Av denne blogger: KosiEuropa

Hjemme varmer vi oss på et krus med glovarm gløgg på julemarkedet. I Barcelona passet det bedre med et glass lavt temperert hvitvin!

Termometeret om bord på Kos viste 17 grader da besetningen, ved 11-tiden, ruslet til jernbanestasjonen i Premiá de Mar for å ta toget en halv time for å gå på julemarkedet i Barcelona. Underveis steg temperaturen til 19 grader. Ved 14-tiden viste kjempetermometeret på Avenu del portal de l´Angel 20 grader. Da var vi, etter en ørliten butikkrunde, der vi fant noen julevinduer...

klar for å ta for oss julemarkedet på plassen ved byens Katedral.

Siden skipper og matros skal feire jul i en leid leilighet i Barcelona, sammen med sønn, svigerdatter og to barnebarn, var vi spent på om det var mulig å få kjøpt et forrigtig juletre. Og det var det, absolutt.
Men, nå er det bare det, at Morten, Claire, Alva og Lilou har tapt sine hjerter til et land et stykke østenfor både La Rambla og Premiá de Mar. De har aldeles og fullstendig forelsket seg i solens land, Nippon - Japan. Landet har de besøkt to ganger, første gang i en måned og andre gang i to måneder. Så det kan tenkes at de heller vil ha et japansk tre, og det kan man altså også få kjøpe på julemarkedet i Catalunias hovedstad.

Det står jo godt til spirene på Katedralen...

Eller kanskje et av disse...

Vi prøvde så godt vi kunne - å opparbeide en smule julestemning. Vi lyttet til vakker korang over høyttaleranlegget og kikket på de hellige tre konger og di...

Vi lyttet til et nisseorkester...

og til et til...

men, julestemningen lot vente på seg, til tross for synet av lokalbefolkningen som var godt pakket inn i boblejakker med skinnkrans rundt hetten.

La det være sagt med en gang. Vi var skuffet over dette julemarkedet, som smykker seg med å vise til at det har tradisjoner helt tilbake til 1786. Vi tror kanskje arrangøren skulle bruke fantasien og kunnskapene om forgagne tider, og forsøke å gjenskape noe av stemningen som man kanskje kunne oppleve da.
I dag står bodene på fire, fem rekker, tett som hagl. Det er ikke gjort noen forsøk på å skape noe miljø rundt bodene. De står der, som salgsboder på et hvilket som helst tivoli. Vi ventet ikke å finne kunstige snøfigurer eller reisndyr, men noe mer vinterlig burde man kunne klare å skape, i en by som tar mål av seg til å arrangere Vinter-OL i 2022! Selv i 20 grader pluss!

I bodene finner man de samme religiøse figurene, de samme krybbene og de samme ufyselige figurene, som trolig alle har et stempel på undersiden der det står: "Made in China".

Ja, vi nevnte de ufyselige figurene. Stallen og krybben, Josef og Maria og Jesus-barnet er selvsagt med. Det er også de hellige tre konger og gjeterne. Men, så er det en gammel katalansk skikk, som vi velger å omtale som en uskikk, å plassere ut små figurer av politikere og andre nisser,

fotballspillere og andre særlinger, sittende på huk, med buksa nede, og en brun haug - forstillende avføring - under rompa!

Skipperen har spurt sine erkekatalanske venner, Narcis og Montserrat om hensikten og bakgrunnen for den selsomme skikken, men ikke blitt særlig klokere.
Og akkurat det belaster han ikke Narcis og Montserrat for.
Han har også spurt sin private spansklærer, Mercedes, som ikke er katalaner, men tvert i mot i fra den - for katalanerne - byen de ikke kan si navnet på uten å få høyt blodtrykk - Madrid. Hun ble nærmest litt flau, og innrømmet at skikken for henne var særdeles underlig. Hun skulle overveie å spørre sin katalanske mann,Rickardo, men var ikke sikker på at hun ville få noe svar.

Joda. Da dette dukket opp, kjente vi en ørliten julestemning trenge seg inn mellom sokkeløse tær i småskoene.

Men, den fosvant med fotsvetten da dette dukket opp.

Men nisser var der jo...

på vei opp til mistelteinen.

Matrosen nøyde seg med å nærme seg den - nedentil...

Selv ikke en bøtte med "norsk"

klarte å få oss til å nynne første vers i vår alles kjæreste julesang:

"Julekveld i skogen", den som går sånn:

Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød

Mørket falt på, temperaturen falt til 18 grader og "Nå tennes tusen julelys" i Bacelonas gater.

På ramblaen ruslet folk og hadde det godt...

På Cataluniaplassen er fontener og trær lyssatt...

Og på Placa de Sant Jaume var Barcelona kommunes årlige julegave til byens befolkning på plass. Hvert år får nye kunstnere i oppgave å lage en utsmykning til jul. I år består den av tre kjempestore julekuler...

Med hver sine motiv.

Stemningsskapende...

Og stilige

Mens vi rusler på Avenu del portal de l´Angel er det vel bare å si: Feliz Navidad -

eller som det heter på katalansk:

Det har seg sånn, at matros og skipper har spist krabbe hver fredag, året rundt, i mange år. Derfor er et skikkelig krabbemåltid, dernest et ordentlig rekekalas, det som har vært mest savnet - matveien - på vår reise til Middelhavet. Vi har funnet mange fiskeutsalg i Premia de Mar, som kan varte opp med mye av havets delikatesser, ferske og fine varer, men krabbe, altså helt alminnelig norsk taskekrabbe, har det vært lite av. Vi stakk innom Condis i går, fredag, for det er det eneste av byens mange dagligvareforretninger, som kan framvise en flott sjømatdisk.
Og tenk, havguden Poseidon hadde skjønt vår lengsel etter krabbe. For der, midt blant en bråte ekle blekkspruter, som det finnes et utall forskjellige arter av, skuet våre øyne dette:

Vi trakk kølapp nummer 56, mens nummer 49 ble ekspedert. Altså kunne de tre krabbene i disken forsvinne foran våre spente blikk uten at vi kunne gjøre noe med det. Riktignok siklet vi, omtrent som en bokser - type hund - som har en godbit i sikte, og riktignok var vi villige til å kjempe for krabbene våre med alle midler - for eksempel at skipperen begynte å lire av seg det han til nå har lært - på kasteljansk - altså spansk - noe som får katalanere til å rope: "Fy og fysjom og tvi vøre", før de sender sinte blikk mot opphavet til styggedommen, og dermed glemmer alt som har med krabbe og gjøre.
Det var spesielt en eldre dame som kunne tenkes å snyte oss for krabbemåltidet. Hun stilte seg opp like ved siden av skipperen, i nærheten av krabbene, og lirte av seg en lang lekse på katalansk, som trolig betydde:

"Flytt deg, jeg skal se på krabbene".

Skipperen svarte på kasteljansk: "No habla espanol", noe som medførte et mørkt blikk og en ny tirade katalanske ord, som slapp å presse seg ut mellom tennene til damen, for dem hadde hun ikke mange av.
Skipperen kledde på seg sitt mest elskverdige smil, vendte seg til damen og svarte - på norsk:

"Det er godt mulg det, frue, men eg har jaffal flerne tenner enn deg"!

Krabbene ble våre. Tre store, flotte, levende krabber. Brakt til Middelhavet med bil fra den spanske Atlanterhavskysten. Ja, bare for å ha nevnt det, sånn angpassang, så spurte skipperen, sånnn lett henslengt, som om det var noe han hadde kunnet i årevis: "Tenéis cuatro?" - har dere fire - noe de ikke hadde. Eller, kanskje det var feil bøyning av verbet tener - å ha?

Ettermiddagen på Kos gikk blant annet med til dette:

Også var det klart for det store krabbeslaget. For krabbene var flotte. Så nå følger to bilder. Et FØR måltidet og deretter et ETTER måltidet.

FØR:

ETTER:

Og det var bare tomanns-besetningen på Kos som spiste. Vi sier ikke mer.

Nå skal det sies at vi gjorde et krabbeframstøt overfor en annen fiskehandler for et par uker siden. Da endte vi opp med dette:

Og vi lærte at også blant trollkrabbene finnes det vasstaser.

Da vi i går "mesket vår buk" med krabben, hadde Den Kombinerede Innretning noen problemer med å pirke ut maten fra støene. Grunnen er at hun er, som hun selv sier: "Strikkemeldt"!

Hun mener bestemt at det kommer av at hun har strikket alt for lite på reisen gjennom Europa. Å strikke i 30 graders varme er selv for henne, som e ein reser med strikkepinnene, ikke særlig fristende. Så, da temperaturen nærmet seg et anstendig strikkenivå, noenogtyvegrader, satte hun i gang for fullt, dagen lang.

Nå vet vi at senebetennelse heter tendinitis på spansk. Og at "veldig vondt" heter "mucho doloroso"!

Skipperens spansklærer, Mercedes, kontaktet doktor, og hun ble selv med til doktoren som tolk. Her var det ikke mye manana å spore. Doktortime på øyeblikket, sprøyte og tabletter tok knekken på de sterkeste smertene.

- Og to ukers strikkeforbud, sa doktoren!

Dagen etter gjorde fysioterapeut Ming Lau Wung sitt for å bedre situasjonen.

Bare for å ha nevnt det. Vi hadde et kjempegodt torskemåltid forrige helg. Flott, fersk torsk lå og ropte på oss i en fiskedisk. Og sånn pakker de fisken her.

Ser det kje godt ud, vel?

Det går mot jul også på 41 grader nord. Det merkes etterhvert i butikkvinduene.

Vi har flotte dager og kvelder. En dag var vi i Port Vell, den game havnen, og hilste på "en av våre båder", som matrosens far, mannskapssjef Rasmus W. Kyvik alltid sa om båtene til Stavangerske.

MS "Bokn" har ligget i Barcelona i mange år, som restaurantskip. Men nå så det ut som om det var lenge siden det var servert noe der om bord.

På vei over Cataluniaplassen i Barcelona en kveld, på vei til toget, datt vi ned ved et fortausbord for et ørlite måltid. Det vil si, vi ble praiet av en "innkaster". Og når sant skal sies, lot jaffal skipperen seg raskt overtale til å sitte ned, siden innkasteren så sånn ut, hette Harpa Rós, og var fra Island.

Dermed fikk skipperen også luftet sin islandsk gjennom setningene: "Thad var gaman att kiennast thier" og "Kvar er salerdni?" - "Det var hyggelig og treffe deg. Hvor er toalettet?"

Også har vi hatt besøk. Våre nære og gode venner Sissel og Alf Magne Berge var sammen med oss i fire dager.

Kjempeflotte dager, med gode måltider, blant annet om bord i Kos.

Vi "måtte" innom Santa Marie del Mar, kirken det handler om i romanen "Havets katedral".

Der lyset gjennom vinduene er sentralt.

Lys er i grunnen flott, selv når det begynner å bli lite av det, som her. Nok en solnedgang over Barcelona, sett fra fordekket på Kos.

Hasta la vista!

PS

I kveld skal vi være sammen med våre venner Montserrat og Narcis på fotballpøbben vår, L´Amistat, som betyr "vennskap". De kommer fra Barcelona for å være sammen med oss og se Barca banke Zaragoza!

DS

PS2

Og i morgen står kjøtt og suppe på menyen om bord!

DS2

Av og til er det vanskelig å finne ord som beskriver en stemning av trivsel, glede, varme, velvilje, omtanke, smil, latter, velvære, ydmykhet og et gryende, ja, nettopp - L´Amistat - vennskap.
Så hvorfor ikke gjøre som det heter i en floskel:

"Et bilde kan si mer enn tusen ord"!

Det er Narcis og Montserrat, far og datter, som har laget denne hilsenen til oss. Etter vårt førte møte på L´Amistat, der vi satt ved samme bord og så El Clasico - Barca mot Real Madrid på storskjerm - kom hilsenen til oss på e-post. Narcis og Montserrat, som ikke er veldig stødige i engelsk, trodde at vi allerede var reist, og de ønsket oss god tur hjem.
Omtanke?
Gjensynsgleden var stor da vi møttes igjen i en av de mange trange gatene i Premià de Mar. Far og datter er begge leger, men Narcis har pensjonert seg. Begge er lidenskapelige Barca-tilhengere, og begge bor i Barcelona. Men, Narcis har også sommerhus i Premia.
Da vi satt sammen med dem og så El Clasico, ble det, som naturlig kan være, en del fotballprat, også i pausen. Vi hadde fortalt at vi kom fra Stavanger i Norge, og Narcis hadde fortalt han og hans nå avdøde kone hadde besøkt Norge i 1962.
Da sier Montserrat plutselig:

- Stavanger har også et fotballag. Det heter Viking!

Det er ikke ofte skipperen på Kos blir stum, men det ble han da - i fem sekunder!

-Eh, ja, det er riktig det, men hvordan i all verden visste du det?

- Barca spilte mot Viking i europacupen for 20 år siden, og Barca vant 1-0 på Camp Nou, sa Montserrat, som den naturligste ting i verden.

Og det stemte selvfølgelig det. Viking og Barca møttes i 1992, men Montserrat unngikk behendig å nevne at Viking klarte uavgjort 0-0 mot gigantene hjemme i Stavanger.

I går møttes vi igjen, ved samme bord, rundt samme tema: BARCA! Vi hadde sendt e-post og spurt om de hadde lyst å se kampen sammen med oss. Og det hadde de. De kjørte fra Barcelona for å se kampen sammen med oss, også kjørte de hjem igjen - til Barcelona.
Kan dere nå ane bakgrunnen for innledningen på denne bloggen - og, at ord av og til ikke strekker til?

Bare så det er nevnt. Barca vant oppskriftsmessig 3-1 mot Vigo. At ett av Barcas mål kom etter det som må være verdensrekord i off side, bekymret verken Narcis eller Montserrat!

Ikke før hadde dommeren blåst av kampen, så lød velkjente og særdeles kjære toner gjennom kulturlokalet:

- "She loves you, yeh, yeh, yeh!"

Det var

som varmet opp før konserten, som skulle starte om et par timer. Verken skipper eller Den Kombinerede Inretnng om bord på Kos var vanskelige å be. Vi booket samme bord for den kommende konserten. Vi rakk en tur innom akterdekket på Kos, før vi ruslet tilbake til L´Amistat - i 20 graders varme, 3. november klokka 21.45.

Er det kanskje det som kalles velvære?

Og dette kalles trivsel!

I to stive klokketimer holdt "The nearly Beatles" det gående. De konsentrerte repetoaret rundt de 20-30 Beatles-melodiene som stort sett går i samme tempo og med samme styrke, men du så me koste oss.

Det ble smil - og latter - sammen med et nytt par som vi inviterte til å sitte sammen med oss. Han kunne bittelitt engelsk, mens hun ikke kunne annet enn spansk og catalandsk. Men det går så greit, atte.
Det eneste som trengs er armer og bein, mimikk, fire spanske gloser som skipperen husker etter tre spanskleksjoner, pluss altså litt engelsk - og en god porsjon velvilje, så er det kontakt.

Så var det bare for "The nearly Fab Four" å takke for applausen og seg.

Skipper og matros ruslet glade og fornøyde gjennom stille gater, varme i det ytre, varme i det indre og takknemlige for at de virklig får lov til - og at de faktisk grep muligheten - og la i vei på en 18 måneders happening gjennom Europa.
Med en 35 fot stor motorbåt.

Og om en halv time lander våre gode venner Sissel og Alf Magne Berge i Barcelona. Om drøyt to timer er de om bord hos oss.

Kanskje det nå er enklere å forstå innledningen på denne bloggen.

Vennlig hilsen besetningen på Kos.

Bare for å gjøre bildet enda mer komplett. Slike kvelder som matrosen her har foreviget gjør det ikke vanskeligere å føle ydmykhet over det vi får oppleve.

I formiddag sa vi nana til de foreløpig siste som har besøkt oss her i Premiá de Mar, som ligger like ved Barcelona. Det var skipperens søster Aase og hennes mann Tom som dro, etter at vi hadde hatt to veldig trivelige dager sammen. De ble med til Mataro, en by 5 nautiske mil lenger nord på kysten, for å være med å hente Kos, som har vært en tur på land for å få reparert en ørliten lekkasje.
Skipper og matros skulle egentlig ha hentet Kos torsdag i forrige uke, men vinden var for sterk. Fredag gjorde vi et forsøk, men snudde etter en kort stund, og gikk tilbake til Mataro. Bølger på 1,5 til 2 meter - inn fra siden - er ikke tilrådelig.

I går var Middelhavet roligere, men vi fikk svingt oss på parketten også da, på vei til Premiá de Mar.
Som vi har gjort med alle våre venner som har vært på besøk, tok vi også Aase og Tom med til havnerestauranten vår - Offu - der sushi og italienske småretter hører til spesialiteten.
Nå har det seg sånn at svogeren til besetningen på Kos, Tom, er sær i matveien. I fremmede land ber han ofte drosjesjåfører kjøre seg til nærmeste McDonalds. Derfor hadde vi informert Fabiene, vår italienske venninne - og innehaver av Offu - om Toms matvaner. Sushi står ikke på hans meny.
Men, det skulle ikke mere til enn at gutten fikk se Fabiene -

så kastet han seg over sushifatet og la innpå!

Og han kunne ikke få lovprise maten hun og samboer Ramiretz fra Uruguay disket opp med. Nok en indretier for oss som var gjester.

Anne og Martin Økland var de første som besøkte oss. Etter en trivelig dag i Premiá og Barcelona, kjørte de en runde i Spania, før vi etter en snau uke møttes i Tartossa, dit skipper og matros reiste med tog.
Godt da, å bli mottatt på jernbanestasjonen av noen som tar ansvar...

Og en av de ansvarshavende - Martin - slapp seg løs i en vel møblert herreekvipering -

Tor og Astrid Haver kom på besøk, men ikke overraskende som da de dukket uventet opp i Mosel-dalen. Det ble flotte dager med besøk hos en cavaprodusent..

,

biltur til Andorra og et besøk på klosteret Montserrat. Der klargjorde matros og Astrid et festmåltid i det fri

av det matrosen tryllet ut av sekken sin!

Er det rart at hun har fått hedersnavnet Den Kombinerede Innretning om bord?

Og gjett om det smakte!

Joda, vi har nesten fått mer besøk her i Barcelona enn vi gjorde da vi bodde i hytten på Li det siste året før vi la i vei på reisen vår, og det er veldig kjekt.
For mens Astrid og Tor var her, dukket også Inger Ellen og Svein Magne Moe opp. De skulle på Middelhavs-cruise, med avgang fra Barcelona. Og da Astrid og Tor var reist, møttes Inger Ellen og Svein Magne og Kos-besetningen i Barcelona.

Og der dukket jammen Wenche Myhre også opp ...

eller - er det henne.?

Nei, det var jo ikke det, men hun var da utrolig lik...? Denne utgaven er fra Norwich, og dalte ned på bordet der Svein Magne og skipperen satt, mens kånene var på en ørliten sjoppingrunde. Ja, hun kom sammen med mannen, som drev tre pøbber i Norwich, og som ikke visste at Åge Hareide hadde spilt fotball der - for han har vel det ....??

Vi har fast møtested med våre besøkende, som har Barcelona som utgangspunkt - på Catalunya-plassen. Der var neste omfavnelse Harald og matros,
mens Grete tydeligvs ikke kunne få øynene bort fra fotografen!

Innimellom besøkene fra det høye nord, gjorde besetningen på Kos seg litt kjent i Barcelona, spesielt i det området av gamlebyen som heter El Born. Herlig! God mat. Veldig dyktige gatemusikere:

Og, som alltid, jaktet matrosen strikkebutikker, som skipperen hadde klart å finne på Google. Den ene vi lette etter i gatelabyrinten i El Born, hadde flyttet til ukjent adresse for to år siden. Men, sannelig ramlet vi tilfeldig over den. Og det var også en særdeles lite strikkende skipper glad for. Gunnen til det er butikkens fantastisk kreative og fantasifulle navn:

For en Beatles-fan som skipperen er dette navnet "The best ever", som Samaranche uttrykte seg etter OL på Lillehammer.
Det var visst greit det som var å se - også innenfor dørene.

En helg var det festival i Premiá de Mar, der noe foregikk i havnen vår.
Fiskeauksjonen - for eksempel:

Ivrige tilskuere til denne seansen var vår utrolig hyggelige, forekommende, vennlige og hjelpsomme havnesjef - Joan og datteren Valentina.

Vi fikk også med oss El Clasico, Barca - Real Madrid, på storskjerm. Vi bestilte bord på fotballpøbben vår ti dager før kampen, og så den sammen med Narcis og Montserrat, far og datter, som begge er leger.

Dermed var vi i trygge hender mens Messi og Ronaldo scoret to ganger hver.

En lørdagskveld var vi også i byens lokale teater og så "Anne Franks dagbok", på catalansk! Vi forsto ikke et ord, men etter å ha lest boken og sett teaterstykket flere ganger, kan vi jo historien så godt at det egentlig ikke spilte noen rolle at vi ikke forsto det som ble sagt.

Alle kjenner uttrykket om å finne nålen i høystakken. Men ikke alle har funnet den. Det har vi!

Under et av våre besøk i El Born i Barcelona, nærmere bestemt like utenfor kirken Santa Maria del mar - som vi kjenner fra romanen "Havets katedral" - blir matrosen på Kos stående og stirre mot en dame. Damen gjør det samme - hun stirrer mot matrosen - før begge peker på hverandre med at vantro uttrykk i ansiktet. Joda. Det er dem - og oss.

Det var det danske ekteparet Sten og Helle Holm fra Allerød, nord for København. Da skipper og matros feiret sin 41 års bryllupsdag, 3. juli i år, tok vi et endagscruise på Rhinen fra Koblenz til Rüdesheim med en gammel hjulbåt. Der møtte vi et dansk par, og slo av en prat, som gode naboer gjør. Og så treffer vi dem igjen - i Barcelona - i slutten av oktober. Av og til er verden liten.

?Quieres alga para beber?
- Si, tengo sed!

Skipperen har hatt sin første spanskleksjon med sin privatlærer. Noe av det første han lærte var altså dette: - Vil du ha noe å drikke? Ja, jeg er tørst!
Mercedes, som er både musiker og lærer, har påtatt seg oppgaven med å lære skipperen litt kasteljansk - som er det egentlige navnet på språket vi kaller "spansk". Avtalen, som omfattet hyppighet, varighet og pris ble inngått på Offu - i vakkert sommervær!

Denne forbindelsen førte med seg en invitasjon fra Mercedes til besetnngen på Kos, om å delta i en kulturell aften i hennes leilighet, sammen med flere av hennes venner. Der ble det gitarspill,

og pianospill.
Skipperen ga til beste noen stavangerviser til eget gitarakkompagnement.
Og i morgen er det ny spanskleksjon.

Har dokker sett någe te, hørt någe fra eller hørt någe om Tarzan i det siste? Ikkje det, nei..!
E kje så løye det. For Tarzan har flytta ud av jungelen. Nå bor an i en svere seilebåd rett bortfor oss i marinaen i Premià de Mar på Costa Brava.
Hu Jane bor der, hu òg.

Han ser akkurat ud som før, bare någen år eldre. Og, det e kje alltid han går rondt i Tarzan-bokså. Her e det Tarzan i onnebokså for adle pengane. Eg har faktisk ennå te gode å se an i den tigerstribete Tarzan-bokså, men i den little onnebokså, den går an ofte i, og bare i den!
Kånemor hevde rektigtnok at det e badebokså han sprade rondt i, men den går kje eg med på. Ingen har ei badeboksa så ser ud sånn så denne. Han har sikkert våre kvide ein gang, men nå e an gråe, og har et ganske sterkt stenk av rosa, itte at hu Jane troligt ein gang va uheldige og vaskt an samen med ein av sine lyserøde...
Håret e sånn så det alltid har våre, langt, lyst og flagrande. Jo, någe tynnare enn me såg det på filmane og i bladene, men så e an jo blitt någen år eldre. Og han bruge aldri skjorta eller någe aent på overkroppen, enten han strege rundt i havnen, ska på stranden, eller inn i byen for å kjøba brød. Så han e brune og fine, og nyde å visa at han har musklene i behold, både her og der.
Eg prøvde å sei någe te an, her ein dag, og då svart an med någen løgne lyder så eg ikkje forsto någe av. Så eg va heilt sikker på at det va Tarzan. Men, eg tenkte, har du kje lert å snakka skikkeligt - ennå? E det bare; "Me Tarzan - you Jane", du kan sei på forståeligt engelskt. E det fortatt bare jungellyder du kan laga, tenke eg.
Men, så viste det seg at det va russisk!
Så her ligger der ein kjempenyhet:

Tarzan e opprinneligt russisk! Jane og! De e fra St. Petersburg!

Det har kje verden visst før.

Tarzan starte dagen med å komm ud på "pantalanen", så e flydebrygga på spansk, i onnebokså eller i korte boksa. Fysst står an bare der, for å forsikra seg om at me andre så holde te på denne "pantalanen" har sett an. Så strekke han armane rett ud te siå, og så bjynn an å snurra rundt sin egen akse.
Når an har holdt på med det ein stund, bjyn an med sittøpps og armhevingar, sånn at armmusklane, magemusklene og de andre musklene han har, så ikkje eg har, ikkje ska forfalla.
Så går an om bord i den svere seilebåden igjen, og ner onna dekk, der hu Jane får kjenna på musklene hans, og skrøyda av de. Så hende det at hu lage rastafletter av det tynna, lysa håret, eller binde det opp i ein hestehale, før de stikke inn te byn ein tur, for at an Tarzan ska få visa fram legemet sitt.
Tarzan går stort sett alltid barbeinet, akkurat så i jungelen.
Itte at han hadde våre ude aleina ein dag, iført korte boksa, steig an inn på badeplattformen på båden sin. Han har, sånn så de fleste av oss har gjort, bakt inn te bryggå. På badeplattformen tog an av seg den korta bokså og snudde seg rondt, sånn så at adle så va i nærheden fekk bivåna seansen. Han sto der, heilt Tarzan-i-jungelen-nagen. Så lot han det kalla vattenet renna øve håve, før han flytta vannstrålen lenger ner øve Tarzan-kroppen, og bjynde å vaska tissen!
Tarzan eller ikkje Tarzan!
Han må huska på at besetningen på Kos består av to sarte sjeler fra Våland, så ikkje e vande med at folk står i full offentlighed i ein bådhavn og vaske tissen!

Nei, nå må eg stikka. Eg ska fylla Kånemor på lianekurs hos Tarzan. Hu slenge seg fra mast te mast i adle bardunene.

AOAAAAAAAOAAAAOAOAAAAA...!

sveb

Lloret de Mar - er ikke lenger hva den en gang var!

Akkurat den starten var egentlig mer for rimet og rytmens skyld. Og finner dere rytmen i setningen, så får dere heller bære over med at - jo - kanskje - så var den det likevel - som den en gang var.

For; det har seg sånn, at besetningen på Kos tok seg en tur med tog - 48 kilometer nordover fra Premià de Mar og videre 6 kilometer med buss til Lloret de Mar her på Costa Brava. For i 1969 var dagens besetning på Kos på sin første ferie, sammen alene, og turen gikk til Lloret de Mar. Matrosen på Kos var noen dager fra å være 20 år, mens skipperen på Kos var kommet til skjels år og alder - med sine 21 år. De var noe - som folk ofte var i gamle dager før de giftet seg - forlovet - og dermed ble det fra foreldrehold akseptert at de reiste på tur sammen - alene.
Ingen av oss husket i dag særlig mye, verken av omgivelser eller byen Lloret de Mar. Men, vi husket jo at det var en strand der,

og matrosen husket en borgruin bort i åsen.

Vi har begge gode minner, og mindre gode minner. For eksempel husker vi at hotellet vi bodde på het Sonia, at det lå inn i en smal gate inn fra strandpromenaden, og at vi hadde vindu ut mot en overbygget sjakt!
Vi husker også at vi var så pass tøffe i trynet at vi gikk til reiseselskapet og forlangte å få bytte hotel. Etter noen dager fikk vi det, men måtte fortsatt spise på Hotel Sonia, og det var helt greit.
Vi husker også at vi var på den obligatoriske "Grisefesten", drakk et eller annet, som kanskje var sangria, som ble helt ut av en lang, tynn tut direkte i munnen på deltakerne -festligere kunne det jo ikke bli - og at vi stiftet bekjentskap med "Cuba Libre" - rom og cola!
Vi husker også at vi traff to andre like unge par, Birgit og Arnt Mokkelbust fra Kristiansund, og et par fra Oslo, som vi ikke lenger husker navnt på.
Alle disse minnene dukket fram da vi her om dagen ruslet i de samme, trange gatene,

og lette etter det som kunne ha vært Hotel Sonia for 43 år siden.

Vi - eh, nei - matrosen husket at vi måtte gå gjennom en ørliten palmelund før vi krysset strandpromenaden - og - ja - der var den jo - palmelunden!

Joda, minnene strømmet på, også om vårt første møte - ikke bare med "Cuba Libre" - men også med begrepet "Paraplydrinker". Og det er tydelig at de fortsatt ikke har gått av moten i Syden.

Vi klarte relativt lett å la være å bli fristet av dette tilbudet, skipperen også av den blå, som bar navnet: "Viagra!"

Vi lot også være å smake "Cubra Libre", for den opplevelsen unnet vi oss for noen få år siden, på en tur til Budapest. En lun aften, på vei tilbake til leiligheten vi hadde leid, datt vi ned på en fortausbar - kikket på menyen - så på hverandre og sa: - Kan du huska at me drakk "Cubra Libre" i Lloret de Mar? Ska me prøva det igjen?
Vi gjorde det.
En munn - begge hadde lyst å spytte ut - men svelget - og lot det være med det.

Minnet om et kyllingmåltid kom også tilbak da vi nå var tilbake i Lloret de Mar. Ikke i noen av våre respektive møblerte hjem på Våland, sto kylling ofte på menyen på 1960-tallet. Skipperen vet med sikkerhet at det aldri ble spist kyllling hjemme hos ham. Hverken slakter Helgø i Rosenkrantzgate eller Gabba på Bergeland hadde den slags fjærkre i disken.
I Lloret de Mar sto kylling og "franske" på menyen på samtlige spisesteder sommeren 1969, og for oss var det omtrent det mest eksotiske vi kunne tenke oss. Nå var nok den kommende matrosen på Kos noe mer skeptisk enn den kommende skipperen. Skipperen hadde hatt både sebrafinker, undulater og kanarifugl i bur under oppveksten, mens matrosen ikke kunne - og heller ikke kan - utstå fugler med klær på.
Uheldigvis hadde kokken vært litt slarven med å kle av kyllingen som havnet på Kosmatros in spe sin tallerken.
Men de "franske" likte hun godt!

Det gikk faktisk flere år etter den seansen, før det kom kylling på bordet der hun var til stede.
Og dermed var det klart at med slike minner var det bare en rett som var aktuell når vi nå var tilbake i Lloret de Mar:

KYLLING OG FRANSKE!

Og under måltidet prøvde skipperen så godt som han kunne å være mann for sin hatt!

Det ble tid til en liten ruslerunde etter at kyllingen - som var pent avkledd - og like tørr som kyllinger vi får i hjemlandet - men de franske va gode - var fortært. Da datt vi over en kirke som vi begge er overrasket over at ikke en gang matrosen kunne huske.

Så ble det et lite opphold på torget utenfor rådhuset, der vi inntok et ørlite glass hvitvin og mer sydenstemning

før vi busset og toget tilbake til stille, fredlige og stadig flottere Premià de Mar.

Det var utrolig folksomt, bilsomt, masete, nattklubbite, wet-t-shirtite og streapteesite i Lloret de Mar. I vår "hjemby" finnes det ikke noe av det. Ei heller i havnen i Marina Premià. Men se hva vi har - i havnen vår:

Bueno tarde!

PS

Nå er vi på AIS, så de som vil se hvor vi ligger kan gå inn på:

www.marinetraffic.com/ais/

og søke på Kos under Vessels.

DS

Dokker må kje tro at "manjana" betyr "i mårå". Det gjør kje det. Det kan godt vera at de lere at "manjana" betyr "i mårå" på spanskkurs der hjemma, men i Spania betyr det ikkje det. Her i Spania betyr "manjana" -

"Ein gang i framtiden"!

Me har vel nevnt det før, at me har ein ørliden vannlekkasje om bord. Då me kom te vinterhavnen vår her på Costa Brava, onsdag for nøyaktigt 15 dager siden, va Peres mekaniker kjapt om bord. Han skjønte problemet, at det komme vatten inn langs propellakslingen, og visste med ein gang ka så måtte te for å få stansa lekkasjen ein gang for adle. Peres snakke bare spansk, og det gjør kje skipperen på Kos, men med god tolkehjelp av Alex, så kan ein del fransk, et språg skipperen på Kos og forstår litt av, forsto eg at Peres sko komma med prisoverslag på to alternative løsninger på fredag, altså to dager ittepå.
På fredag fekk me via Alex beskjed om at prisoverslaget ville foreligga på mandag.
På mandag sko det komma "manjana". Det sko det både på tirsdag og på onsdag og, altså ei uga itte at me kom i havn. I mens drypte vattenet inn i kjellaren på Kos.

Me har våre inne på tanken om me sko bruga det vattenet te någe fornuftigt, for eksempel lage et akvarium i kjellaren. For der e møje fisk rondt båden på udsiå av kjellaren.

De vekke oss faktisk om morningen, når de beite på skjell og groa onna vannlinjå på Kos.

Men der e alltid litt olja og litt diesel og sånn på kjellargolvet i ein båd, så me tror kje fiskane hadde øvelevd lenge. Siden der e litt diesel og sånn i vattenet, kan me ikkje bruga lensapompå for å få ud vattenet. Det hadde ikkje tatt seg ud her i havnen. Så derfor må me bortom pompå udføre havnekontoret ein gang i ugå for å pompa ud bånnvatten, og tymme septiktanken. Og det e greit nok det. Men, både skipper og matros ser fram te at lekkasjen e blitt historie.
I går va det to uger siden me fekk beskjed om at Peres sko komma me prisoveslaget - "manjana" - men me hadde kje sett någe te an. Så derfor stakk skipperen innom Alex, så har kontor i havne, og spurte om han visste om Peres va forsvunnen, akkurt så sushikokken på sushirestorangen i havnen. Og han va visst det, men Alex lovte å få fatt i an - ja - "manjana"!
Forresten så seie ikkje Alex "manjana", for eg har fortalt han ein historie fra den gang, i 1969, då Kånemor og eg va i Spania for fysste gang. Då va me i ein liden by 5-6 mil lenger nord på Costa Brava, Lloret de Mar. Der hadde me ein kelner så hette Angel, så serverte middagen vår i 14 dager. Kver kved spurte me Angel om me kunne få ketsjup, og kver kveld svarte Angel: "Kapsjo manjana"!
Me såg aldri någe te ketsjuppen.
Alex flirte litt beskjemma av historien, for det viste seg at han e vokst opp i Lloret de Mar, men, så han sa: - me e litt sånn - me spaniere!
Så derfor seie Alex "dømæ", så e fransk og betyr i mårå, og ikkje "manjana", når me snakke samen.
Under over alle under!

Nå har Alex nettopp våre innom med prisoverslaget fra Peres. Arbeid og deler komme på 1800 €, så komme udgifter te kranen så ska lyfta Kos på land i tillegg. Dermed blir det sånn rondt regna 15.000 kroner for å få ein torre kjellar.
Så nå må me te å søga om "Direkte overførbare EU-midler" igjen.
Nå e det bare å venta på at Peres får bestilt delene, at de komme, og te me får beskjed om å gå te verkstedet, så ligge i ein by fem nautiske mil nord for vår havn.
Alt dette vett eg komme te å skje: "Manjana"!

PS

Me komme heilt sikkert te å laga ein nye reiseblogg fra Spania -
"Manjana"!

DS

sveb

Joda, besetningen på Kos har da vært i Barcelona før, og fått med seg mange av "mustene". Likevel er det jo noen som må ses om igjen, når man først stikker innom denne byen. Så nå har vi krysset av tre av dem på "har-vært-der"-listen.
Den første var naturligvis

Sagrada Familia.
Første gang vi to så dette monumentet til Antonio Gaudi, var i 1969. Vi så det igjen i 2002, og i går. Og nå skal skipperen være helt ærlig: Det blir grimmere og grimmere for hver gang!
Skipperen på Kos mener at noen nå må sette foten ned, og la det være som det er. I fattige Spania bruker man enorme summer på å fortsette arbeidet på dette kunstverket. Joda, det er en turistmagnet, men det hadde det også fortsatt å være, om de meningsløse byggearbeidene hadde stanset. Matrosen på Kos er uenig med skipperen i alt som nå er sagt!

På veien opp fra Catalonyaplassen til Sagrada Familia gikk vi forbi et par av Gaudis bygninger. Skipperen på Kos har forstått at også disse hører til "mustene" i Barcelona. Det eneste disse bygningene gir skipperen på Kos, er en tilfredsstilelse av at han ikke trenger å skjemmes om han ikke alltid får ting i rett vinkel når han bygger noe. For det blir som oftest i vinkel - og vel så det, og sånn var det med Gaudi også. Han fikk aldri noe i vinkel, og likevel ble han berømt.

Ramblaen er nok en "must", selv om den stort sett bare er folk i kø, med mye trafikk på begge sider. Men, matrosen

ruslet tilfreds nedover Ramblaen - i en smule motlys...

Da vi var på Ramblaen for 10 år siden, så vi de beste, levende "skulpturene" vi noen gang har sett. De var utrolig godt sminket - ingen masker slik som i dag - og de sto dørgende stille innntil en eller annen slengte en slant i hatten. Da gjorde de rykkete, men flotte bevegelser, til glede for alle som så dem.

I går var det bare en sånn en figur, og det var på Catalonya-plassen, på toppen av Ramblaen.

Men samme hvor mange euro skipperen på Kos slengte ut i vannet til henne, så gadd hun ikke reise seg!

På vei sørover Ramblaen, kurs omtrent 180 grader, tok vi til babord sånn på midten omtrent. Inn i gamlebyen med oss, i turistkø. Matrosen på Kos har blikk for veskebutikker og skobutikker. Det ble en skobutikk denne gang!

Gilde farger!

Også litt alvor. Vi har vært 5 1/2 måned om bord i Kos, og vært underveis eller i rolige havner hele tiden. Da er det faktisk underlig å besøke en storby som Barcelona, med voldsom trafikkstøy og kaos av mennesker. Vi er ikke akkurat blitt folkesky, men vi synes det var utrolig godt å være tilbake på poopen på Kos, i vår stille og rolige Marina Premià etter Barcelona-utflukten.

Inne i havnen vår, omtrent 50 meter fra Kos, er det en trivelig restaurant - en sushi-restaurant - der sushikokken har stukket av. Og det gjør ikke oss noe, for sushi hører ikke til favorittrettene vår. Men den trivelige innehaveren lovte oss gode og smakfulle retter, en slags tapas, uten at det var spansk tapas.

Som en påskjønnelse fikk hun en eske norske sardiner i tomat - King Oscar sine - innkjøpt på hermetikkmuset i Stavanger - markedsført i USA og pakket i Polen!

E det kje herrligt!

Og hun hadde helt rett, den 32 år gamle innehaveren av restauranten: Hun og samboer - samt en kokk - vartet opp med lekre og smakfulle retter.

Vi kommer ganske sikkert igjen!

Muy Bien!

PS

Det e visst Catalanyas 17. mai i dag. Jaffal var alle butikkene stengt, noe vi først oppdaget da vi skulle ut og handle litt til formiddagsmaten. Men, det finnes alltid en åpen, liten butikk der de har tomater, og et bakeri med ferske baguetter, så det ordnet seg jo det. Også festet vi litt med lokalbefolkningen på stamkafeen vår på favorittorget. Også nynnet vi Norge i rødt, hvitt og blått - inni oss - og ruslet hjem.

DS

Joda, tittelen er riktig den. Undertittelen også. For det vet skipperen noe om, siden han har vært journalist i nærmere 35 år. Og jammen har han gjort akkurat det, skrevet hjem om førsteinntrykket av en by og en situasjon. Som journalist var det under ens verdighet å korrigere det inntrykket - i avisspaltene. Journalister vet alt best - med en gang.
Joda, skipperen har fortsatt journalistikken i ryggmargen, men år på nakken og ingenting å bevise, verken overfor redaktører eller kollegaer, så har han ingen problemer med å innrømme at førsteinntrykket av Premià de Mar, som også kom til utrykk i bloggen vår, var feil. For, Premià de Mar er en mye kjekkere by enn først antatt.

Vi fikk et kjempeflott møte med havnen, da vi ankom. Så ruslet vi en runde i byen. Vi fikk med oss et bykart og noen holdepunkter fra havnekontoret, og la i vei mot hovedgata. Den viste seg å være en svært enveistrafikkert gate, med forretninger på begge sider og noen fortauskafeer, som stort sett bare var i veien. Vi fant et lite, men rolig torg borte fra trafikken, der det var utendørsservering. Skipperen foretok som sedvanlig, verdensvant besetningens bestilling, på landets eget språk:
- Dos vino bjanco, secco, por favor. (lydskrift).
Men den slags serverte de ikke der, og ikke fikk vi vite hva de serverte, så vi ruslet litt lutrygget videre. Vi fant faktisk ikke et eneste sted der vi kunne få ønsket vårt oppfylt. Det var isbarer og kaffeservering på gatehjørnene, men vi hadde ikke reist fra Li til Costa Brava for å spise is og drikke kaffe!
Supermarkedet i hovedgata var heller ikke mye å skryte av, så den noe nedlatende dommen var denne:
Premià de Mar er ikke turistenes førstevalg, og absolutt ikke den mest spennende byen på Costa Brava!
Egentlig er det nok en riktig dom. Vi tror nemlig at vi er omtrent de eneste utenlandske turistene i denne byen. Og det har vi jo oppdaget er en stor fordel. I tillegg har vi utvidet vårt rusleområde, og funnet en trivelig gågate, et kjempetrivelig torg,

med servering også av hvitvin og annet godt, en flott slakterforretning, flere flotte bakerforretninger, en liten og trivelig kolonial, der noen unge gutter er utrolig serviceinnstilt, og vi takker og bukker.

Vi har funnet flotte strender, som er omtrent tomme

og en nabostrand som er litt mer befolket...

Vi har funnet områder av byen med flotte villaer bak høye gjerder med skilter med ALARM, og sikkert også "VOKT DEM FOR FRUEN!", og vi har funnet trivelige smågater med perler av hus, gatedører,

boggenvilla,

som sikkert skrives på en helt annen måte, men som er noe av det flotteste skipperen vet - nest etter hesteblomster!
Vi har også funnet en flott, liten fiskebutikk, som skal prøves på mandag. Hotell er det også i byen:

http://www.hotelviladepremia.com/

Det ligger noe utsatt til for trafikkstøy, men det ligger like ved jernbanestasjonen. Kos ligger i havn 10 minutter fra stasjonen, og fra stasjonen er det maks 30 minutter med tog til Barcelona. Toget går også fra flyplassen til Barcelona, og videre til Premià de Mar. Fra Kos ser vi inn til Barcelona. Vi ser Sagrada Familia og obelisken ved enden av Ramblaen. Kjentfolk sier at hotellet skal være bra, prisene er svært overkommelige, og maten skal være bra. Så, hvis noen av våre lesere har planer om en tur til Barcelona de neste sju månedene, hadde det jo vært hyggelig å kunne møtes. Besteningen på Kos har underveis funnet ut at Kos passer best for to personer, selv om det er liggeplass til flere. Blant annet fylles septiktanken om bord svært raskt, all den tid toalett og vann fra dusj og vasker går i den 125 liter store tanken. I de fleste andre båter går alt i sjøen, unntatt toalettet. Derfor kan vi ikke ta i mot overnattingsgjester om bord.
Joda, catalanerne vet å sjarmere sine gjester, noe som også har vært med på å endre vår holdning til denne byen, der vi skal være de neste sju månedene, og som har ført til denne positive omtale av byen, som har fine parker

På vår andre dag var vi på jakt etter Turistinformasjonen, og ble pekt "bort der - ned der - og på høyre side".
Det viste seg å være byens rådhus. Den eneste informasjoen vi fikk der var et bedre bykart enn den kopien vi var blitt utstyrt med fra havnekontoret. Men, rådhuset lå på et fredelig torg, med flotte trær, og flere utendørs serveringssteder. Klokken var jo allered 12.30, så det var i grunnen på tide med en ørliten siesta.
- Dos vino bjanco, secco, por favor, ble uttalt med spenning i stemmen.
Unggutten blunket ikke en gang, han ruslet over gata med en holdning som om det var den mest vanlige bestillingen i denne byen. Og det er det ikke, fortalte kjennere av byen oss første kvelden.
- Her er det bare øl som teller, sa de.
To minutter etter vår bestilling kom ei blid, ung, ferm jente, nærmest en fullrigger, ut med en halvfull flaske rødvin og en halvfull flaske hvitvin i hendene. Aktenom tvers kom ungutten som hadde tatt i mot bestilllingen. Han hadde et brett med et glass hvitvin og et glass med ingenting.
- Rødvinen er mye bedre, sa jenta. Vi holdt på vårt. Jenta skjenket det siste glasset, og satte flasken på bordet, mens unggutten også serverte oss en liten skål med herlige oliven. I tillegg til vin og oliven fikk vi flotte smil med på kjøpet fra dem begge.
To-tre meter fra oss, tvers over gata, var det en særdeles høyrøstet og livlig diskusjon mellom to eldre senorer, mens en eldre senorita var tilhører, og en annen eldre senor stort sett bare deltok for å fyre oppunder debattantene. Diskusjonen endte med himling med øynene, og en fire-fem "no, no, no" fra den mest korpulente senoren. Det førte til at senor nummer to og senoritaen forlot arenaen.
Da måtte den første senoren ha noe å styrke seg på, selv om han hadde styrket seg på gin-tonic under debatten. Han fikk et eller annet lysegrønt i et lite glass, smilte og nikket over til oss, skålte og drakk.
Slike øyeblikk skal man ikke la gå fra seg, og skipperen på Kos ruslet over til senoren og viste interesse for innholdet i glasset. Joda, skipperen måtte vel lukte på innholdet, noe han gjorde, og meddelte senoren med catalanske fakter at det luktet svært godt.
Deretter fortalte skipperen senoren, på sitt mest forståelige og flytende spansk, at skipperen og matrosen på nabobordet kom fra Norge, og at de hadde gått fra Norge til Spania med egen båt. Den samtalen var sånn:

(Skipperen dunker seg selv i brystet og sier "hoy", for deretter å peke på matrosen og sier: Noruega!
- A, Noruega, sier senoren.
- Si, Noruega. (Så holder skipperen hendene ut i luften som om han holder rundt et ratt og sier): - Dogg, dogg, dogg, Noruega a Espana!
- A, dogg, dogg Noruega a Espana, sier senoren og smiler bredt.
E det kje flott med forståelse øve landegrensene?
Skipperen går tilbake til bordet der besetningen på Kos oppholder seg. Like etter vinker senoren på skipperen.

Med armer og bein, og smil og "si, si" forteller han at han vil spandere et glass lysegrønt både på skipper og matros. Og det gjør han.

Det blir mer skåling, det blir flere smil, det blir flere opplevelser for oss to på Kos å gjemme i våre hjerter, og ta fram når vi blir gamle.
Lar vi oss sjarmere?
Selvfølgelig gjør vi det. Det er jo det denne reisen vår handler om. Den handler om å samle inntrykk, opplevelser, smil, farger, stemninger, latter, nye bekjentskaper og kanskje også vennskap.

Så her ligger vi og nyter tilværelsen i Marina Premià, og er den eneste båten av 554, som ikke bare har urtehage, men også sitronplante på fordekket,

en sitronplant, som Den Kombinerede Inretning i form av gartner om bord har stelt godt med siden Corre i Frankrike.

Salut!

PS

Har glemt å nevne prisen på overvintring i denne havnen. I havnen før vi kom hit, Sant Feliu de Guixols skulle de ha 3500 € for seks måneder. Her betaler vi 1366 € for sju måneder.
Vi forstår ikke hvorfor. Havneprisene gjenspeiler seg også i priene på eiendommer her. Så, har noen planer om å kjøpe hus eller leilighet på Costa Brava, så glem alle andre steder enn Premià de Mar. Det er skammelig dyrt over alt på Costa Brava, men ikke her. Her er det svært overkommelige priser. Og husk, vi er bare 20 kilometer - landeveien - fra Barcelona!

DS

PS2

Vi har måttet bite i det sure eplet! Vi har gått til anskaffelse av en PANGSJONIST-JAGUAR.

Og den er faktisk mye brukt i denne byen, både av gammel og ung, og svært nyttig på handlerunder - uten bil.

DS2

Jaja. Ka sko me nå her – i Barcelona? Me konne jo liga godt ha såde i Stavanger eller på Li – i pøsreggen og hørt på tordenskrallene!

Nei, forresten. Utetermometeret på Kos viser 25 grader. Vi sitter tørt og godt på akterdekket, så da tåler vi vel en skur eller to.

Værvarslene for denne uken var absolutt ikke av de beste, med tanke på å gå med en motorbåt i Middelhavet. Ikke neste uke heller, forresten. Det var meldt sterk vind. Eneste dag med lite vind var onsdagen, altså gårsdagen. Så da var besetningen på Kos oppe før hynså fekk sko på seg, klokka 05.30, for å være eksakt, og Kos bakket ut av båtstøen i havnen i Sant Feliu de Guixols klokka 06.15 – i bekmørket!
Kartplottere e kjekke greier, så vi fant veien ut av havnen, og møtte dønningene i moloåpningen. Men, de var langt fra så sterke som dagen før, så vi fortsatte ferden ut i mørket.
Vel forbi neset på vår styrbord side, satte vi kursen 235 grader. Den ville føre oss til cap-et-eller-annet. Fyrlykten på neset var også til god hjelp mot vårt endelige mål: Barcelona!
Vi hadde tre-fire alternativer denne dagen. Enten kunne vi gå de 33 nautiske milene vi hadde igjen, i ett strekk, hvilket ville si drøyt fire timers gange, eller vi kunne gå i havn etter 12 nautiske mil, etter 25 eller etter 29 nautiske mil. Det var disse stedene det var havner. Vind og dønninger inn fra siden fikk avgjøre.
Vi fikk det som vi ville. Vinden holdt seg borte, dønningene var glatte og lange, kaffien var god, og da det lave skydekket forsvant, solen dukket opp og termometeret viste 32 grader, var det ingen tvil: Vi ville nå vinterhavnen vår den dagen!
Den heter Marina Premiá, og ligger i en liten by, Premiá de Mar, på Ganddal, i forhold til Barcelona, altså 20 kilometers kjøretur unna. Sjøveien er det bare 15 kilometer, og vi ser inn til Barcelona fra Kos.
I Roses, noe lenger nord på Costa Brava, lå vi ved siden av et spansk ektepar, som hadde seilbåt. Sergi snakket svært godt engelsk, og vi pratet om løst og fast, blant annet om havner og vinteropphold. Sergi er en svært vennlig, hyggelig og hjelpsom mann. Han fortalte at de var fra Barcelona, og at de hadde seilbåten i en havn som het Marina Premiá. Han fortalte at den var langt billigere enn noen andre havner på Costa Brava, og mye billigere enn havnene i Barcelona og Sitges, som vi egentlig hadde som mål. Han fortalte også at havnen var svært trygg for vinder og for ubudne gjester.
Valget ble ikke vanskelig. Vi ville sjekke forholdene i Marina Premiá. Sergi og kona Carmen seilte direkte til sin hjemmehavn på en dag, mens vi brukte tre-fire dager. Vi hadde også snakket med Sergi om våre tekniske problemer om bord, en vannlekkasje, som vi hadde hatt gjennom hele Europa, samt startvanskene som fortsatte, til tross for nye batterier.
Vi avtalte at vi skulle kalle på ”Kiran”, båten til Sergi og Carmen når vi var fire nautiske mil fra Premiá, for ekteparet skulle være om bord i havnen hele uken.
Da vi hadde fem nautiske mil igjen til Premiá onsdag kom det på kanal 9 på VHF-en:
- Kos of Norway, Kos of Norway, Kos of Norway, here is Kiran.
Vi ga beskjed om vår ETA - estimated time og arrival - og fikk vite at vi var ventet og velkomne.
Gjett om vi var. Kos hadde så vidt stukket baugen innenfor moloen,

da det dukket opp en gummibåt med en kar fra havnekontoret, som vinket oss inn i havnen. Han gikk foran, og vi etter, og fikk anvist plass. På brygga sto velkomstkomiteen og vinket:

Sergi, Carmen, enda en kar fra havnekontoret, pluss Alex.
Fantastisk!
Alle hilste oss velkomne. Sergi hadde gjort en grundig jobb med å forberede vår ankomst. Han hadde ordnet det praktiske med havnekontoret, og han hadde snakket med Alex, som driver både med båtsalg og et båtverksted i havnen. Det ble håndhilsing og klemming, som om vi skulle ha kjent hverandre lenge.
Matros og skipper på Kos tenkte det samme: Joda. Her blir vi i vinter!

Men nå må vi nok sende en forespørsel om flere direkteoverførte EU-midler til kong Juan Carlos og kånå hans, hu Sofia. Vi håper de er mer medgjørlige enn Angela var, for vi har ikke hørt et ord fra henne.
For etter noen timer i havnen kom Alex og mekaniker om bord. Akkurat det blir et kostbart besøk. Lekkasjen, som vi har forsøkt å få fikset både i Tyskland og i Frankrike, var som skipperen har fryktet; av det dyre slaget. Vannet kommer inn langs propellakslingen. Det er et slitasjeproblem som oppstår på båter, og som ikke kan løses på en skikkelig måte uten at båten må på land. I morgen får vi et prisoverslag. Så må vi gå til en liten by 5 nautiske mil lenger nord, der de har stor nok kran for Kos, også må matros og skipper på hotell – noen dager.
Jaja.
Det er lite å gjøre med det. Lekkasjen må stanses. Deretter skal Alex finne ut hvorfor batteriene våre tappes og ikke lades. Også det har mekaniker prøvd på før, uten å lykkes.
Vi tok en ruslerunde i Premiá de Mar i går. Konklusjonen ble:
Premiá de Mar er ingen turistmagnet. Den er heller ikke den triveligste byen på Costa Brava. Men, havnen er flott. Vi har en strand på hver side, fire minutters gange til hver av dem, vi har funnet en liten, trivelig lokal kolonialbutikk, en flott slakterforretning og et godt bakeri. Trenger vi noe mer da?
Toget inn til Barcelona stanser 10 minutters gåtur fra akterdekket til Kos.
Ja, forresten, vi holdt på å glemme Joan, sjefen for hele havnen. Vi møtte ham på havnekontoret i går, tre timer etter ankomst. Og det møtet var sånn:
- Dere er de norske gjestene våre, jeg har hørt om dere, men jeg har visst glemt å presentere meg.
Også gjorde han det, også gjorde vi det.
- Og dere skal bo om bord hele vinteren, så her har dere kortet mitt, med mitt private telefonnummer, slik at dere kan ringe meg når dere vil, hvis dere får noen problemer.
Er det rart at vi er blitt sjarmert i senk, og valgt dette som vår vinterhavn?
- Er dere på vei inn til Barcelona nå, så kan dere få sitte på med meg, sa Joan.
Vi takket for det generøse tilbudet, men sa at vi ville gjøre oss litt kjent med Premiá.

I dag, torsdag, er vi blitt enda bedre kjent med Premiá: Vi har lært at her kan det pøsregne – og tordne – lenge!

Hasta la vista!

PS

Kan tro me hadde et herligt formiddagsmåltid om bord i dag. Me bjynde på lageret av sardiner i olje, innkjøpt på Hermetikkmuseet i Stavanger, for der e de minste - de så ligge i kryss - best og billigst, og på lageret av makrell i tomat!
E de kje herligt!

DS