Av denne blogger: KosiEuropa

Vi ligger i en liten by på Costa Brava, for andre døgn på rad. Navnet på byen høres ut som en endetarmsundersøkelse - så vi har ikke tatt det i vår munn - Sant Feliu de Guixols.
Vi har bare gjort forsøk på første del av navnet, da vi, som man gjør når man skal inn i båthavner i Frankrike og Spania i Middelhavet, kaller opp havnevakten på kanal 9 på VHF-en. Til gjengjeld har vi gjort det to dager på rad her i denne byen med det unevnelige navnet. Grunnen er grov sjø etter særdeles kraftig vind i går og deler av natten.
Mandag gikk vi en silketur fra Estartit, dit vi kom etter halvannen times gange i stoore dønninger fra Roses. Heldigvis fikk vi dønningene inn omtrent rett i baugen, og da tar Kos dem svært så elegant.
Mandag var det meldt omtrent vindstille sørover fra Estartit, så vi startet litt etter klokka seks om morgenen. Vi fikk nok en gang med oss en fantastisk soloppgang, som fotografmatrosen klarte å forevige.

Vi hadde flere alternative havner underveis, men gikk i tre timer, og kom i havn i, ja altså her vi er nå, 09.15 i går. Neste havn var 12 nautiske mil lenger sør, det vil si nye halvannen times gange. Siden det var meldt vindøkning i 11-tiden, og vi fortsatt ikke kjenner Middelhavets luner, gikk vi heller til havn. Vi sjekker vær og vind ganske nøye, både på Mac-en om bord, og gjennom havnekontorene. De, altså værvarslene, er som i Norge: Sprikende!
I følge de to spanske meteorologiske stasjonene, pluss yr og Storm, skulle det være akseptabel vind og små bølger ved 9-tiden i morges, tirsdag 28.08. Vindvarslene stemte, men ingen hadde tatt hensyn til at det blåste stiv til sterk kuling store deler av mandag, og til langt på natt. Vi gikk en halv nautisk mil ut av havnen, så på hverandre, og snudde Kos 180 grader, og gikk tilbake i havnen.
Så var vi enige om at vi hadde tatt den riktige avgjørelsen, tok en ankerdram, og tok en morgenlur.
Flott dag!
Det som er en liten smule irriterende er at vi bare er 33 nautiske mil fra målet, fra den havnen vi har plukket ut som vår vinterhavn. Det er Marina Port Premià i Premià de la Mer, bare 8 nauiske mil - eller 15 kilometer nord for Barcelona. Nå håper vi på rimelig flat sjø fra klokka 06.00 i morgen onsdag. Da har vi to-tre alternative havner underveis, før vi når målet. Er vind og dønninger på vår side er vi ved målet i morgen. Mer sannsynlig er det at vi går til Arenys de Mar, 25 nautiske mils gange. Det er drøyt tre timer i Middelhavet, og det kan være nok, viser det seg.
Byen vi er i nå var en trivelig turistby. Et stort supermarked kunne varte opp med en flott fiskedisk, og skipperen lot seg friste av ferske blåskjell fra Middelhavet.

Det er en stor og moderne havn vi ligger i. Der har de gjort samme tabben som så mange andre institusjoner og organisasjoner gjør, hørt alt for mye på arkitekten. Akkurat sånn som Stavanger Turistforening gjorde da de skulle få seg ny Prekestolhytte. Havnekontoret her er flott,

men brukerne sukker over fancy, men dårlige løsninger.

I havnen traff vi på...

men noe mer vet vi ikke, verken om skuta eller hennes eier.

Estartit var et trivelig bekjentskap, langt triveligere og mye mindre maset enn Roses. Havnen var også bedre, og mer skjærmet for vind, uansett hvor den kom fra. Og siden Den Kombinerede Innretning om bord på Kos, fylte år sist lørdag, da vi lå i Estartit, ble det først en enkel seremoni i havnens egen restaurant, der gratulasjonene strømmet inn...

og deretter ble det feiring med et kjempegodt måltid på restauranten Monserrat.

Og der lot skipperen seg friste av en velkjent forrett...

I Estartit hadde vi en, ikke stor, men ganske så ørliten lekkasje -
på vannslangen:

Befolkningen som bor i denne delen av kongeriket Spania mener at de ikke bor i Spania, ei heller er de spanjoler eller spaniere. De bor i Catalania, og de er catalanere. De har sitt eget språk, og sitt eget flagg..

som også Kos har heist som gjesteflagg - i tillegg til det spanske.

Hadde folk her fått det som de ville, hatt de blitt egen republikk på flekken. Men, de innser at det er dyrt å drive sitt eget lille land, og lar det bli med det. Men, de gjør så godt de kan, og det gjør de godt, med å skaffe seg inntekter. I havnen vi ligger nå betaler vi - siger og skriver - 89 € - pr. natt!
E det løye me har døpt om denne kyststribå fra Costa Brava te Costa Skjortå!

OLÉ!

Klokka 07.55 torsdag 23. august heiste flaggkvartermestermastros Ellen Marit det spanske gjesteflagget i masten på MS Kos. Posisjonen var N42,26,15 – E003,10,75, som ligger på grensen mellom Frankrike og Spania. Vi var litt krye og stolte da – nok en gang. Umiddelbart etter gjennomgikk besetningen på Kos sitt samlede spanskvokabular – som var fort gjort – og tok seg sånn ut i lydskrift:
”Una servesa, por favår” og ”dåss panjuelos”!
Med disse uttalelsene skal besetningen klare seg gjennom høsten og vinteren i Spania. Det betyr at de ikke kommer til å gå tørste de neste seks-sju månedene, og skulle noen av dem få snue, vet de hva de skal si for å få kjøpt seg et par lommetørkler.
Da Kos gikk til havn i Port Vendres kvelden før, var det 53 minutters gange – med 8 knops fart – til grensen mot Spania. I dag var det meldt kraftig vind på våre kanter i Middelhavet fra middagstider. Vi startet derfor klokka 07.00 – i halvmørket og flatt hav, og fikk med oss en flott soloppgang.

Planen var å krysse grensen, gå til første spanske småby, Puerto Bou for å fylle diesel, og så i havn etter to timer i Puerto de la Selva.
Skipperen hadde nemlig i flere år studert kartet over Spania, og sett at det var sted han fryktet. Det var å runde Cabo Creus, en fjellknatt som stikker noe ut fra fastlandet. Det var bort i mot tre timers gange rundt denne formasjonen, fra den ene til den andre skikkelige havnen. Derfor hadde han planer om en dagsetappe fra Puerto de la Selva og gå rundt knatten, og komme vel i havn i Roses etter snaue tre timer.
Men, så var altså Middelhavet like flatt klokka 08.30 i morges,

som det var klokka 07, og vinden skulle ikke friskne på før ved 12-tiden, så vi fortsatte uten å gå til Puerto de la Selva.
Vi angret ikke på det. Klokka 11 lå vi fortøyd i Roses.

Og her kommer vi til å bli liggende – en stund!
Et par timer etter at vi var kommet i havn begynte det å blåse. Først, litt sånn forsiktig. Sånn lide. Men så sluttet det å blåse lite. I hele ettermiddag har vi hatt sterk kuling fra nord-øst i havnen, og det er den verste retningen for havnen i Roses. Kos har hatt hjelp fra tre menn med å stramme fortøyningene. Det er fortøyninger vi ikke er kjent med hjemmefra. Baugen inn mot kaien, en tamp fra styrbord og en fra babord i land. Den er grei. Akter er det ingen fester, bortsett fra moringstauer som hentes opp fra sjøen i baugen, og så haler man dem opp mens man går akterover om bord, og strammer de tykke trossene som best man kan, før de settes fast på pulleren.
En god akterspring, litt skrått, hadde vært god å ha, men båtene ligger så tett at slike ting kan man bare glemme. Da uværet satte inn. Vel – litt drøyt å kalle det uvær når sola skinner og temperaturen er 29 grader – men vinden var og er utrolig sterk – skrått inn på akterdekket på Kos. Men, tydeligvis var ikke akterfortøyningene våre stramme nok, selv om den to mann sterke havnebetjeningen sa de var ok da vi fortøyde. Baugen på Kos ség framover, og lå og dunket i trebjelken i kaien. De to baugfendrene gjorde ingen nytte.
Det var umulig å stramme opp akter bare med håndkraft. En fransk hjelper løsnet baugfortøyningene, en hjelper lå klar akter for å stramme opp, mens skipperen ga full pinne akterover – mot vinden. Da klarte vår flotte, franske båtnabo å stramme akterfortøyningene 20-30 centimeter. Det hjalp.
Det er ikke mulig å sitte ute på akterdekket. Matros og skipper har bokstavelig talt blitt blåst under dekk. Er det noen som lurer på om vi er glade for at vi kom i havn – i tide?
Prevision Meteo, altså værmeldingen, lover at vi skal få beholde denne vinden i tre dager.
Det er for så vidt greit. Selv om havnen er svær, åpen og kjedelig, og Roses er en turistby de luxe nord på Costa Brava, hadde det vært greit. Det er kilometer med sandstrender her, så sånn sett er det bra. Men, vi ligger i den dyreste havnen til nå på vår reise: 61 € – pr. natt!
Vi reagerte da de forlangte 42 € i Port Vendres. Skipperen husker også at han reagerte da de skulle ha 19,20 € i Hannover!
Det er nesten så vi lengter tilbake til usjarmerende Charmes – der de forlangte 6,50 € for natten!
Vi setter vår lit til våre nærmeste båtnaboer, et spansk ektepar, som er på vei hjem til Barcelona i seilbåt. De har fortalt om sin båthavn, litt nord for Barcelona. Den er relativt rimelig, trygg og god. Og det er ikke mer enn 70-80 nautiske mil dit, så kanskje det blir der vi havner.
Og der slipper vi trolig å ta utestolene med under dekk, av frykt for at de skal blåse over bord, slik vi har det her akkurat nå!
Men alt er jo en overgang – sies det – så vinden kommer til å løye, og da skal vi ha det mer løye – på Costa Brava!
Olé!

Men heldigvis gikk det ikke mned os som det tydeligvis har gjort med dette skipet!

Glem: "Hvor var du da Brå brakk staven?". Nå er det dette som gjelder: Hvor var du klokka 14.00 torsdag 16. august 2012? For nøyaktig på det tidspunkt gikk MS "Kos" ut i Middelhavet!

Det var snaue fem måneder etter at hun forlot kaien på Li en grytidlig morgen.
Vi var litt krye, Ellen Marit og jeg, da vi gikk ut kanalen fra Frontignan, og "Kos" fikk det blå Middelhav under kjølen. Vi hadde klart det! Jammen hadde vi det!
Og det måtte feires!

Vi har hatt noe musserende liggende i påvente av denne dagen:

Så gikk vi og kikket over moloen...

Minutter senere var vi i bad - i rundt 24 graders Middelhav!

Møtet med Middelhavet kom en drøy uke raskere enn vi hadde tenkt. Vi var nemlig på vei vestover på Canal du Rhone à Sète mot Canal du Midi. Vi ville gå så langt vestover som mulig før vi slapp oss ut i det store havet ved Port-la-Nouvelle. Men, så ble vi plutselig så lei av at det ikke var plass til oss i havnene, fordi det bare var plass til utleiebåter. Vi ble lei broer som i følge kartet skulle være greie å gå under, men som viste seg å være for lave, for ikke å snakke om vippebroer som ikke skulle vippes før klokka 18, ja, også myggen som plaget livet av matrosen om bord.
Dermed tok vi en kjapp avgjørelse: Vi stikker til havs!
Nå skal det sies at vår første reise i Middelhavet ikke ble lang. Vi gikk fra kanalmunningen og direkte til havnen i Sète. Her ligger Kos, nærmest som eneste motorbåt, sammen med en bråte seilbåter.

Det er en flott havn, i en flott by.

Etter noen timer i havn inntok vi Sète, skipperen iført nyinnkjøpt Panamahatt - shorts - skjorte - og Aurlandsko!

Middelhavet viser seg fortiden fra sin beste side. Mistralen har holdt seg i ro, så vi regner med å få en fin tur når vi i morgen tidlig går til Cap d´Agde. Ferden går stadig vestover, og målet er å komme oss litt sør for Barcelona i løpet av et par ukers gange.
Vi har hatt flotte dager på Rhonen, Le petit Rhone og på Canal du Rhône à Sète. Vi gikk fra Avignon mot Arles, der vi hadde planer om å ligge over. Imidlertid var alle liggeplasser for fritidsbåter fjernet. Murveggene langs elven skulle pusses opp, og arbeidet ville ta tre-fire år.
Så lenge gadd ikke vi å vente!
Så vi gikk til St-Gilles, der vi leide kanalbåt sammen med gode venner, Oddrun og Kjell Rangnes for snart 30 år siden. Og i St-Gilles fikk vi besøk:

Kirsten og Leif Buch Hansen hadde tatt turen fra hytten sin i Antibes for å besøke oss. Kjempekjekk ettermiddag på akterdekket på Kos, og flott måltid i havnens restaurant om kvelden. Frokosten neste dag rakk vi også sammen.
Så fortsatt vi turen vestover på kanalen gjennom Camargues.

En liten parentes. Sise dag på Rhônen sluste vi i Europas høyeste sluse: 23 meter. Dagen etter sluste vi i det som trolig om sommeren er Europas laveste sluse: 20 centimeter! Begge er bortimot 200 meter lange og 12,5 meter brede!

Camargues omtales som Frankrikes Texas. Her er flokker med "villhester", som fødes svarte, men blir grå etter tre-fire år.

Her er flamingoer:

som det var utrolig mange av da vi gikk her for snart 30 år siden, men som nå bare var å se i et fåtall...

Men, det var jo mye annet kjekt å se, en dampbåt, for eksempel...

Og en flytende bro med motor, som ble åpnet etter at Babbøsen hadde babbet:

Og da måtte folk pent vente til Kos hadde passert...

Aigues Mortes er en by som er verd et besøk. Den er omgitt av en bymur, med en ikke alt for bred inngangsportal...

Som andre byer her sør er det et yrende folkeliv...

og nok av steder å meske sin buk og leske sin gane...

Men, det bor da folk i dette turistmylderet, og de klarer å skape noen fine miljøer...

Trivelige miljøer også langs kanalene, der folk bor og lever av blant annet fiske...

Heller ikke besetningen på Kos lever av opplevelser - alene. Det må mat til. Og i anledningen Middelhavets første dag, disket skipperen opp med et utsøkt gourmetmåltid:

Hamburger, løkskive, annansring og speilegg!!
Sjømannskost!
Velbekomme!

Viviers er en liten, gammel by 166 kilometer sør for Lyon. Havnen er nå så som så, men her bør man stoppe, om man er på disse kanter. Ja, hvis man altså ikke har for vane å bli sulten etter klokka 17!
For, det hadde seg sånn, at skipper og matros var litt matte etter dagens - ikke alt for lange etappe - på rundt 60 kilometer - og tre sluser på 12, 12 og 16,5 meter. Vi blir gjerne det i 32 graders varme, selv om vi nyter det. Så derfor, etter en runde i byen, som overrasket oss veldig med sine trange smau

og flotte kirke, datt vi ned på en utendørsrestaurant i havnen.

- No, no, sa servitøren, da vi sa at vi ville spise. Også sa han fryktelig mye annet som ikke vi forsto noe av. Vi forsto at vi to ikke var ønsket som spisegjester, selv om de aller fleste bordene var dekket med glass og bestikk.
Jaja, sikkert et privat selskap som skal hit, tenkte vi, og ruslet opp på et torg.
Der datt vi ned på et utsted som kalte seg bar og restaurant, etter å ha lest menyen på en fortausplakat.

- No, no, sa servitøren, da vi ba om menyen.

- For sent. Matserveringen stenger klokka 17!
Og det gjorde den i alle byens restauranter. Jaja, så ble det bare en liten forrett.

To dager tidligere forlot vi Macon, som var en trivelig by, med någe gammalt, som alle byene har lyst å vise fram.

Ja, vi forlot altså Macon etter at Joseph,

sammen med Donnovan

hadde gitt oss to nye startbatterier og stengt en ørliten vannlekkasje i kjelleren.

Vi hadde også hilst på Eliabeth og Domenique, i båten som lå baug i baug med oss.

For de og båten hadde vært i Stavanger for 10-15 år siden. I Egersund hadde de også vært, og fått hjelp med tekniske problemer om bord. Og da hadde en lokal mann hentet dem, og gitt dem husly mens båten ble reparert.
Et hendelses uvær fikk vi også med oss i Macon.

Det var fint å komme videre etter en ukes landligge for å vente på nye batterier. Det var nesten et beveget øyeblikk da vi gled gjennom havnen i Lyon, og var ferdige med Saône.
På en høyde over byen kneiset Notre Dame.

Og sånn så fronten ut på nært hold.

Og sånn var utsikten fra kirken.

Og nå bør SAS skjemmest! Det fryktelige, brune tårnet omtrent midt i bildet er et Radisson SAS-hotell!
Langskjemmes, burde de, SAS og de, allså!

For å komme opp på kirkehøyden kunne vi ta en Fløybane, noe matrosen på Kos ser på som en like stor utfordring som å bestige Jåttånuten. Nesten uoverstigelig, altså.
Men, hun ble med, både opp og ned. Flott!
Vel nede lånte vi øre til en gjeng musikere fra Balkan, som kunne spilt og showet skjorta av de fleste.

Vi lå i en havn to-tre kilometer fra sentrum. Flott, liten, ny havn, med et kjempemessig kjøpesenter som nærmeste nabo. Kjøpesentre er jo sjelden noe å hvile øyet på, men faktisk kan de bli ganske pene om natten.

Og kjekt når lysene skifter farge.

Mye kjekt å se langs Rhonen. Her er vegetasjonen langt fra så påtrengende som den har vært tidligere på turen. Og det er ikke bare vi tobeinte som har følt behov for en ørliten avrivning rundt anklene.

Vi ar passert flere atomkraftverk på Rhonen.

Og flotte kirker.

Ja, og en husbåt, der beboerne har gitt blaffen i å slå plenen på dekk...

Vi nærmer oss Middelhavet. Til sammen har vi vært i rundt 180 sluser, og har noen få, store igjen på Rhonen. Denne elven er eneste sted der det er påbudt med redningsvest når man går inn i slusene, så vi lyer vi...

Mandag er vi i Arles, og tirsdag møter vi gode venner, Kirsten og Leif Buch Hansen i Arles. Det skal bli kjekt.

Bon nuit!

PS

Dette er en hilsen til vår gode venn, Stephan, i Reykjavik:

Korken din er med, Stephan!

Hils til Stina!

DS

Det er så godt som slutt på ferden på Saône. Den ender i Lyon, der vi kommer ut på Rhonen. Vi har en dagsetappe på 82 kilometer og to sluser igjen - og i sluseveggene finner vi ofte noen små perler -

til vi når Lyon. Etter planen skulle vi ha nådd denne byen, som er Frankrikes tredje største, i går – fredag. Også skulle vi ha nådd Arles, like ved Middelhavet onsdag i kommende uke.
Men, så kom vi til en flunkende ny og flott havn tre kilometer utenfor veldig trivelige Macon på torsdag, og da bestemte vi oss for å bli her en ukes tid!
Lyggen og lort.
Det med havnen og med byen er sant, men det er helt andre grunner til at vi ligger her en uke. Startvansker, er nøkkelordet. Kos har væt litt vanskelig å starte en del ganger. Mekaniker kom om bord fredag. Han målte startbatteriene, ristet på hodet og sa ”fatigue” – som uttales; ”fattig” - som skipperen bestemt mener betyr ”trett”.
Begge startbatteriene var så trette at de måtte byttes ut med nye. I Stavanger ville det ha blitt gjort på dagen. I innlands-frankrike er ikke maritime batterier hyllevare.

- Je bestille mandag, ha les batteries onsdag mååræn, sa Joseph, innehaver av Bateauconcept.

Vi kunne ha fått batterier på fredag;
- Mais, cet tres mauvais batteries – svært dårlige batterier, sa Joseph, og forklarte hva som kunne komme til å skje hvis noen skulle overnatte i salongen, med batteriene like under kjellerlemmen:

- Ils sont mort a la matin, de er døde om morgenen, ja hvis det ble lekkasje fra sånne gammeldagse syrebatterier.

Og siden vi ikke ønsker livet av noen, venter vi altså på de beste batteriene som kan oppdrives.

Litt bekymret er skipperen for hva som har forårsaket våre gamle batteriers død, og om det også kan gjøre noe med de nye, men det finner vi nok ut av, på et eller annnet vis.
Elven Saône er delt i to, nordlige Petit Saône, Lille Saône, og sørlige Grand Saône, Store Saône. Og sånn var den også. Nedre del har vært svært bred, mens den nordlige til tider var svært så smal.

Men, den gikk gjennom trivelige miljøer...

og forbi fine eiendommer...

Landskapet har variert fra det åpne til det mer tilknappede: Høye trær på begge sider, og akkurat det var det mye av. Dermed var det fint lite å se.
Men, vi fant da noe å feste blikket på:

Vi er bare 14 store sluser fra Middelhavet. Underveis på Saône har vi hatt 15-16 sluser daglig. Det sier seg selv at da kommer man ikke så langt av gårde i løpet av en dag. Spesielt ikke siden slusene ikke åpnes før klokka 09 for lystbåter, og slusevokteren skal ha en times pause midt på dagen.
Vi har også vært gjennom to tunneler – på 680 og 640 meters lengde.

Spennende! Men da vi skulle inn inden første, hadde slusevokteren som bestemte over grønt og rødt lys tatt middagspause. Åpningen er 5 meter bred og høyden er også 5 meter.

Kos er 3,50 meter bred, men med fendrer og fenderbrett er vi rundt 4 meter i bredden. Da kan de regnekyndige finne ut hvor mye klaring vi hadde på hver side.

Det er lys, ikke bare i enden av tunnelen.

På den andre siden var det sånn:

Etter den første tunnelen gjorde middagspauseslusevokteren det godt igjen. Han rådde over slusen Rupt-sur Saône. Han rådde også over helt andre ting. Han solgte nemlig vin, produsert i området.
Og vi lot oss friste. Det ble en av hver farge!

Som tidligere nevnt, har dyrevennen om bord, altså Den Kombinerede Innretning, sett både ørn, glente, stork, hegre, skilpadde og andre eksotiske dyr. Nå har hun også sett:

Hjelpe og trøste så mange trøtte og kjedelige byer det finnes langs Saône. I bøker kunnskapsministeren om bord har pløyet både før og under ferden, blir de gjerne omtalt som ”sjarmerende og trivelige, med hyggelige steder å sette seg ned for å få noe å spise og drikke”.
Lyggen og lort, det og, selv om de ved første øyekast så svært så trivelige ut, som her i Grey, men det var også det eneste severdige i den byen...

Og som denne - Auxonne - der vi histe på Napoleon.

Grå og gørr kjedelige, fullstendig uten sjarm, uten folk, og ofte uten et eneste sted å sette seg ned. Fant vi et sted, var det alltid på et hjørne av et par smale gater, med mye biltrafikk.
Havnene har også sine særpreg. I havnen i Seurre var det sanitæranlegg beregnet for båtturister. Men, det var bare åpent mens havnekontoret var åpent. Så da kunne man ikke tisse mellom 12.30 og 14.30, for da hadde havnemesteren pause!
Derfor er vi glade for at det er Macon vi nå ligger på vent. Denne byen er faktisk veldig trivelig. Det er heller ikke vanskelig å finne et sted å hvile legemet, uten biltrafikk rundt tedene.
Det tar oss bare 10 minutter å sykle inn til byen, på en flott gang- og sykkelsti langs elven. Når vi nå har hatt mellom 28 og 36 grader daglig den siste tide, og kveldene er lune med rundt 20 grader, klager vi svært lite.

Bon weekend

PS

Se den flotte kveldshimmelen som fotografmatrosen om bord fikk med seg fra triste Seurre, etter et kraftig tordenvær.

PS2

Macon kunne varte opp med et kjempestort supermarked, med flott fiskedisk. Så derfor blir det

FERSK TORSK

i aften på Kos!

DS2

God dag. Sitt ned. I denne geografitimen skal vi snakke om en by i Frankrike som heter Corre.

Corre er ikke verdens navle. Hadde den vært det, ville den navlen ha hatt store søvnproblemer. Det skal vi komme tilbake til senere.
I Corre bor det 646 mennesker. Byen ligger helt sør på Canal des Vosges, og er den siste byen man kommer til før man sluser ut på elven Saône. I Corre har de en grei båthavn. Like utenfor bygrensen til Corre, sånn omtrent 800 meter fra båthavnen, ligger det et flott supermarked. For å komme dit må man gå gjennom sentrum av Corre, men det merker man ikke, for det er ikke lett å se at det finnes et sentrum der.
I Corre er det en baker, en blomsterbutikk og tre restauranter, hvorav to er så anonyme at man ikke legger merke til dem. Den ene restauranten hører til hotellet i Corre, og det var denne restauranten som skapte begrepet "fortauskafé". To plastbord og åtte plaststoler plassert på fortauet, sånn at folk som skal gå på fortauet ikke kommer forbi, er en ordentlig fortauskafé.
I Corre er det en kirke. Den ligger like ved båthavnen. Det gjør de fleste kirker i Frankrike.

I kirken i Corre har de en kirkeklokke. Det har de også i de fleste andre kirker i Frankrike, men likevel skiller kirken og kirkeklokken i Corre seg ut fra resten.
For i Corre har de en klokker og en formann i Corre menighetsråd som synes at klangen i kirkeklokken i kirken i Corre er noe av det fineste de vet. Derfor varsler kirkeklokkene at de har tenkt å slå, med å slå. For eksempel. Når klokken er hel, slår man timeslagene. Men, for å være sikre på at alle i Corre får med seg slagene, så slår kirkeklokkene i Corre først to slag, og like etter kommer timeslagene. Når klokken er halv-et-eller-annet slår kirkeklokken i Corre ett slag.
Sånn er det i mange kirker, ikke bare i Frankrike, men også i andre land. Men, det som skiller kirken i Corre fra alle andre kirker, som alle ligger like ved båthavnene, er at kirkeklokken slår timeslagene to ganger. Det er fordi klokkeren og formannen i menightesrådet i Corre synes at klangen fra kirkeklokken i kirken i Corre er noe av det fineste de vet. Dessuten er de av den oppfatning at enkelte sjeler i Corre har litt tungt for det, så derfor gjentar de timeslagene. For eksempel; når klokken er 12 midt på dagen, så slår kirkeklokken i Corre først to slag, for å varsle om at nå kommer det! Så slår kirkeklokken i Corre 12 slag. Så går det fem sekunder, også slår kirkeklokken i Corre 12 nye slag.
Klokken er 12 midt på natten også!
Og kirkeklokken i Corre gjør ikke forskjell på dag og natt. Den gjør det klokkeren og formannen i menighetsrådet i Corre har sagt den skal gjøre, den slår til sammen 26 slag når klokken er 12 midt på natten. Den er akkurat ferdig med de slagene før den skal varsle - med to slag - at nå er klokken ett - om natten - med to nye slag.
Det er på grunn av dette at verdens navle, ja - altså - hvis Corre hadde vært verdens navle - ville ha hatt store søvnproblemer.
Takk for i dag. Gå stille ut - og ikke smell med døren...

Hun har gjort det før, med utmerket resultat, men det er først i dag hun har fått en ny tittel, i tillegg til alle de andre hun har om bord, Den Kombinerede Innretning. I dag ble hun utnevnt til skipets Babbøse!
Vi er nemlig på Canal des Vosges, og der har vi vært fire-fem dager. Denne kanalen er så smal og så svingete,

at vi til tider blir pålagt, via skilt langs bredden, å babba i svingene. Kos er utstyrt med en utmerket babbe. Den har en sonor klang, og overstiger ganske sikkert Stavangers helsesjef, Egli Bjørløws kriterier for hva som er et akseptabelt lydnivå på en babbe. Men, den gjør nytten!
Problemet er bare at babbeknappen på skipperens styreposisjon utomhus ikke virker. Derfor må matros Ellen Marit under dekk for å trykke på babbeknappen på styreposisjonen innomhus, når skiltet for babbing dukker opp langs bredden. Det måtte hun i dag, og hun babbet så vakkert - to lange babb før svingen, at hun umiddelbart ble utnevnt til skipets Babbøse - som er en hederstittel!
Canal des Vosges fører oss fra den farbare delen av franske Mosel, altså; La Moselle, til den franske elven Sâone, dit vi kommer i morgen. Som dere her vil se

er ikke La Moselle farbar i den sørlige delen.
Egentlig skulle man ikke tro at Canal des Vosges heller var farbar.

Skipperen lurte mange ganger på om Kos var på vei inn i en dead end, men...

jammen var det en fransk åpning - også her!

Vi gikk ut på denne kanalen etter et opphold i trivelige Toul. Foran oss lå rundt 90 sluser, alle automatisert, og de aller fleste med en høyde på 3,50 meter. Først skulle vi sluse rundt 50 sluser oppover, for deretter å sluse omtrent like mange nedover, etter å ha nådd turens bokstavelige høydepunkt på rundt 360 meter. Den ene GPS-en om bord viste 356 mens den andre viste 358 meter over havet da vi var på toppen av vannveiene vi skulle bevege oss på.
Det som nå følger er ærlig og oppriktig skryt av matros og ektefelle Ellen Marit!
Alle som kjenner henne vet at hun absolutt ikke er høydenes dronning. De vet også at hun ikke er leidernes mester. Slusene på Canal des Vosges er sånn ordnet at man får utlevert en elektronisk duppedit i Toul, som man trykker på hver gang man ser dette langs bredden:

Da klargjøres slusen, og man kan gå inn på grønt lys. Nærmere 50 sluser skulle vi opp. Da skulle en om bord klatre opp rundt 3 meter i en sleip jernleider i sluseveggen. Den utfordringen tok matrosen om bord på strak - eller med strak vrist!

Det gikk utrolig flott, takket være en fantastisk flink matros! Skipperen var - og er - imponert!

Å sluse nedover er ingen sak.

Underveis på Canal des Vosges kom sommeren til MS Kos og dens besetning. Vannet i kanalen ser ikke innbydende ut, men skipperen mener det er humus som gjør vannet brunt, for ender, svaner og fisker triver godt i vannet. Så da tok skipperen sjansen, siden det var 33 grader på akterdekket.

Vi lå da i en naturhavn like utenfor småbyen Giancourt. Og like før grillen ble satt i land kom Fabian innom.

Han solgte egg og grønnsaker fra egen produksjon, og slike tilbud er det vanskelig å stå i mot.

Og etter det innkjøpet ble et festmåltid fra grillen...

Det er rundt 30 år siden slusene på Canal des Vosges ble automatisert. Før det bodde det en slusevokter ved hver eneste sluse. Boligene var prikk like, og en del av dem er fortsatt bebodd.

Men mange er fraflyttet, og står til nedfalls. Framskritt....? Tja...

Uansett er det kjekt at den teknologiske utviklingen av og til svikter, og at man løser slike problemer også i dag. Flere ganger sviktet den automatiserte slusingen for Kos, og skipperen måtte tilkalle representanter for Voile Naviguer France - VNF - som sluset oss manuelt. Det skjedde også da vi skulle gjennom en svingbro. Teknikken sviktet, og en menneskelig hjelper svingte broen - for hånd!

Bon voyage!

Joda. Dere leser helt riktig. I skrivende stund er det 14 grader, torden og et særdeles kraftig regnvær i Toul, der Kos og dens besetning befinner seg. Vi er fortsatt på La Moselle, den franske delen av Mosel, men har bare 21 kilometer igjen av denne vakre elven. Det er lørdag, og vi har hatt en koselig runde i denne lille, trivelige byen, der et par rundkjøringer er blant de største severdighetene.

En flott katedral er det også, med flotte glassmalerier, men vi skal spare dere for bilder av dem - i dag.
Turen til Toul ble ikke akkurat slik vi hadde planlagt, men mye flott så vi, blant annet restene av en aquadukt.

Egentlig hadde vi tenkt oss til Nancy, men noen lave broer etter Nancy gjorde at vi ombestemte oss. For da måtte kalesjen ned, og det fristet ikke, med de værvarslene vi hadde fått med oss. Så fredag 20. juli gikk vi til Toul. Vi visste det ville bli en lang dag, men at den skulle bli såååå lang....
Vi startet 8.25, og skulle gjennom ni sluser, som varierte fra 3,5 til 8 meter. De første slusene gikk like fint som alle de tidligere. Men, så, da vi skulle ut av en sluse, ville ikke MS Kos være med ut. Hun nektet rett og slett å starte. Det hørtes ut som om det ikke var strøm på batteriene. Jeg sa til henne at det var tull og vas, at batteriene var gode, at hun hadde fått landstrøm siste natt, og at dynamoen virket, og ladingen viste 12-13 volt, som den skulle.
Da startet MS Kos.
I den nest siste slusen gikk det galt. Vannet fosset opp mellom slusevegg og båtside. Matrosen styrte trusterne, og da skipperen skulle slenge tauet over pollerten på toppen, bommet han. Dermed kom Kos på rek inne i slusen. Vi var heldigvis eneste båt i denne store slusen, som målte 12x170 meter. Vi ség over til motsatt side, og fortøyde der. Alt vel.
Neste sluse ble bestyrt av en slusecowboy. Også der var vi alene, i en like stor sluse som den vi kom på rek i. Vi er fortsatt for oppadgående, og vannet slippes inn foran i slusen. Vi fortøyer alltid langt bak. Men her slapp slusevokteren inn Niagara Falls og Mississippi samtidig. Kos har ikke fått så mye sjø siden vi krysset Kielerbukten i det vi trodde var 4 sekundmeter vind, men som var 4 på Beaufort skalaen, altså nesten 9 sekundmeter vind.
Det gikk bra, men både Den kombinerede innretning og skipperen på Kos, som begge hang og slang i fortøyningstauene, kunne klø seg på oglene uten å bøye seg, etter den slusingen.
Hadde skipperen kunnet fransk hadde han lest slusevokteren teksten, før han lyste ham i bann!
Så begynte det å regne. Det ble en usedvanlig kraftig regnbyge. Sikten gikk ned til under det halve, på svingete og smale Mosel, og farten gikk ned fra 7,2 til 4 knop. Vi gikk så pass fort som vel 7 knop, siden vi skulle gå så langt en dagen. Det holdt opp - til slutt - før det begynte på an igjen.
Vi nærmet oss Toul, og vi hadde lest oss til at de tre siste slusene, samt en vippebro, var automatiske, og vi måtte starte prosessen ved å henge i stroppen.
Stroppen hang ned fra en bro over Mosel, og matros Ellen Marit gjorde som hun skulle; hun vred stroppen en kvart gang mot høyre.

Den første slusen oppførte seg eksemplarisk. Portene gikk opp, grønt lys, og inn gikk vi, mens regnet pøste ned. Det var en liten sluse. Så sto vi der - i pøsregnet - og ventet på at portene skulle lukkes, og kammeret fylles. Det gjorde ikke det.
En søkkvåt skipper forlot en søkkvåt matros, og klatret opp leideren i sluseveggen, for å tilkalle hjelp via et nødanrposanlegg. Og hjelpen kom, og vi opp og inn i neste sluse, i øsende regnvær.
Der ble vi også stående, med hver vårt slusetau festet i pollerten i sluseveggen mens dørene bak oss fortsatt sto åpne.
En ny mann fra sluseselskapet dukket opp - i pøsregnet - og ristet på hodet. Ikke for å bli kvitt regnet, men over idiotiske nordmenn som ikke visste at de skulle skyve opp en blå stang i sluseveggen, for å starte den automatiske slusingen. Nå vet vi det!
Han hjalp oss, slik at vi kom opp, og så ristet han på hodet igjen. Denne gang, mens han fortalte at vi ikke ville komme til havn i Toul i dag, selv om det bare var 300 meter igjen. For mellom Kos og havnen var det en vippebro og en sluse til, og vippebroen stengte klokka 17, og nå var den 18.10. Kunnskapsministeren om bord protesterte, for hun hadde lest, og kunne med kartboken i hånd, peke på at broen skulle betjenes til klokka 19. Men, her var det ikke terrenget som var feil, det var kartet.
Dermed var vi innestengt mellom en sluse og en vippebro. Så vi la til langs en betonggreie, utenfor folkeskikken.

10 timer etter avgang ble det omsider ankerwasser, som heter ankerdram på norsk, og som vi ikke aner hva heter på fransk. Men vi fikk den i oss for det. Vi var trøtte som alpefioler, så noe gourmetmåltid ble det ikke snakk om. Men aldri har åtta pylser med rå løk, ketchup og sennep, i skiver fra en to dager gammel fransk loff smakt bedre - sammen med en flaske Cote du Rhone, Grand Reserva, selvfølgelig!
Klokka ni i morges åpnet automatikken på vippebroen igjen.

og så var det under en trang og lav bro

og en liten sluse

før vi kom til den trivelige havnen i Toul. Så i dag tok vi altså kvelden etter 30 minutte gange!

Torsk e godt!
Måtte bare si det, for her om bord hadde vi begynt å få antydninger til sjømatabstinenser. Men så, i dag, i Metz, hovedstaden i Lorraine, midt i innlands-Europa, på La Mosell i Frankrike, ramler vi over et fantastisk ferskvaremarked i en gammel bygning, like ved en av Frankrikes flotteste, gotiske katedraler: Katedral St. Etienne. Nok et utrolig kirkebygg fra middelalderen.

Men først litt om torsken.
Ferskvaremarkedet inneholdt absolutt alt det en kresen gane kunne ønske seg, også fersk torsk. Det er vel ikke noe som smaker bedre, ja. altså hvis ikke en av disse fryktelige, norske gourmetkokkene med norske flagg på snippen og høye hatter, får fingrene i den. For da blir den ødelagt. De skal på død og liv vise hvor kreative de er, og dermed smaker torsken bacon og fårepølse og en bråte med andre ting som har fine navn.
Det ble et gourmetmåltid om bord i MY KOS i dag.
Flotte torskeskiver, trukket i godt saltet vann, nye poteter og gulrøtter, og smeltet smør med persille - fra egen krydderhage på dekk!
Og det klarte vi uten flagg på snippen!

Metz er en stor by, men vi nøyde oss med katedralen, et trivelig torg som var omkranset av serveringssteder, en runde hos bokhandlere og et supermarked, og altså ferskvaremarkedet.
Katedralen hadde noen flotte glassmalerier..

som var gamle

og noen yngre...

malt av Marc Chagall.

Vi kom til Metz etter en natt i Thionville, føste by i Frankrike. Vi hade hatt tysk mobilt bredbånd, likt et vi har hjemme, med en USB-stikk (heter det det, mon tro), men det virket jo ikke etter at vi hadde heist Trikoloren som gjesteflagg. I Thionville fant vi en Orange-butikk, så de kunne vel hjelpe oss..?
Dere leser dette, og det er takket være vårt nye, franske wi-fi-bredbånd. Det ligger en liten trådløs duppedit ved siden av mac-en og blinker og sørger for at vi er på nett. Og det klarte vi å kjøpe, hovedsakelig på fransk!
En del misforståelser mellom skipperen på Kos og de tre ansatte i butikken, som alle måtte tre til, gjorde at handelen og installasjonen tok halvannen time!
Vi gikk jo gjennom Luxemburg på vår vei mot Frankrike, og da ble det Luxemburgs flagg som gjesteflagg.

Det va litt løye, for Mosel er grenseelven mellom Tyskland og Luxemburg. Vi holdt mot styrbord bredd, og var da i Luxemburg. Lasteskipet foran oss holdt stø kurs midt i Mosel, og hadde styrbord side i Luxemburg og babord side i Tyskland.

Der var vi innom Schwebsange, som alle båteiere som er på tur innaskjærs i Europa, vet har billig diesel. Det hadde de, men du all verden for en elendig båthavn. Den var en grøt av sjøgrass og siv!

Vi gikk omtrent 40 meter i havnen før vi la til for kvelden. På den rutinemessige sjekken av sjøvannsfilteret neste morgen, kunne skipperen på Kos meddele den øvrige besetning at han kunne sørge for en eventuell salat til aftenens middag. Det var bare å dele opp en tomat og seks agurkskiver, og blande det sammen med innholdet i sjøvannsfilteret, så var salaten i boks!
Dagen etter gikk vi 25 meter bort til dieselpumpen og fylte diesel til 1,23 Euro pr. liter. Deretter sjekket skipperen sjøvannsfilteret, og fant dette:

Så gikk vi mot Frankrike, og Trikoloren kom opp da vi krysset grensen.

Vi fant flotte slott også her, som i Sierck-les-Bain.

Så kom vi til Thionville, der vi la til langs bredden på Mosel, midt i byen, i en relativt enkel havn. Vi ble litt forundret da vi så dette like foran baugen på Kos:

Hvem, hva og hvorfor aner vi ikke. Det var ingen om bord i den lille farkosten da vi la til, og båten var forsvunnet da vi kom tilbake etter en runde i byen.
I morgen går turen mot, og forhåpentligvis til Nancy. Det vil si, bare hvis vi slipper å vente lenge foran slusene, for vi har fem sluser i vente. Vår foreløpige rekord i å vente foran en sluse er tre og en halv time!
Det er litt kjedelig, når det ikke er noe sted å legge til, og man bare sirkler og volter i strømmen.

Sa jeg kjedelig? Langt i fra. Alt er bare kjekt!
Ha en god helg alle!

Jo, allså. Nå har me allerede våre i Frankrike siden klokkå ti i formiddag, og ennå ha eg ikkje klart å finna svaret på et av de mest gronnleggandes spørsmålene eg e opptadde av for tiå. Nemligt dette:
Ka hette "Kånemor" på fransk?
For ikkje å snakka om "Den kombinerede innretning"?!
Eg har tenkt merr og merr på det, ittekvert så me nærmt oss grensen mydlå Luxemburg og Frankrike, og någen forslag har jo dokt opp i håvet mitt. "Mor" - e jo greit, det må bli "mere". Vett kje om det e heilt sånn det skrives, men det gør kje någe. Problemet e dette her med "kåna". Eg tenkte at eg konne prøva med "Madame", og kobla det te "mere", men "Madamemere" klinge liksom ikkkje någe særligt i norske øyrer. Det hørres merr ud så fortsettelen av serien om barnebøkene om "Mamma Mø"!
Eg konfererte hu Claire, svigerdotterå mi, så e halvt franske. Eg spurte itte et godt ord for "kåna", og hu hadde ikkje någe bere forslag enn "La Madame". Men, nå kom eg på at hvis eg ska sei " min ektefelle", så jo bare e et finare ord - men ikkje så varmt og nært så "kåna" - hette någe sånn så "Mon mari" - så fant eg ud at det "Marie-mere" måtte vera et godt forslag te "Kånemor" på fransk - ikkje minst siden min Kånemor hette Ellen Marit. Då passe "Marimere" godt. Så då blir det sånn.
Og då la eg problemet med å finna ein franske versjon av "Den kombinerede innretning" på hyllå.
Forresten så fekk eg skrøyd av fransken min i dag, hos ei onge jenta i ein boghandel. Me har glømt den franske ordbogå hjemma, så me sko kjøba ein nye her i Thionville, ein fransk-engelsk-fransk-ordbog. Hu onga jenta konne mesten ikkje forstå kaffor eg hadde brug for det....
Lyge jyseligt te halvgamle menner, disse onge, franske jentene.
Har forresten fått møje skrøyd av tysken min og, i Tyskland. Det e heilt uforståeligt. For eg snakke tysk itte innfallsmetoden, og meine at verbenes orden e ligegyldige, akkurat så faktorene e i mattematikk. Eg slenge på hjelpeverb og hovedverb i hytt og ver. Det hende og eg slenge på någen så absolutt ikkje e i nærheten av å vera verb, men svert godt kunne ha våre ein rett på menyen te ein slarven kebab-sjappa i Wittenberge.
Då Kånemor og eg la ud på denne reisen, så ska vara i 18 måneder, va me enige om at med denne turen kom me te å sprenga någen grenser. I dag - itte drøyt tri og ein halve måned om bord inngjekk me ein nye avtale. Den gjekk ud på at me sko fortsette med å åbna og sprenga grenser.
Då me forsegla avtalen passerte me akkurat ein liden by, her på Mosel. Me bestemte oss derfor for å vera litt originale, og kalla opp avtalen vår itte denne byen. Derfor hette avtalen....

-avtalen!

sveb