

Vel kommet i havn ble det kortreist mat og drikke på bordet til formiddagsmat.

Mye fint å la blikket gli over underveis på de franske kanaler.

Men, ikke alt er like fint, men sjarm..? Absolutt!

Også er det slottene da...

som til tider er svært velholdt, ved hjelp av omvisninger og inngangspenger.

Som oftest lar vi slott være slott, og konsentrere oss mer om det jordnære. Vi har ikke stekeovn om bord, men en kjekk, liten gassgrill gjør ofte nytten. I tillegg til å brukes til det en grill skal brukes til, altså grilling, steker vi vårt daglige brød, som Den Kombinerede, i rollen som baker, snekrer sammen, i grillen.
Når det også plutselig blir bollefredag,

og bakeren slår til, så er grillen igjen god å ha.

Orange heter vår nettleverandør her i Frankrike. Det selskapet eller nettet er ofte ikke mer å stole på enn en gjennomsnitts politiker før et valg eller en stasmeteorolog. Derfor er vi ofte uten nettforbindelse om bord.
Greit da, når turistkontorer i småbyene langs kanalene har gratis wifi. Da får foreningen "Solstrålen" likevel siste nytt fra Kos.

Et par ord til om sluser. Vi gjorde nylig unna en dobbeltsluse, det hadde vi ikke gjort før.

Her har vi lagt begge slusekamrene, med en høyde på 9,2 meter bak oss...

og er på vei ut av kamrene.

Så er det noen sluser vi slipper å tenke på, for eksempel de sju som har gjort byen vi nå ligger i, kjent.

De var ferdige til bruk i 1642 og var i drift fram til 1895, da moderne sluser overtok.

Var det noe mer da, mon tro?

Nei, tror ikke det. Tordenbygen som feide over oss mens bloggen ble til er over.

À tout à l´heure

Vi hadde ikke tenkt at det ville være så kaldt på Rhonen i det sørlige Frankrike i april ...

Men, det var altså det!

På med varme og gode flytedresser.

Hjemmestrikkede sokker, beina på en pute - pakket inn i pledd. Ja, så kaldt var det

Strømmen hadde vi i mot - opp til 4 knop i mot - og da går det ikke fort framover. Vi krysset oss oppover, gikk innersvinger der strømmen var svakest, prøvde å unngå kvister, rusk og rask og opp til ti meter lange trestammer som kom rekende i mot oss. Vi så fram til ankomst Lyon, der vi skulle inn på mye roligere - trodde vi - Saônen!

Den Kombinerede Indretning - i rollen som Koldjomfru - tilberedte litt å bite i underveis...

Været bedret seg betraktelig, og i Lyon hadde vi det fint, da vi ruslet kailangs, og fant litt forskjellig som ikke er så vanlig på hjemlige trakter.

Et båtkapell - for eksempel -

Underveis - faktisk gjennom hele Europa - har vi kunnet nyte synet av denne flotte rovfuglen...

glente.

En annen gjest som har fulgt oss gjennom Europa, og som av og til hiker med oss er linerlen..

I sørlige Europa ser vi også dette..

misteltein. Den er en snylter, som vokser i store klaser på andre trær.

Sluser får vi nok av på turen nordover. Vi er foreløpig ferdige med de store, som likevel kan se trange ut for enkelte fartøy..

Vi har hatt stor glede og nytte av de flotte fenderbrettene Sverre Naustvik lagde til oss før avgang..

Her ligger de utenpå fendrene våre og sparer dem for slitasje mot den grove sluseveggen. Dessuten ligger den stødig utenpå flytepolleren i slusen.

I en havn rett sør for Lyon banket det plutselig på "døren" om bord i Kos. Utenfor sto

Sissel og Torstein Wiik fra Tjøme. De hadde hatt båten sin liggende i havnen i vinter, og var nå kommet for å hente den og gå hjem til Norge. Hyggelig å treffe folk hjemmefra, sånn av og til.

Turen på Saône ble ikke så rolig som vi hadde trodd. Snøsmelting i Jura-fjellene ga sterk strøm også i den elven. Da vi gikk sørover i august i fjor var Saône rolig og fin. Nå var vi opp i 3 knops motstrøm. Vannstanden økte fra dag til dag.

Skilter for parkering - ikke av båter, for de parkerer ikke, men for biler, forsvant under vann. Og vi fikk merke strømmens krefter i båthavnen i Chalon sur Saône. Den ligger på innsiden av en øy i elven, men strømmen i havnen var sterk. Skipperen målte den - etterkant - til 2 knop. Da vi skulle legge til ville skipperen gå innenfor en flytebrygge, for å ligge mest mlig skjermet for strømmen. På vei inn ropte folk i havnen at der var det for grunt for Kos. Skipperen slo ned farten og ville bakke, men da tok strømmen, som nå traff Kos på babord side, oss. Full gass hjalp ingenting. Vi braste inn i baugen påå tre båter med vår styrbord side, og ble sittende fast. Jernskrot som stakk ut fra baugen i den ene båten hektet seg i rekken vår, ankeret i den andre båten gjorde det samme.
Tre karer fra havnen kom til, og det ble et hektisk kvarter med skyving: "Stopp"! "Forover"! "Akterover"! "Pass armene"! Krasj! Bang! Oj!
Det gikk til slutt, men da var skipper, matros og de tre karene temmelig stresset! Rekken til Kos så sånn ut!

Et annet sted var rekkefestet løsnet, og rekken bøyd innover. Heldigvis var det ingen skader på de andre båtene, og alle kom fra uhellet med armer og bein i behold.

Det var kanskje ikke så rart at vi så fram til vi var ferdige med Saône, og skulle inn på Canal du Centre, som skulle føre oss mot Paris. Og, i første havn på denne kanalen, Chagny, der var det en trivelig havnesjef, som også drev sitt eget verksted.

- Pas de probleme, eller noe sånn, sa Phillip..

Men, vi må ta med en underli seanse fra uhellshavnen vår, Chalon sur Saône: Vi ankom en søndag, og været va fint. Utover dagen strømmet det på med folk som slo seg ned sammen med de tre karene som hadde hjulpet oss. Champagnen og vinen fløt i stride strømmer, minst like sterkt som elva. Ut på ettermiddagen ble sveitseren Hans, som også lå med sin båt i havnen, halt med ned til forsamlingen, sammen med sekkepipen sin. Tidligere på dagen oppdaget vi plutselig en kar kledd i bukse og singlet stille seg opp i stram giv akt på flytebryggen og spille en haltende "Amazing Grace" på utstyret sitt. Nå var han ønsket i champagneselskapet.
Skipperen på Kos slo følge, med kamera i hånd, og begge ble mottatt av en av karene som hjalp Kos løs. Karen tok skipperen på Kos i hånden, og tok av seg solbrillene. Da så skipperen at tårene rant...
- Da vi hjalp deg med båten døde min beste venn, kunne han fortelle.
Skipperen lurte på om det var en av dem som hadde hjulpet til under uhellet, som døde av anstrengelsen, men det var det ikke. Mannen cvar død under en reise til Odessa, og meldingen om dette fikk altså hjelperen vår like etter vårt uhell. Nå ville de alle ha en markering av dødsfallet ute på brygga! Sveitser-Hans ble kommandert om bord i en båt, og stilte seg opp på badeplattformen. Tomflaskene gjorde honnør, og forsamlingen sto andektig og hørte på den haltende "Amazing Grace" og et like haltende ekstranummer, "All Lang Syne"!

Vi talte 14-15 personer og 22 tomflasker, så det ble en fuktig markering!

I kartbøkene står det angitt minstehøyde på broene og minste dybde i elver og kanaler. Men det stemmer ikke alltid. I vår kartbok står det at minstehøyden på broene på Canal de Centre er 3,50 meter. Da skal Kos smyge så vidt under når kalesjen er på. Minstedybden skule være 1,80 meter. Den føste slusen på Canal du Centre er betjent, og slusevokteren bekreftet at det ikke var noen problemer å komme unde broene med vår høyde.
Da vi gikk under den tredje broe skjønte vi at både slusevokteren og kartbokforfatteren var noen spøkefugler!
Det er trist å høre kalesjen skrape mot betong.
Før neste bro ville vi legge ned kalesjen, slik at vi bare ble 2,70 meter høye. Vi ville legge til bredden, der det var et par fine pollerter. Kos stikker 1 meter. Da dybdemåleren viste 0,8 meter bakket vi ut og tilbake til midten. Kalesjen kom ned..

Og i første havn måtte Den Kombinerede ndretning - denne gang i rollen som kalesjemaker - til med nål og tråd!

Underveis er det ikke så mye skipperen kan bidra med. Han styrer og manøvrerer. Men, i havn hender det at han slår til..

og da går det mye i "I´ll follow the sun", "And I love her", "Yesterday" og andre Beatles-svisker, samt "Alexander Kiellandsplass", "Tanta til Beate" og andre Lillebjørn-viser, og kanskje en og annen som skipperen selv har lagd...

Å gå tomme for gass til kokeapparatet i byssa i de forskjellige landene er en utfordring. Norge og Spania har samme koplingssystem til gasflaskene, mens Tyskland har sitt, og Frankrike et annet. Vi har vært gassløse, men ikke rådløse.

Speilegg, bacon og pylser kan man tilberede på grillen inntil gassflasken er på plass.

Nå skal det handle om gladmat - på to måter, men begge er franske. Først til gladmaten som besetningen på Kos ville ha takket nei til. Den ser sånn ut:

fisket av denne karen...

som her klargjør et "herremåltid" i båten som lå aktenfor oss i Chagny. Fisken har to giftige pigger, ble fisket i kanalen, der vannet er like klart som i et gjørmehull.
Fisken ble grillet om bord, og fortært av de fire parene som tilbrakte en uke der.
Vi så dem alle fire to dager senere, og de så både friske og oppegående ut - alle sammen!

Skipper og matros hadde et annet måltid i tankene den dagen - i denne lille byen Chagny. Det er et forunderlig område av Frankrike dette. Byene er små og unnseelige, men det kryr av restauranter den han Mikkel Eng har vært og strødd ut stjerner fra gaiden sin. Vi aner kke hvem han er, denne Mikkel Eng, vi har aldri sett ham. Vi hadde heller aldri sett en restaurant som fortjente noen av hans stjerner fra innsiden. Men, da vi så at denne lille Chagny hadde en restaurant som hadde 3 stjerner i Mikkel Eng-gaiden, bestilte vi bord. Det sendet vi en melding om til våre gode venner Kirsten og Leif Buch Hansen, som var på htytten sin i Antibes. Promte kom det svar:

- Bestill bord til fire!

Det gjorde vi, selvfølgelig, og møttes til en liten hyllest av hverandre og en Båsjåle på rommet i hotellet som også huser stjernekafeen Lameloise. Det var forøvrig tredje gang vi hadde besøk av Kirsten og Leif under vår tur gjennom Europa, og det setter vi pris på!

Klokka 20.00 inntok vi kafeen med 3 stjerner i Mikkel Eng-gaiden. Og du slette mi tid!

Fem sjeler i svarte dresser tok i mot, og geleidet oss til et snedde lite bord med fire lenestoler, der vi skulle innta en ørliten apperitiff... Med tilhørende herligheter.

- Bjynn å ber!

Og det gjorde de jo, retter som overgikk hverandre i smak og syn, foreviget av Den Kombinerede Indretning - nå i rollen som matfotograf.

Litt småsnadder...

Også et lite kunstverk..

Så ble vi geleidet til bordet der aftenens måltid skulle inntas. Vi hadde da fått bestemt meny og vin mens vi inntok apperififfen.

Så nå kommer rettene i rekkefølge...

og

og lammmm..

Skipperen var tålig fornøyd..

Det var Kirsten og Leif også...

Også matrosens dessert i fire akter...

andre..

tredje..

og fjerde...

Fantastisk.

Det er også magnolian for tiden!

Bon voyage!

De har et yrende og utrolig variert dyreliv, her sør i Frankrike. Ja, selv dyr som vi ikke hadde sett siden vi avla Marokko et lite besøk for en tid siden, møtte vi ruslende rundt i gatene i Aigues Mortes.

Nå skal det innrømmes at det faktisk var et sirkus uten like - ja, altså et sirkus - i byen, så det kan jo ha en sammenheng.

I denne byen fikk vi også noen glimt av solen, og dermed gikk det an å nyte et måltid på byens trivelige torg.

Joda. Aigues Mortes - som uttales "Æg Mårt", en uttale som Den Kombinerede Indretning standhaftig nekter å nærme seg, all den tid hun, siden hennes første besøk i "Æg Mårt" tidlig på 1980-tallet, alltid har omtalt denne lille, koselige byen som "Akkre Mårtes"!
Ferdig med den!
Ja, selv hennes svigerdatter Claire, som har en far fra Paris, har gitt opp å få henne til å uttale byens navn tilnærmet virkeligheten. Det vil si. Hun har ikke en gang prøvd å få henne til å si "Æg Mårt". Claire vet når en kamp er tapt - før den er begynt!

Vi er på sett og vis i gang med en kamp, vi også, Kos, matros og skipper. Vi kjemper oss oppover Rhônen i sterk motstrøm. Det skal vi gjøre i seks dager. Nå skal det sies at vi har gjort unna det verste stykket. Det er strekningen fra vi kommer ut av Le petit Rhône og ut på hovedelva - Le Rhône

- og så opp til første sluse, som ligger rett sør for Avignon. Der hadde vi på det meste 5 knops motstrøm. Når vi har en motoromdreining som normalt ville ha gitt oss 7,5 knop, forstår man at det virker som om man aldri når fram til stakene.

Men, vi har erfaring med elver og motstrøm, både fra Elben og Rhinen, så vi har lært at innersvingene har minst motstrøm. Så vi krysset oss oppover med en fart over grunn som varierte fra 2,5 til 6 knop. Vi merket at vi hadde kjempet litt, da vi fylte diesel i Avignon. Tankene var halvfulle, men Kos burde normalt hatt litt mer drivstoff i buken etter 178 nautiske mils gange etter siste bunkring.
Pytt, pytt. Våre gode venner i SR-Bank, Rolf Inge og Svein, de fyller nok på kontoen vår når den tømmes!
Men, allså, som så ofte før, foregriper vi nå begivenhetenes gang. Vi forlot Den Kombineredes "Akkre Mårtes", der vi lå like ved bymuren ...

med kurs for St. Gilles.

Tror kanskje vi glemte å nevne at matrosen på Kos syntes at det var enkelte skikkelig stilige karer i denne "Akkre Mårtes":

For ikke å snakke om forretninger. I en butikk der de solgte klær i bomull, som ikke var verken farget eller bleket, gjorde skipper og matros rent bord. Og det hadde betjeningen, Marianne og Hanaa, ingen ting i mot...

Vi ville helst ha gått direkte til Arles på Rhônen, men vi visste at det ikke er mulig å legge til noe sted i Arles, fordi det pågår et grundig arbeid langs elvebreddene, så grundig at alle anleggssteder for fritidsbåter er fjernet. Og arbeidet skal ta flere år. Derfor måtte vi nå, som på turen sørover i fjor, innom mygghullet St. Gilles.
Denne gang var det så kaldt at de fleste myggene hadde rennelov, og derfor holdt seg unna Den Kombinerede Indretning, som ellers har en tiltrekningskraft på alt som kan fly og stikke - på nivå med tyngdekraften!

Derfor kunne hun uten å ha doblet størrelsen på armer og kinn, som hun normalt gjør i St. Gilles, gjøre klar til vår første sluse på vei hjem mot Norge - Ecluse St. Gilles. Det var vår siste sluse på vei sørover i august i fjor. Den gang sluste vi ned - siger og skriver 20 CENTIMETER!
Denne gang sluste vi opp 1,5 meter.

Vi hadde ikke gått langt inn i landet fra Middelhavet før våre venmner rovfuglene dukket opp...

I Avignon har de lært hvordan man skal ta i mot sine gjester.

Også denne byen besøkte vi på turen sørover i fjor, men det er en flott, liten by, så vi tok noen dager der. Byen er faktisk så flott at selv Paven har vært der, det vil si han bodde der, eller her...

for noen år siden.
Ja, sånn omtrent fem hundre eller åtte hundre eller... år siden.

Fin by, også den innenfor en bymur, med parkanlegg

vårtegn...

og flere vårtegn...

friserte bed...

og en karusell ...

en pave verdig.

Andre Rabeyrin holder også til i Avignon,

og han lager fine sølvringer....

Så var det dette med begivenhetenes gang igjen. Vi ble i Aigues Mortes et par dager lenger enn planlagt. Det kom av at - og nå må selv den skarpeste leser følge nøye med for å få det med seg:
Allså; det kom av at svigerfar til den yngste sønnen vår, og hans samboer Nina, allså svigerfarens samboer, ikke sønnens, fordi sønnen ikke har samboer men kone, og allså vår yngste sønns svigerfar, allså far til Christine, som er samboer med Nina, allså det er ikke Christine som er samboer med Nina, det er det Bjørn som er, og Nina, hun har en sønn som heter René, og han bor i Montpellier, der han driver og springer rundt en bane og hopper opp i luften av og til, og prøver å vinne 400 meter hekk som Bjørn og Nina har tenkt å plante noe av rundt sommerhuset sitt i Skudeneshavn.
Allså, Bjørn og Nina kom til Montpellier for å besøke René, og siden det bare er 35 kilometer mellom Aigues Mortes og Montpellier så...

Ja, også måtte vi jo ha mat...

som blant annet denne karen serverte oss, i trivelige omgivelser...

Kjekt var det. Jysla kjekt!

Og så kan vi vende tilbake til Avignon, og fortelle at vi en dag tok tog ned til Arles, siden det altså ikke er havn der, og siden Arles også er en trivelig by, og siden Vincent van Gogh bodde der et par år fram til 1888, og malte noen av sine mest berømte bilder der. Og, fordi det er et

som tar seg sånn ut fra innsiden...

Fordi det er vakre veggdekorasjoner der...

Siden vi fant et wifi-sted...

ble det sendt noen ord hjem til foreningen "Solstrålen", som skulle møtes samme dag, der de fikk vite at vi var på vei til...

"Nattkafeen" til van Gogh, som altså så slik ut i virkeligheten, og slik...

på menyen, og som ellers markedsførte seg på van Goghs vegne på alle mulige måter...

Joda, Arles hadde mange trivelige gateløp å vise fram.

I et av dem solgte en hyggelig kvinne fra Kambodja egne designklær, så...

I mens gikk en japaner i dekning for de fire dråpene med regn som noen velsignet Arles med.

Også, etter en trivelig dag, tok Den Kombinerede Indretning og skipper toget tilbake til Avignon. Begge med begge ørene i behold. Det er det nemlig ikke alle som har, etter et opphold i Arles. Men, så holdt vi oss borte fra absinten!

SYDEN:
Sol, blåe himmel. Varmt.
SYDEN:
Paraplydrinkar på udekafeer.
SYDEN:
Me har lov te å klaga øve varmen. Me ska vera solbrende på skuldrene, ha ildrøe nase, me ska flassa av på ryggen.
SYDEN:
Me ska spisa dårlige mad på typiske turiststeder, der der e sånn "Billed-av-mad-meny" på fortauet, og me ska syns at det smage herligt.
SYDEN:
Korte boksa, t-skjorta når me går i gadene, men ellers bare ta oss ud med bare øvekropp, hvis me e så pass høge og mørke så skipperen på Kos e!
Ja, eg glømde det der med muskuløse i tillegg. Skipperen e kje akkurat det, men an e någe så hørres mesten likt ud: Muskelløse...
SYDEN:
Mennene ska se på lettkledde damer, så svinse forbi, enten i bikin på strendene eller i lauslige antrekk, med sjenerøse udringningar, rondt om i gadene. Damene ska kunna se på på de høge og mørke og muskuløse mennene, i tangabadebokser eller et aent antrekk så ikkje øvelade så møje te fantasien.
SYDEN:
SYDEN?
Ja, kor e den der SYDEN, så adle snakke så flott om, så ska vera så gjeve og flotte?
Ein ting vett eg. An må ligga ein plass sør for Skjeringå i Hillevåg. Og hvis eg nå sko ta litt kraftigt i, så må vel SYDEN vera sør for Lista og kanskje sør for molboane i Ebeltoft i Danmark òg?
Og tar eg ekstra kraftigt i, så ville eg vel sei at Middelhavet - det hørre vel med te det me definere så SYDEN. Gjør det ikkje det?
For eksempel Middelhavskysten av Frankrike må vel vera SYDEN vel..?
Men, eg e jo der. I Middelhavet. Kånemor òg! Men e me i SYDEN, sånn så SYDEN ska vera?
Ikkje ein plass.
Her e der kje ei einaste lettkledde dama. Damer i bikin e bare et fjernt minne, så skipperen må anstrenga seg for å hala fram gjøna alt rodet der i håve hans, og fram te an får det på netthinnå. Og, når det e komt så langt, virke det mesten så et rusk på aua.
Hallnakne menner i tangatruser eller i sexy sjårtsar e det og lenge siden Den Kombinered Indretning har lagt auene på. Hu såg langt flerne nakne menner i Tyskland i fjor sommar, enn hu kan drømma om nå, når me i SYDEN.
For, i Tyskland i fjor, på kanalane og elvene med då tog oss fram på, og havnene me la te i, va der ei løyen mode. Mange menner fekk det for seg at de va så stilge og deilige at de bada nakne, sprada rundt på båden nakne, eller tog seg ein tur på bryggå bare i onnebokså. Gamle menner og. Og Kånemor hu fekk med seg de fleste.
Eg såg kje ein einaste nagen mann, og liga holden va eg. Men, eg såg kje ei einaste nagen dama heller. Damene i Tyskland e anstendige mennesker, i modsetning te mennene.
Men, allså. SYDEN.
Me e jo i SYDEN, men der e kje någe av det me forbinde med SYDEN.
Jo, forresten. I SYDEN e der vel folk så brettseile eller brettror, eller ka det nå hette. Og det såg me i dag.

Det va det fysste levande vesenet me såg då me gjekk inn på Canal Rhone de Sète fra Sète mod Aigues Mortes. Men i våddrakt.. I SYDEN?

Jo eg forstår an.
For, der e kaldt i SYDEN!

Skikkeligt kaldt, e der i SYDEN!

Bestefarsskjorta med lange armar innerst. Wyvern-jomper, Poseidon-flees-jakke og Tall Ships jakke ytterst. Sexy caps fra Bergens stolthet, "Statsraad Lehmkuhl", der e møje flott og sexy i Bergen, tovte sokkar på beinå, oppå ei puda og pledd på knenå, hansker, pluss at eg kledde på meg et tøft uttrykk i trynet, så det sko se ud så eg sto te rors på ei seilskuta i nordis-havet. Ligavel kulste eg - i
SYDEN!

12 grader og reggen!

I SYDEN!

Jaja.

sveb

Glem: "Hvor var du da Brå brakk staven?". Nå er det dette som gjelder: Hvor var du klokka 14.00 torsdag 16. august 2012? For nøyaktig på det tidspunkt gikk MS "Kos" ut i Middelhavet!

Det var snaue fem måneder etter at hun forlot kaien på Li en grytidlig morgen.
Vi var litt krye, Ellen Marit og jeg, da vi gikk ut kanalen fra Frontignan, og "Kos" fikk det blå Middelhav under kjølen. Vi hadde klart det! Jammen hadde vi det!
Og det måtte feires!

Vi har hatt noe musserende liggende i påvente av denne dagen:

Så gikk vi og kikket over moloen...

Minutter senere var vi i bad - i rundt 24 graders Middelhav!

Møtet med Middelhavet kom en drøy uke raskere enn vi hadde tenkt. Vi var nemlig på vei vestover på Canal du Rhone à Sète mot Canal du Midi. Vi ville gå så langt vestover som mulig før vi slapp oss ut i det store havet ved Port-la-Nouvelle. Men, så ble vi plutselig så lei av at det ikke var plass til oss i havnene, fordi det bare var plass til utleiebåter. Vi ble lei broer som i følge kartet skulle være greie å gå under, men som viste seg å være for lave, for ikke å snakke om vippebroer som ikke skulle vippes før klokka 18, ja, også myggen som plaget livet av matrosen om bord.
Dermed tok vi en kjapp avgjørelse: Vi stikker til havs!
Nå skal det sies at vår første reise i Middelhavet ikke ble lang. Vi gikk fra kanalmunningen og direkte til havnen i Sète. Her ligger Kos, nærmest som eneste motorbåt, sammen med en bråte seilbåter.

Det er en flott havn, i en flott by.

Etter noen timer i havn inntok vi Sète, skipperen iført nyinnkjøpt Panamahatt - shorts - skjorte - og Aurlandsko!

Middelhavet viser seg fortiden fra sin beste side. Mistralen har holdt seg i ro, så vi regner med å få en fin tur når vi i morgen tidlig går til Cap d´Agde. Ferden går stadig vestover, og målet er å komme oss litt sør for Barcelona i løpet av et par ukers gange.
Vi har hatt flotte dager på Rhonen, Le petit Rhone og på Canal du Rhône à Sète. Vi gikk fra Avignon mot Arles, der vi hadde planer om å ligge over. Imidlertid var alle liggeplasser for fritidsbåter fjernet. Murveggene langs elven skulle pusses opp, og arbeidet ville ta tre-fire år.
Så lenge gadd ikke vi å vente!
Så vi gikk til St-Gilles, der vi leide kanalbåt sammen med gode venner, Oddrun og Kjell Rangnes for snart 30 år siden. Og i St-Gilles fikk vi besøk:

Kirsten og Leif Buch Hansen hadde tatt turen fra hytten sin i Antibes for å besøke oss. Kjempekjekk ettermiddag på akterdekket på Kos, og flott måltid i havnens restaurant om kvelden. Frokosten neste dag rakk vi også sammen.
Så fortsatt vi turen vestover på kanalen gjennom Camargues.

En liten parentes. Sise dag på Rhônen sluste vi i Europas høyeste sluse: 23 meter. Dagen etter sluste vi i det som trolig om sommeren er Europas laveste sluse: 20 centimeter! Begge er bortimot 200 meter lange og 12,5 meter brede!

Camargues omtales som Frankrikes Texas. Her er flokker med "villhester", som fødes svarte, men blir grå etter tre-fire år.

Her er flamingoer:

som det var utrolig mange av da vi gikk her for snart 30 år siden, men som nå bare var å se i et fåtall...

Men, det var jo mye annet kjekt å se, en dampbåt, for eksempel...

Og en flytende bro med motor, som ble åpnet etter at Babbøsen hadde babbet:

Og da måtte folk pent vente til Kos hadde passert...

Aigues Mortes er en by som er verd et besøk. Den er omgitt av en bymur, med en ikke alt for bred inngangsportal...

Som andre byer her sør er det et yrende folkeliv...

og nok av steder å meske sin buk og leske sin gane...

Men, det bor da folk i dette turistmylderet, og de klarer å skape noen fine miljøer...

Trivelige miljøer også langs kanalene, der folk bor og lever av blant annet fiske...

Heller ikke besetningen på Kos lever av opplevelser - alene. Det må mat til. Og i anledningen Middelhavets første dag, disket skipperen opp med et utsøkt gourmetmåltid:

Hamburger, løkskive, annansring og speilegg!!
Sjømannskost!
Velbekomme!

Viviers er en liten, gammel by 166 kilometer sør for Lyon. Havnen er nå så som så, men her bør man stoppe, om man er på disse kanter. Ja, hvis man altså ikke har for vane å bli sulten etter klokka 17!
For, det hadde seg sånn, at skipper og matros var litt matte etter dagens - ikke alt for lange etappe - på rundt 60 kilometer - og tre sluser på 12, 12 og 16,5 meter. Vi blir gjerne det i 32 graders varme, selv om vi nyter det. Så derfor, etter en runde i byen, som overrasket oss veldig med sine trange smau

og flotte kirke, datt vi ned på en utendørsrestaurant i havnen.

- No, no, sa servitøren, da vi sa at vi ville spise. Også sa han fryktelig mye annet som ikke vi forsto noe av. Vi forsto at vi to ikke var ønsket som spisegjester, selv om de aller fleste bordene var dekket med glass og bestikk.
Jaja, sikkert et privat selskap som skal hit, tenkte vi, og ruslet opp på et torg.
Der datt vi ned på et utsted som kalte seg bar og restaurant, etter å ha lest menyen på en fortausplakat.

- No, no, sa servitøren, da vi ba om menyen.

- For sent. Matserveringen stenger klokka 17!
Og det gjorde den i alle byens restauranter. Jaja, så ble det bare en liten forrett.

To dager tidligere forlot vi Macon, som var en trivelig by, med någe gammalt, som alle byene har lyst å vise fram.

Ja, vi forlot altså Macon etter at Joseph,

sammen med Donnovan

hadde gitt oss to nye startbatterier og stengt en ørliten vannlekkasje i kjelleren.

Vi hadde også hilst på Eliabeth og Domenique, i båten som lå baug i baug med oss.

For de og båten hadde vært i Stavanger for 10-15 år siden. I Egersund hadde de også vært, og fått hjelp med tekniske problemer om bord. Og da hadde en lokal mann hentet dem, og gitt dem husly mens båten ble reparert.
Et hendelses uvær fikk vi også med oss i Macon.

Det var fint å komme videre etter en ukes landligge for å vente på nye batterier. Det var nesten et beveget øyeblikk da vi gled gjennom havnen i Lyon, og var ferdige med Saône.
På en høyde over byen kneiset Notre Dame.

Og sånn så fronten ut på nært hold.

Og sånn var utsikten fra kirken.

Og nå bør SAS skjemmest! Det fryktelige, brune tårnet omtrent midt i bildet er et Radisson SAS-hotell!
Langskjemmes, burde de, SAS og de, allså!

For å komme opp på kirkehøyden kunne vi ta en Fløybane, noe matrosen på Kos ser på som en like stor utfordring som å bestige Jåttånuten. Nesten uoverstigelig, altså.
Men, hun ble med, både opp og ned. Flott!
Vel nede lånte vi øre til en gjeng musikere fra Balkan, som kunne spilt og showet skjorta av de fleste.

Vi lå i en havn to-tre kilometer fra sentrum. Flott, liten, ny havn, med et kjempemessig kjøpesenter som nærmeste nabo. Kjøpesentre er jo sjelden noe å hvile øyet på, men faktisk kan de bli ganske pene om natten.

Og kjekt når lysene skifter farge.

Mye kjekt å se langs Rhonen. Her er vegetasjonen langt fra så påtrengende som den har vært tidligere på turen. Og det er ikke bare vi tobeinte som har følt behov for en ørliten avrivning rundt anklene.

Vi ar passert flere atomkraftverk på Rhonen.

Og flotte kirker.

Ja, og en husbåt, der beboerne har gitt blaffen i å slå plenen på dekk...

Vi nærmer oss Middelhavet. Til sammen har vi vært i rundt 180 sluser, og har noen få, store igjen på Rhonen. Denne elven er eneste sted der det er påbudt med redningsvest når man går inn i slusene, så vi lyer vi...

Mandag er vi i Arles, og tirsdag møter vi gode venner, Kirsten og Leif Buch Hansen i Arles. Det skal bli kjekt.

Bon nuit!

PS

Dette er en hilsen til vår gode venn, Stephan, i Reykjavik:

Korken din er med, Stephan!

Hils til Stina!

DS

Det er så godt som slutt på ferden på Saône. Den ender i Lyon, der vi kommer ut på Rhonen. Vi har en dagsetappe på 82 kilometer og to sluser igjen - og i sluseveggene finner vi ofte noen små perler -

til vi når Lyon. Etter planen skulle vi ha nådd denne byen, som er Frankrikes tredje største, i går – fredag. Også skulle vi ha nådd Arles, like ved Middelhavet onsdag i kommende uke.
Men, så kom vi til en flunkende ny og flott havn tre kilometer utenfor veldig trivelige Macon på torsdag, og da bestemte vi oss for å bli her en ukes tid!
Lyggen og lort.
Det med havnen og med byen er sant, men det er helt andre grunner til at vi ligger her en uke. Startvansker, er nøkkelordet. Kos har væt litt vanskelig å starte en del ganger. Mekaniker kom om bord fredag. Han målte startbatteriene, ristet på hodet og sa ”fatigue” – som uttales; ”fattig” - som skipperen bestemt mener betyr ”trett”.
Begge startbatteriene var så trette at de måtte byttes ut med nye. I Stavanger ville det ha blitt gjort på dagen. I innlands-frankrike er ikke maritime batterier hyllevare.

- Je bestille mandag, ha les batteries onsdag mååræn, sa Joseph, innehaver av Bateauconcept.

Vi kunne ha fått batterier på fredag;
- Mais, cet tres mauvais batteries – svært dårlige batterier, sa Joseph, og forklarte hva som kunne komme til å skje hvis noen skulle overnatte i salongen, med batteriene like under kjellerlemmen:

- Ils sont mort a la matin, de er døde om morgenen, ja hvis det ble lekkasje fra sånne gammeldagse syrebatterier.

Og siden vi ikke ønsker livet av noen, venter vi altså på de beste batteriene som kan oppdrives.

Litt bekymret er skipperen for hva som har forårsaket våre gamle batteriers død, og om det også kan gjøre noe med de nye, men det finner vi nok ut av, på et eller annnet vis.
Elven Saône er delt i to, nordlige Petit Saône, Lille Saône, og sørlige Grand Saône, Store Saône. Og sånn var den også. Nedre del har vært svært bred, mens den nordlige til tider var svært så smal.

Men, den gikk gjennom trivelige miljøer...

og forbi fine eiendommer...

Landskapet har variert fra det åpne til det mer tilknappede: Høye trær på begge sider, og akkurat det var det mye av. Dermed var det fint lite å se.
Men, vi fant da noe å feste blikket på:

Vi er bare 14 store sluser fra Middelhavet. Underveis på Saône har vi hatt 15-16 sluser daglig. Det sier seg selv at da kommer man ikke så langt av gårde i løpet av en dag. Spesielt ikke siden slusene ikke åpnes før klokka 09 for lystbåter, og slusevokteren skal ha en times pause midt på dagen.
Vi har også vært gjennom to tunneler – på 680 og 640 meters lengde.

Spennende! Men da vi skulle inn inden første, hadde slusevokteren som bestemte over grønt og rødt lys tatt middagspause. Åpningen er 5 meter bred og høyden er også 5 meter.

Kos er 3,50 meter bred, men med fendrer og fenderbrett er vi rundt 4 meter i bredden. Da kan de regnekyndige finne ut hvor mye klaring vi hadde på hver side.

Det er lys, ikke bare i enden av tunnelen.

På den andre siden var det sånn:

Etter den første tunnelen gjorde middagspauseslusevokteren det godt igjen. Han rådde over slusen Rupt-sur Saône. Han rådde også over helt andre ting. Han solgte nemlig vin, produsert i området.
Og vi lot oss friste. Det ble en av hver farge!

Som tidligere nevnt, har dyrevennen om bord, altså Den Kombinerede Innretning, sett både ørn, glente, stork, hegre, skilpadde og andre eksotiske dyr. Nå har hun også sett:

Hjelpe og trøste så mange trøtte og kjedelige byer det finnes langs Saône. I bøker kunnskapsministeren om bord har pløyet både før og under ferden, blir de gjerne omtalt som ”sjarmerende og trivelige, med hyggelige steder å sette seg ned for å få noe å spise og drikke”.
Lyggen og lort, det og, selv om de ved første øyekast så svært så trivelige ut, som her i Grey, men det var også det eneste severdige i den byen...

Og som denne - Auxonne - der vi histe på Napoleon.

Grå og gørr kjedelige, fullstendig uten sjarm, uten folk, og ofte uten et eneste sted å sette seg ned. Fant vi et sted, var det alltid på et hjørne av et par smale gater, med mye biltrafikk.
Havnene har også sine særpreg. I havnen i Seurre var det sanitæranlegg beregnet for båtturister. Men, det var bare åpent mens havnekontoret var åpent. Så da kunne man ikke tisse mellom 12.30 og 14.30, for da hadde havnemesteren pause!
Derfor er vi glade for at det er Macon vi nå ligger på vent. Denne byen er faktisk veldig trivelig. Det er heller ikke vanskelig å finne et sted å hvile legemet, uten biltrafikk rundt tedene.
Det tar oss bare 10 minutter å sykle inn til byen, på en flott gang- og sykkelsti langs elven. Når vi nå har hatt mellom 28 og 36 grader daglig den siste tide, og kveldene er lune med rundt 20 grader, klager vi svært lite.

Bon weekend

PS

Se den flotte kveldshimmelen som fotografmatrosen om bord fikk med seg fra triste Seurre, etter et kraftig tordenvær.

PS2

Macon kunne varte opp med et kjempestort supermarked, med flott fiskedisk. Så derfor blir det

FERSK TORSK

i aften på Kos!

DS2

God dag. Sitt ned. I denne geografitimen skal vi snakke om en by i Frankrike som heter Corre.

Corre er ikke verdens navle. Hadde den vært det, ville den navlen ha hatt store søvnproblemer. Det skal vi komme tilbake til senere.
I Corre bor det 646 mennesker. Byen ligger helt sør på Canal des Vosges, og er den siste byen man kommer til før man sluser ut på elven Saône. I Corre har de en grei båthavn. Like utenfor bygrensen til Corre, sånn omtrent 800 meter fra båthavnen, ligger det et flott supermarked. For å komme dit må man gå gjennom sentrum av Corre, men det merker man ikke, for det er ikke lett å se at det finnes et sentrum der.
I Corre er det en baker, en blomsterbutikk og tre restauranter, hvorav to er så anonyme at man ikke legger merke til dem. Den ene restauranten hører til hotellet i Corre, og det var denne restauranten som skapte begrepet "fortauskafé". To plastbord og åtte plaststoler plassert på fortauet, sånn at folk som skal gå på fortauet ikke kommer forbi, er en ordentlig fortauskafé.
I Corre er det en kirke. Den ligger like ved båthavnen. Det gjør de fleste kirker i Frankrike.

I kirken i Corre har de en kirkeklokke. Det har de også i de fleste andre kirker i Frankrike, men likevel skiller kirken og kirkeklokken i Corre seg ut fra resten.
For i Corre har de en klokker og en formann i Corre menighetsråd som synes at klangen i kirkeklokken i kirken i Corre er noe av det fineste de vet. Derfor varsler kirkeklokkene at de har tenkt å slå, med å slå. For eksempel. Når klokken er hel, slår man timeslagene. Men, for å være sikre på at alle i Corre får med seg slagene, så slår kirkeklokkene i Corre først to slag, og like etter kommer timeslagene. Når klokken er halv-et-eller-annet slår kirkeklokken i Corre ett slag.
Sånn er det i mange kirker, ikke bare i Frankrike, men også i andre land. Men, det som skiller kirken i Corre fra alle andre kirker, som alle ligger like ved båthavnene, er at kirkeklokken slår timeslagene to ganger. Det er fordi klokkeren og formannen i menightesrådet i Corre synes at klangen fra kirkeklokken i kirken i Corre er noe av det fineste de vet. Dessuten er de av den oppfatning at enkelte sjeler i Corre har litt tungt for det, så derfor gjentar de timeslagene. For eksempel; når klokken er 12 midt på dagen, så slår kirkeklokken i Corre først to slag, for å varsle om at nå kommer det! Så slår kirkeklokken i Corre 12 slag. Så går det fem sekunder, også slår kirkeklokken i Corre 12 nye slag.
Klokken er 12 midt på natten også!
Og kirkeklokken i Corre gjør ikke forskjell på dag og natt. Den gjør det klokkeren og formannen i menighetsrådet i Corre har sagt den skal gjøre, den slår til sammen 26 slag når klokken er 12 midt på natten. Den er akkurat ferdig med de slagene før den skal varsle - med to slag - at nå er klokken ett - om natten - med to nye slag.
Det er på grunn av dette at verdens navle, ja - altså - hvis Corre hadde vært verdens navle - ville ha hatt store søvnproblemer.
Takk for i dag. Gå stille ut - og ikke smell med døren...

Hun har gjort det før, med utmerket resultat, men det er først i dag hun har fått en ny tittel, i tillegg til alle de andre hun har om bord, Den Kombinerede Innretning. I dag ble hun utnevnt til skipets Babbøse!
Vi er nemlig på Canal des Vosges, og der har vi vært fire-fem dager. Denne kanalen er så smal og så svingete,

at vi til tider blir pålagt, via skilt langs bredden, å babba i svingene. Kos er utstyrt med en utmerket babbe. Den har en sonor klang, og overstiger ganske sikkert Stavangers helsesjef, Egli Bjørløws kriterier for hva som er et akseptabelt lydnivå på en babbe. Men, den gjør nytten!
Problemet er bare at babbeknappen på skipperens styreposisjon utomhus ikke virker. Derfor må matros Ellen Marit under dekk for å trykke på babbeknappen på styreposisjonen innomhus, når skiltet for babbing dukker opp langs bredden. Det måtte hun i dag, og hun babbet så vakkert - to lange babb før svingen, at hun umiddelbart ble utnevnt til skipets Babbøse - som er en hederstittel!
Canal des Vosges fører oss fra den farbare delen av franske Mosel, altså; La Moselle, til den franske elven Sâone, dit vi kommer i morgen. Som dere her vil se

er ikke La Moselle farbar i den sørlige delen.
Egentlig skulle man ikke tro at Canal des Vosges heller var farbar.

Skipperen lurte mange ganger på om Kos var på vei inn i en dead end, men...

jammen var det en fransk åpning - også her!

Vi gikk ut på denne kanalen etter et opphold i trivelige Toul. Foran oss lå rundt 90 sluser, alle automatisert, og de aller fleste med en høyde på 3,50 meter. Først skulle vi sluse rundt 50 sluser oppover, for deretter å sluse omtrent like mange nedover, etter å ha nådd turens bokstavelige høydepunkt på rundt 360 meter. Den ene GPS-en om bord viste 356 mens den andre viste 358 meter over havet da vi var på toppen av vannveiene vi skulle bevege oss på.
Det som nå følger er ærlig og oppriktig skryt av matros og ektefelle Ellen Marit!
Alle som kjenner henne vet at hun absolutt ikke er høydenes dronning. De vet også at hun ikke er leidernes mester. Slusene på Canal des Vosges er sånn ordnet at man får utlevert en elektronisk duppedit i Toul, som man trykker på hver gang man ser dette langs bredden:

Da klargjøres slusen, og man kan gå inn på grønt lys. Nærmere 50 sluser skulle vi opp. Da skulle en om bord klatre opp rundt 3 meter i en sleip jernleider i sluseveggen. Den utfordringen tok matrosen om bord på strak - eller med strak vrist!

Det gikk utrolig flott, takket være en fantastisk flink matros! Skipperen var - og er - imponert!

Å sluse nedover er ingen sak.

Underveis på Canal des Vosges kom sommeren til MS Kos og dens besetning. Vannet i kanalen ser ikke innbydende ut, men skipperen mener det er humus som gjør vannet brunt, for ender, svaner og fisker triver godt i vannet. Så da tok skipperen sjansen, siden det var 33 grader på akterdekket.

Vi lå da i en naturhavn like utenfor småbyen Giancourt. Og like før grillen ble satt i land kom Fabian innom.

Han solgte egg og grønnsaker fra egen produksjon, og slike tilbud er det vanskelig å stå i mot.

Og etter det innkjøpet ble et festmåltid fra grillen...

Det er rundt 30 år siden slusene på Canal des Vosges ble automatisert. Før det bodde det en slusevokter ved hver eneste sluse. Boligene var prikk like, og en del av dem er fortsatt bebodd.

Men mange er fraflyttet, og står til nedfalls. Framskritt....? Tja...

Uansett er det kjekt at den teknologiske utviklingen av og til svikter, og at man løser slike problemer også i dag. Flere ganger sviktet den automatiserte slusingen for Kos, og skipperen måtte tilkalle representanter for Voile Naviguer France - VNF - som sluset oss manuelt. Det skjedde også da vi skulle gjennom en svingbro. Teknikken sviktet, og en menneskelig hjelper svingte broen - for hånd!

Bon voyage!