Av denne blogger: KosiEuropa

Det har skjedd et under på Canal latéral à la Loire!
Til tross for at Den Kombinerede Indretning og skipperen til sammen er 128 år, fikk de besøk av...

STORKEN!

Så nå får dere bare begynne å kalle oss Sara og Abraham!

Det har i grunnen skjedd mye siden forrige blogg. I skrivende stund ligger vi her..

i Rogny-les-Sept-Écluses, Rogny ved de sju sluser, på Canal de Briare. Her har vi ligget i fire døgn, fordi kraftig nedbør har stengt havner og sluser litt lenger nord. Vi er bare fem dagsetapper fra Paris, og vi håper å kunne gå videre i morgen - mandag - tidlig. Målet er å være i Paris innen 11. mai, for da lander vår eldste sønn Morten, Claire og ungene Alva og Lilou i Paris, etter en ferie i Marokko.Claire har farmor i Paris, så de blir der i tre dager, og det gjør vi også, med eller uten Kos. Vi håper selvsagt det blir det første.
De siste par dagen har vi hatt strålende vær, opp i 25 grader. Før det har et vært mye regn og bikkjekaldt.

Men: "Humøret har vi med - yeah, yeah!"

Det var en flott opplevelse å gå mot Briare. Vi gikk over en akvadukt - en bro - over elva Loire. Broen er konstruert av Eiffel, som også har konstruert et rimelig godt kjent tårn i Paris.

Kos tok seg bra ut...

(Foto: Laurene Bourdais)

Også akterspeilet var bra...

(Foto: Laurene Bourdais)

Vi så en dame fotografere oss, og matrosen fikk slengt et visittkort til henne i det vi passerte,

(Foto: Laurene Bourdais)

og ropt:

"Send us the pictures, please!"

Og det gjorde jo vennligsinnede Laurene, hvilket vi er veldig glade for.

Uten at vi alltid merker det, går vi fra en kanal til en annen. Andre ganger gjør turistinformasjonen eller VNF, "De franske vannveier" et nummer av at vi går fra noe til noe annet.

Men av og til er det bare bløff, som her. Skipperen så ikke en eneste havfrue, elvefrue eller kanalfrue verken her eller der!

I Paray feiret besetningen skipperens 65-års dag. Hjelpe og trøste så alvolig det var...

Men, formiddagsmaten, beståened av 12 sniglar og påmm fritt, va goe den..!

Den Kombinerede Indretning så lyst på livet..

og tok det ikke så tungt om hun nå var gift med en oldis!

Paray - fine by forresten...

Vi har gjort unna rundt 150 sluser siden vi forlot Middelhavet. De fleste har gått opp, mens vi nå er på vei ned - foreløpig. Det hender det blir litt rusje når vi skal opp, og vannet fosser inn i slusen.

Da har først matros, hvis slusene ikke er så høye, eller skipper, hvis de er nettopp det, klatret opp til dels sleipe leidere i sluseveggen med en fortøyning i hendene, festet denne, fått slengt til seg nok en fortøyning, og så hengt i stroppen for å holde skuta så stramt inn til sluseveggen som mulig.
Andre ganger får vi vennlig hjelp av slusevokterne.

De haler til seg fortøyningene våre, slipper tampen ned til oss, og så er det bare å la vannet gå.

Andre slusevoktere gjør oss andre tjenester. For eksempel Fabrice og den eneste kvinnelige slusevokteren vi har truffet på hittil, Nicole. Fabrice sto plutselig på kanten med et glass i hånden og lurte på om vi ville kjøpe hjemmelaget "Terrine" - pasta - postei. Det var vel ingenting å lure på. Klart vi ville det.
"Avez vous kelkesjås aent a vendre - vin forexample?"

"No, mais Nicole a la neste ecluse a vin a salgs..."

"Tres bien."

"Et om cent - allså hundre - metre - il y a ost å få kjøpt. Une stop a la bredden a venstre."

Ja, når vi ser noe sånt som dette langs kanalbredden...

så legger vi til, lar motoren gå og forlater Kos åpen som en låvedør, og følger skiltene 150 meter. Og der står Brigitte på tunet og vasker ysteriremediene sine.

"Fromage a vendre, madame?"

"Oui - entrez!

Mmmmm.

Fire forskjellige sorter og modningsgrader på chevren.

Så bar det til neste sluse, til Nicole.

Vin, om hun hadde vin til salgs, ja, klart hun hadde det. Ville vi bli med inn og velge hva vi ville ha?
Hallo. Klart vi ville.

(Slusevokter og vinselger Nicole til høyre)!

Vel kommet i havn ble det kortreist mat og drikke på bordet til formiddagsmat.

Mye fint å la blikket gli over underveis på de franske kanaler.

Men, ikke alt er like fint, men sjarm..? Absolutt!

Også er det slottene da...

som til tider er svært velholdt, ved hjelp av omvisninger og inngangspenger.

Som oftest lar vi slott være slott, og konsentrere oss mer om det jordnære. Vi har ikke stekeovn om bord, men en kjekk, liten gassgrill gjør ofte nytten. I tillegg til å brukes til det en grill skal brukes til, altså grilling, steker vi vårt daglige brød, som Den Kombinerede, i rollen som baker, snekrer sammen, i grillen.
Når det også plutselig blir bollefredag,

og bakeren slår til, så er grillen igjen god å ha.

Orange heter vår nettleverandør her i Frankrike. Det selskapet eller nettet er ofte ikke mer å stole på enn en gjennomsnitts politiker før et valg eller en stasmeteorolog. Derfor er vi ofte uten nettforbindelse om bord.
Greit da, når turistkontorer i småbyene langs kanalene har gratis wifi. Da får foreningen "Solstrålen" likevel siste nytt fra Kos.

Et par ord til om sluser. Vi gjorde nylig unna en dobbeltsluse, det hadde vi ikke gjort før.

Her har vi lagt begge slusekamrene, med en høyde på 9,2 meter bak oss...

og er på vei ut av kamrene.

Så er det noen sluser vi slipper å tenke på, for eksempel de sju som har gjort byen vi nå ligger i, kjent.

De var ferdige til bruk i 1642 og var i drift fram til 1895, da moderne sluser overtok.

Var det noe mer da, mon tro?

Nei, tror ikke det. Tordenbygen som feide over oss mens bloggen ble til er over.

À tout à l´heure

Vi hadde ikke tenkt at det ville være så kaldt på Rhonen i det sørlige Frankrike i april ...

Men, det var altså det!

På med varme og gode flytedresser.

Hjemmestrikkede sokker, beina på en pute - pakket inn i pledd. Ja, så kaldt var det

Strømmen hadde vi i mot - opp til 4 knop i mot - og da går det ikke fort framover. Vi krysset oss oppover, gikk innersvinger der strømmen var svakest, prøvde å unngå kvister, rusk og rask og opp til ti meter lange trestammer som kom rekende i mot oss. Vi så fram til ankomst Lyon, der vi skulle inn på mye roligere - trodde vi - Saônen!

Den Kombinerede Indretning - i rollen som Koldjomfru - tilberedte litt å bite i underveis...

Været bedret seg betraktelig, og i Lyon hadde vi det fint, da vi ruslet kailangs, og fant litt forskjellig som ikke er så vanlig på hjemlige trakter.

Et båtkapell - for eksempel -

Underveis - faktisk gjennom hele Europa - har vi kunnet nyte synet av denne flotte rovfuglen...

glente.

En annen gjest som har fulgt oss gjennom Europa, og som av og til hiker med oss er linerlen..

I sørlige Europa ser vi også dette..

misteltein. Den er en snylter, som vokser i store klaser på andre trær.

Sluser får vi nok av på turen nordover. Vi er foreløpig ferdige med de store, som likevel kan se trange ut for enkelte fartøy..

Vi har hatt stor glede og nytte av de flotte fenderbrettene Sverre Naustvik lagde til oss før avgang..

Her ligger de utenpå fendrene våre og sparer dem for slitasje mot den grove sluseveggen. Dessuten ligger den stødig utenpå flytepolleren i slusen.

I en havn rett sør for Lyon banket det plutselig på "døren" om bord i Kos. Utenfor sto

Sissel og Torstein Wiik fra Tjøme. De hadde hatt båten sin liggende i havnen i vinter, og var nå kommet for å hente den og gå hjem til Norge. Hyggelig å treffe folk hjemmefra, sånn av og til.

Turen på Saône ble ikke så rolig som vi hadde trodd. Snøsmelting i Jura-fjellene ga sterk strøm også i den elven. Da vi gikk sørover i august i fjor var Saône rolig og fin. Nå var vi opp i 3 knops motstrøm. Vannstanden økte fra dag til dag.

Skilter for parkering - ikke av båter, for de parkerer ikke, men for biler, forsvant under vann. Og vi fikk merke strømmens krefter i båthavnen i Chalon sur Saône. Den ligger på innsiden av en øy i elven, men strømmen i havnen var sterk. Skipperen målte den - etterkant - til 2 knop. Da vi skulle legge til ville skipperen gå innenfor en flytebrygge, for å ligge mest mlig skjermet for strømmen. På vei inn ropte folk i havnen at der var det for grunt for Kos. Skipperen slo ned farten og ville bakke, men da tok strømmen, som nå traff Kos på babord side, oss. Full gass hjalp ingenting. Vi braste inn i baugen påå tre båter med vår styrbord side, og ble sittende fast. Jernskrot som stakk ut fra baugen i den ene båten hektet seg i rekken vår, ankeret i den andre båten gjorde det samme.
Tre karer fra havnen kom til, og det ble et hektisk kvarter med skyving: "Stopp"! "Forover"! "Akterover"! "Pass armene"! Krasj! Bang! Oj!
Det gikk til slutt, men da var skipper, matros og de tre karene temmelig stresset! Rekken til Kos så sånn ut!

Et annet sted var rekkefestet løsnet, og rekken bøyd innover. Heldigvis var det ingen skader på de andre båtene, og alle kom fra uhellet med armer og bein i behold.

Det var kanskje ikke så rart at vi så fram til vi var ferdige med Saône, og skulle inn på Canal du Centre, som skulle føre oss mot Paris. Og, i første havn på denne kanalen, Chagny, der var det en trivelig havnesjef, som også drev sitt eget verksted.

- Pas de probleme, eller noe sånn, sa Phillip..

Men, vi må ta med en underli seanse fra uhellshavnen vår, Chalon sur Saône: Vi ankom en søndag, og været va fint. Utover dagen strømmet det på med folk som slo seg ned sammen med de tre karene som hadde hjulpet oss. Champagnen og vinen fløt i stride strømmer, minst like sterkt som elva. Ut på ettermiddagen ble sveitseren Hans, som også lå med sin båt i havnen, halt med ned til forsamlingen, sammen med sekkepipen sin. Tidligere på dagen oppdaget vi plutselig en kar kledd i bukse og singlet stille seg opp i stram giv akt på flytebryggen og spille en haltende "Amazing Grace" på utstyret sitt. Nå var han ønsket i champagneselskapet.
Skipperen på Kos slo følge, med kamera i hånd, og begge ble mottatt av en av karene som hjalp Kos løs. Karen tok skipperen på Kos i hånden, og tok av seg solbrillene. Da så skipperen at tårene rant...
- Da vi hjalp deg med båten døde min beste venn, kunne han fortelle.
Skipperen lurte på om det var en av dem som hadde hjulpet til under uhellet, som døde av anstrengelsen, men det var det ikke. Mannen cvar død under en reise til Odessa, og meldingen om dette fikk altså hjelperen vår like etter vårt uhell. Nå ville de alle ha en markering av dødsfallet ute på brygga! Sveitser-Hans ble kommandert om bord i en båt, og stilte seg opp på badeplattformen. Tomflaskene gjorde honnør, og forsamlingen sto andektig og hørte på den haltende "Amazing Grace" og et like haltende ekstranummer, "All Lang Syne"!

Vi talte 14-15 personer og 22 tomflasker, så det ble en fuktig markering!

I kartbøkene står det angitt minstehøyde på broene og minste dybde i elver og kanaler. Men det stemmer ikke alltid. I vår kartbok står det at minstehøyden på broene på Canal de Centre er 3,50 meter. Da skal Kos smyge så vidt under når kalesjen er på. Minstedybden skule være 1,80 meter. Den føste slusen på Canal du Centre er betjent, og slusevokteren bekreftet at det ikke var noen problemer å komme unde broene med vår høyde.
Da vi gikk under den tredje broe skjønte vi at både slusevokteren og kartbokforfatteren var noen spøkefugler!
Det er trist å høre kalesjen skrape mot betong.
Før neste bro ville vi legge ned kalesjen, slik at vi bare ble 2,70 meter høye. Vi ville legge til bredden, der det var et par fine pollerter. Kos stikker 1 meter. Da dybdemåleren viste 0,8 meter bakket vi ut og tilbake til midten. Kalesjen kom ned..

Og i første havn måtte Den Kombinerede ndretning - denne gang i rollen som kalesjemaker - til med nål og tråd!

Underveis er det ikke så mye skipperen kan bidra med. Han styrer og manøvrerer. Men, i havn hender det at han slår til..

og da går det mye i "I´ll follow the sun", "And I love her", "Yesterday" og andre Beatles-svisker, samt "Alexander Kiellandsplass", "Tanta til Beate" og andre Lillebjørn-viser, og kanskje en og annen som skipperen selv har lagd...

Å gå tomme for gass til kokeapparatet i byssa i de forskjellige landene er en utfordring. Norge og Spania har samme koplingssystem til gasflaskene, mens Tyskland har sitt, og Frankrike et annet. Vi har vært gassløse, men ikke rådløse.

Speilegg, bacon og pylser kan man tilberede på grillen inntil gassflasken er på plass.

Nå skal det handle om gladmat - på to måter, men begge er franske. Først til gladmaten som besetningen på Kos ville ha takket nei til. Den ser sånn ut:

fisket av denne karen...

som her klargjør et "herremåltid" i båten som lå aktenfor oss i Chagny. Fisken har to giftige pigger, ble fisket i kanalen, der vannet er like klart som i et gjørmehull.
Fisken ble grillet om bord, og fortært av de fire parene som tilbrakte en uke der.
Vi så dem alle fire to dager senere, og de så både friske og oppegående ut - alle sammen!

Skipper og matros hadde et annet måltid i tankene den dagen - i denne lille byen Chagny. Det er et forunderlig område av Frankrike dette. Byene er små og unnseelige, men det kryr av restauranter den han Mikkel Eng har vært og strødd ut stjerner fra gaiden sin. Vi aner kke hvem han er, denne Mikkel Eng, vi har aldri sett ham. Vi hadde heller aldri sett en restaurant som fortjente noen av hans stjerner fra innsiden. Men, da vi så at denne lille Chagny hadde en restaurant som hadde 3 stjerner i Mikkel Eng-gaiden, bestilte vi bord. Det sendet vi en melding om til våre gode venner Kirsten og Leif Buch Hansen, som var på htytten sin i Antibes. Promte kom det svar:

- Bestill bord til fire!

Det gjorde vi, selvfølgelig, og møttes til en liten hyllest av hverandre og en Båsjåle på rommet i hotellet som også huser stjernekafeen Lameloise. Det var forøvrig tredje gang vi hadde besøk av Kirsten og Leif under vår tur gjennom Europa, og det setter vi pris på!

Klokka 20.00 inntok vi kafeen med 3 stjerner i Mikkel Eng-gaiden. Og du slette mi tid!

Fem sjeler i svarte dresser tok i mot, og geleidet oss til et snedde lite bord med fire lenestoler, der vi skulle innta en ørliten apperitiff... Med tilhørende herligheter.

- Bjynn å ber!

Og det gjorde de jo, retter som overgikk hverandre i smak og syn, foreviget av Den Kombinerede Indretning - nå i rollen som matfotograf.

Litt småsnadder...

Også et lite kunstverk..

Så ble vi geleidet til bordet der aftenens måltid skulle inntas. Vi hadde da fått bestemt meny og vin mens vi inntok apperififfen.

Så nå kommer rettene i rekkefølge...

og

og lammmm..

Skipperen var tålig fornøyd..

Det var Kirsten og Leif også...

Også matrosens dessert i fire akter...

andre..

tredje..

og fjerde...

Fantastisk.

Det er også magnolian for tiden!

Bon voyage!

De har et yrende og utrolig variert dyreliv, her sør i Frankrike. Ja, selv dyr som vi ikke hadde sett siden vi avla Marokko et lite besøk for en tid siden, møtte vi ruslende rundt i gatene i Aigues Mortes.

Nå skal det innrømmes at det faktisk var et sirkus uten like - ja, altså et sirkus - i byen, så det kan jo ha en sammenheng.

I denne byen fikk vi også noen glimt av solen, og dermed gikk det an å nyte et måltid på byens trivelige torg.

Joda. Aigues Mortes - som uttales "Æg Mårt", en uttale som Den Kombinerede Indretning standhaftig nekter å nærme seg, all den tid hun, siden hennes første besøk i "Æg Mårt" tidlig på 1980-tallet, alltid har omtalt denne lille, koselige byen som "Akkre Mårtes"!
Ferdig med den!
Ja, selv hennes svigerdatter Claire, som har en far fra Paris, har gitt opp å få henne til å uttale byens navn tilnærmet virkeligheten. Det vil si. Hun har ikke en gang prøvd å få henne til å si "Æg Mårt". Claire vet når en kamp er tapt - før den er begynt!

Vi er på sett og vis i gang med en kamp, vi også, Kos, matros og skipper. Vi kjemper oss oppover Rhônen i sterk motstrøm. Det skal vi gjøre i seks dager. Nå skal det sies at vi har gjort unna det verste stykket. Det er strekningen fra vi kommer ut av Le petit Rhône og ut på hovedelva - Le Rhône

- og så opp til første sluse, som ligger rett sør for Avignon. Der hadde vi på det meste 5 knops motstrøm. Når vi har en motoromdreining som normalt ville ha gitt oss 7,5 knop, forstår man at det virker som om man aldri når fram til stakene.

Men, vi har erfaring med elver og motstrøm, både fra Elben og Rhinen, så vi har lært at innersvingene har minst motstrøm. Så vi krysset oss oppover med en fart over grunn som varierte fra 2,5 til 6 knop. Vi merket at vi hadde kjempet litt, da vi fylte diesel i Avignon. Tankene var halvfulle, men Kos burde normalt hatt litt mer drivstoff i buken etter 178 nautiske mils gange etter siste bunkring.
Pytt, pytt. Våre gode venner i SR-Bank, Rolf Inge og Svein, de fyller nok på kontoen vår når den tømmes!
Men, allså, som så ofte før, foregriper vi nå begivenhetenes gang. Vi forlot Den Kombineredes "Akkre Mårtes", der vi lå like ved bymuren ...

med kurs for St. Gilles.

Tror kanskje vi glemte å nevne at matrosen på Kos syntes at det var enkelte skikkelig stilige karer i denne "Akkre Mårtes":

For ikke å snakke om forretninger. I en butikk der de solgte klær i bomull, som ikke var verken farget eller bleket, gjorde skipper og matros rent bord. Og det hadde betjeningen, Marianne og Hanaa, ingen ting i mot...

Vi ville helst ha gått direkte til Arles på Rhônen, men vi visste at det ikke er mulig å legge til noe sted i Arles, fordi det pågår et grundig arbeid langs elvebreddene, så grundig at alle anleggssteder for fritidsbåter er fjernet. Og arbeidet skal ta flere år. Derfor måtte vi nå, som på turen sørover i fjor, innom mygghullet St. Gilles.
Denne gang var det så kaldt at de fleste myggene hadde rennelov, og derfor holdt seg unna Den Kombinerede Indretning, som ellers har en tiltrekningskraft på alt som kan fly og stikke - på nivå med tyngdekraften!

Derfor kunne hun uten å ha doblet størrelsen på armer og kinn, som hun normalt gjør i St. Gilles, gjøre klar til vår første sluse på vei hjem mot Norge - Ecluse St. Gilles. Det var vår siste sluse på vei sørover i august i fjor. Den gang sluste vi ned - siger og skriver 20 CENTIMETER!
Denne gang sluste vi opp 1,5 meter.

Vi hadde ikke gått langt inn i landet fra Middelhavet før våre venmner rovfuglene dukket opp...

I Avignon har de lært hvordan man skal ta i mot sine gjester.

Også denne byen besøkte vi på turen sørover i fjor, men det er en flott, liten by, så vi tok noen dager der. Byen er faktisk så flott at selv Paven har vært der, det vil si han bodde der, eller her...

for noen år siden.
Ja, sånn omtrent fem hundre eller åtte hundre eller... år siden.

Fin by, også den innenfor en bymur, med parkanlegg

vårtegn...

og flere vårtegn...

friserte bed...

og en karusell ...

en pave verdig.

Andre Rabeyrin holder også til i Avignon,

og han lager fine sølvringer....

Så var det dette med begivenhetenes gang igjen. Vi ble i Aigues Mortes et par dager lenger enn planlagt. Det kom av at - og nå må selv den skarpeste leser følge nøye med for å få det med seg:
Allså; det kom av at svigerfar til den yngste sønnen vår, og hans samboer Nina, allså svigerfarens samboer, ikke sønnens, fordi sønnen ikke har samboer men kone, og allså vår yngste sønns svigerfar, allså far til Christine, som er samboer med Nina, allså det er ikke Christine som er samboer med Nina, det er det Bjørn som er, og Nina, hun har en sønn som heter René, og han bor i Montpellier, der han driver og springer rundt en bane og hopper opp i luften av og til, og prøver å vinne 400 meter hekk som Bjørn og Nina har tenkt å plante noe av rundt sommerhuset sitt i Skudeneshavn.
Allså, Bjørn og Nina kom til Montpellier for å besøke René, og siden det bare er 35 kilometer mellom Aigues Mortes og Montpellier så...

Ja, også måtte vi jo ha mat...

som blant annet denne karen serverte oss, i trivelige omgivelser...

Kjekt var det. Jysla kjekt!

Og så kan vi vende tilbake til Avignon, og fortelle at vi en dag tok tog ned til Arles, siden det altså ikke er havn der, og siden Arles også er en trivelig by, og siden Vincent van Gogh bodde der et par år fram til 1888, og malte noen av sine mest berømte bilder der. Og, fordi det er et

som tar seg sånn ut fra innsiden...

Fordi det er vakre veggdekorasjoner der...

Siden vi fant et wifi-sted...

ble det sendt noen ord hjem til foreningen "Solstrålen", som skulle møtes samme dag, der de fikk vite at vi var på vei til...

"Nattkafeen" til van Gogh, som altså så slik ut i virkeligheten, og slik...

på menyen, og som ellers markedsførte seg på van Goghs vegne på alle mulige måter...

Joda, Arles hadde mange trivelige gateløp å vise fram.

I et av dem solgte en hyggelig kvinne fra Kambodja egne designklær, så...

I mens gikk en japaner i dekning for de fire dråpene med regn som noen velsignet Arles med.

Også, etter en trivelig dag, tok Den Kombinerede Indretning og skipper toget tilbake til Avignon. Begge med begge ørene i behold. Det er det nemlig ikke alle som har, etter et opphold i Arles. Men, så holdt vi oss borte fra absinten!

SYDEN:
Sol, blåe himmel. Varmt.
SYDEN:
Paraplydrinkar på udekafeer.
SYDEN:
Me har lov te å klaga øve varmen. Me ska vera solbrende på skuldrene, ha ildrøe nase, me ska flassa av på ryggen.
SYDEN:
Me ska spisa dårlige mad på typiske turiststeder, der der e sånn "Billed-av-mad-meny" på fortauet, og me ska syns at det smage herligt.
SYDEN:
Korte boksa, t-skjorta når me går i gadene, men ellers bare ta oss ud med bare øvekropp, hvis me e så pass høge og mørke så skipperen på Kos e!
Ja, eg glømde det der med muskuløse i tillegg. Skipperen e kje akkurat det, men an e någe så hørres mesten likt ud: Muskelløse...
SYDEN:
Mennene ska se på lettkledde damer, så svinse forbi, enten i bikin på strendene eller i lauslige antrekk, med sjenerøse udringningar, rondt om i gadene. Damene ska kunna se på på de høge og mørke og muskuløse mennene, i tangabadebokser eller et aent antrekk så ikkje øvelade så møje te fantasien.
SYDEN:
SYDEN?
Ja, kor e den der SYDEN, så adle snakke så flott om, så ska vera så gjeve og flotte?
Ein ting vett eg. An må ligga ein plass sør for Skjeringå i Hillevåg. Og hvis eg nå sko ta litt kraftigt i, så må vel SYDEN vera sør for Lista og kanskje sør for molboane i Ebeltoft i Danmark òg?
Og tar eg ekstra kraftigt i, så ville eg vel sei at Middelhavet - det hørre vel med te det me definere så SYDEN. Gjør det ikkje det?
For eksempel Middelhavskysten av Frankrike må vel vera SYDEN vel..?
Men, eg e jo der. I Middelhavet. Kånemor òg! Men e me i SYDEN, sånn så SYDEN ska vera?
Ikkje ein plass.
Her e der kje ei einaste lettkledde dama. Damer i bikin e bare et fjernt minne, så skipperen må anstrenga seg for å hala fram gjøna alt rodet der i håve hans, og fram te an får det på netthinnå. Og, når det e komt så langt, virke det mesten så et rusk på aua.
Hallnakne menner i tangatruser eller i sexy sjårtsar e det og lenge siden Den Kombinered Indretning har lagt auene på. Hu såg langt flerne nakne menner i Tyskland i fjor sommar, enn hu kan drømma om nå, når me i SYDEN.
For, i Tyskland i fjor, på kanalane og elvene med då tog oss fram på, og havnene me la te i, va der ei løyen mode. Mange menner fekk det for seg at de va så stilge og deilige at de bada nakne, sprada rundt på båden nakne, eller tog seg ein tur på bryggå bare i onnebokså. Gamle menner og. Og Kånemor hu fekk med seg de fleste.
Eg såg kje ein einaste nagen mann, og liga holden va eg. Men, eg såg kje ei einaste nagen dama heller. Damene i Tyskland e anstendige mennesker, i modsetning te mennene.
Men, allså. SYDEN.
Me e jo i SYDEN, men der e kje någe av det me forbinde med SYDEN.
Jo, forresten. I SYDEN e der vel folk så brettseile eller brettror, eller ka det nå hette. Og det såg me i dag.

Det va det fysste levande vesenet me såg då me gjekk inn på Canal Rhone de Sète fra Sète mod Aigues Mortes. Men i våddrakt.. I SYDEN?

Jo eg forstår an.
For, der e kaldt i SYDEN!

Skikkeligt kaldt, e der i SYDEN!

Bestefarsskjorta med lange armar innerst. Wyvern-jomper, Poseidon-flees-jakke og Tall Ships jakke ytterst. Sexy caps fra Bergens stolthet, "Statsraad Lehmkuhl", der e møje flott og sexy i Bergen, tovte sokkar på beinå, oppå ei puda og pledd på knenå, hansker, pluss at eg kledde på meg et tøft uttrykk i trynet, så det sko se ud så eg sto te rors på ei seilskuta i nordis-havet. Ligavel kulste eg - i
SYDEN!

12 grader og reggen!

I SYDEN!

Jaja.

sveb

Vi håpte at dere hjemme skulle få et skikkelig lavtrykk, for da ville vi få et høytrykk over oss i Middelhavet. Det er nemlig sånn det er. Nord- og sør-Euopa står i motfase sånn værmessig. Derfor har vi hatt det kjølig, til Middelhavet å være, samt svært ustadige vindforhold, mens dere hjemme har kost dere med høytrykk og kaldt og stabilt vintervær. Dere har trolig ikke ofret oss her sør en tanke, selv om vi er svært avhengige av flatt hav, når vi skal gå drøyt 150 nautiske mil I Middelhavet, før vi kommer oss inn på kanaler og elver.
Vi forsøkte oss ut fra havnen i Sant Feliu de Guixols en morgen, men returnerte umiddelbart. Bølger på 2-3 meter er ikke noe for motorbåten Kos og dens besetning. Dagen etter kom vi av gårde i litt "gammale sjø", men det gikk. Vi hadde som første mål en havn en halv times gange nordover, men gikk forbi. Vi gikk også forbi neste havn etter en time. Etter snaue to timer tok vind og dønninger en tidlig påskeferie. Havet ble flatt og speilblankt, og den ene mulige havnen etter den andre forsvant i kjølvatnet.
Cap Creuz lå foran oss og fristet. Cap Creuz er neset der Pyrineene kommer ut i Middelhavet. Cap Creus var stedet skipperen på Kos hadde stor respekt for da reisen ble planlagt. Det var der han hadde lest at kraftige vinder - tramontana - Spanias svar på den franske mistralen - kom feiende på et øyeblikks varsel, med voldsom kraft.
Havet var flatt, varslene var gode, det fikk vi bekreftet på telefon fra John Johannessen, som fortsatt lå i seilbåt i Premià, og som sjekket været for oss på internett. Så vi satte kurs for Cap-et, og rundet det i fin stil i vindstille og med små bølger. Deretter ble kursen satt rett mot Portbou, siste spanske havn, en halv nautisk mil fra grensen mot Frankrike.

Dette er det vi ser fra havet av Portbou. Vi var innom i august i fjor høst, på vei sørover, men bare for å fylle diesel. Vi ante ikke hvordan byen var. Denne gang ble vi liggende over ett døgn fordi tramontana slo til for fullt.

Nei, det viser ikke skikkelig hvordan det blåser. Men, det blåste så kraftig at Den Kombinerede Indretning og skipper måtte legge seg godt framover, omtrent som bodøværinger må gjøre når det blåser som verst i hovedgata, for å kunne bevege seg framover.
Vi benyttet anledning til å gjøre nødvendige, helsemessige innkjøp.

Blant annet til den yngre garde på hjemmefronten...

samt til å se oss litt rundt i Portbou.

Kirkegata, for eksempel.....

og en skulptur...

Og vi fikk besøk av noen dansker vi traff i byen, dansker som hadde hus i nabobyen, på fransk side..

Dagen etter var et flatt hav. Like utenfot moloen forberedte Den Kombinerede flaggkvartermester vår ankomst til Frankrike...

Det spanske og det calalanske flagget ble firt, og det franske gjesteflagget gikk opp. Målet lå to-tre timers gange nordover franskekysten. Greit å ta korte strekninger i Middelhavet, som vi gjorde sørover.

Vi fikk se forskjellig ting vi ikke så på sydgående...

snøkledde La Massane, som med sine 802 meter tok seg praktfullt ut...

Ja, så lå nå havet der, smilende og innbydende. Vi endret kurs både en og og ganger, og gikk forbi planlagte mål for dagen. Værvarslene var på vår side, vi visste det, men visste også at det endrer seg fort i Mddelhavet. Derfor hadde vi alltid en havn innenfor rekkevidde, sånn omtrent maks en til to timers gange. Vi var til tider så langt fra land at vi ikke hadde dekning på mobiltelefonen, men det sier nok mer om mobiltelefonnettet i Frankrike, enn om oss. Vi var på det meste ikke mer enn drøyt fem nautiske mil av land, sånn omtrent en norsk landmil. Også...:

Hm. "Nå er det bare halvannen times gange til Cap D´Agde, skal vi..."
Det skulle vi absolutt.
Og havet var fortsatt fint, så....

"Nå er det bare halvannen time igjen til Sète, og da er vi ferdige med Middelhavet, skal vi..."
Vi skulle det. Og for å si det slik at alle forstår det:

Når vi kan gå med motorbåt i ni timer i strekk, og skipperen kan tisse stående underveis, uten å søle en dråpe, da er det lite sjø i Middelhavet!

Og dermed fikk vi Sète i siktet...

Vi luntet inn i havnen, etter å ha sluppet fram trålerne som stimet inn fra havet med sin fangst.
Den Kombinerede Indretning foreviget vårt siste minne fra Middelhavet...

før vi trøtte og svært godt fornøyet fortøyet i en havn vi kjente fra i fjor sommer, da vi fikk vårt første møte med Middelhavet, nettopp i Sète.

Forskjellen var bare at den gang, gikk vi rett i bad i Middelhavets blå bølger, fra en liten strand like utenfor havnemoloen. Denne gang var ikke stranden og havet like innbydende...

I morgen, lørdag, legger vi i vei nordover på kanalen. Første mål er Aigues Mortes. Fin by, som kan anbefales.

I nesten sju måneder har dette vært adressen vår. Pantalan F - nummer 23. Der har Kos ligget og kost seg, som vi har gjort i Marina Premià. Det var vemodig å ta farvel med gode venner, med omgivelser, med opplevelser som har gjort oss godt.
Det var vemodig å forlate havnen...

Det var vemodig å se Premià de Mar forsvinne aktenfor oss...

Lite vet vi om framtiden, men en ting vet vi:

Vi skal tilbake hit - kanskje allerede til høsten, med da med fly.

Vi har hatt det kjempeflott her, men gleder oss veldig til hjemturen. Planen var å dra rundt 15. mars, og sånn ble det. 15. var det vindstille, men store bølger i Middelhavet fra sterk vind fra dagen før. Vi har lært oss å bli liggende i havn ett døgn etter at vinden har gitt seg. Så klokka 09.00 16. mars gikk vi ut av havnen, og ut på et speilblankt Middelhav,

Målet for dagens etappe lå 35 nautiske mil mot nord-øst, Sant Feliu de Guixols, en havn vi kjente fra turen sørover i august. Da vemodet slapp taket, syntes skipperen at det var herlig å være underveis igjen...

Den Kombinerede Indretning, så veldig fram til turen i Middelhavet var unnagjort. Hun stoler ikke på Middelhavets lunefule vinder. Dessuen gleder hun seg til å få ta i bruk de nye sluseskoene...

De vil være gode å ha, når hun skal entre sleipe leidere i sleipe slusevegger...

Det ble en silkestart på første etappe på hjemturen, som ville ta 4 1/2 time...

Etter 3 timer frisknet vinden til, og den siste timen var det noe rufsete sjø, som Kos og besetning tok på strak arm, men godt å komme i havn.

Nettet i havnen er elendig, så vi må oppsøke byens utesteder for å få skrevet bloggen. Og det er helt i orden, for det er en trivelig by.

PS

Nå virker AIS-en vår, og dere som har lyst å følge oss på ferden gjør lurest i å finne oss på vesselfinder.com. Den er bedre enn Marinetraffic.com Men, vi har den bare på mens vi går. I havn slår vi av instrumentene, så sender vi ikke.

DS

Hasta pronto!

Her ser dere tre glade gutter, bestefar til Herman og far til Thomas. De er her...

på Camp Nou - hjemmebanen til Barca! Altså til FCBarcelona - som er "més que un club" - altså mer enn en klubb. Dette var stort for oss alle tre, så vi tar en reprise:

Her ser dere de tre gladeste tilskuerne blant de 70.000 som var til stede her..

på Camp Nou - denne lørdagskvelden da Barca møtte Deportivo la Coruna!

Vi var der for å se ham...

Fàbregas og..

Dani Alves - til høyre her, en god målmann hos Deportivo

og ikke minst Barcas nummer 8...

Iniesta.
Ja, og så trollmannen selv, den lille magikeren, som er kåret til verdens beste fotballspiller de siste fire årene ...

MESSI!

De tre musketerer, Herman, Thomas og bestefar var svært skuffet da lagene inntok banen. Verken Messi eller Iniesta var å se. En trøst var det at de alle hadde sett nummer 10 på ryggen av en spiller, da lagbildet ble tatt like før kampstart. Musketerene antok at både Messi og Iniesta ble spart en smule, all den tid Deportivo hører til de svakeste lagene i ligaen.
Nå skulle det vise seg at Deportivo bet godt fra seg, mens Barca slet med å få mål. Laget burde ha klart å få ballen i mål både to og tre ganger i første omgang, men en god målmann hos Deportivo hindret det meste. Kjekt var det at utskjelte Alexis var mannen som laget Barcas første mål. Barca-tilhengerne er enige om at han er en god fotballspiller, men en spiss skal lage mål. Det gjør Alexis sjelden.
Så, et lite stykke ut i 2. omgang - til enorm jubel fra tribunen - entret Mr. Magic banen!

Deretter kom Iniesta innpå, og det ble umiddelbart mer fart og trøkk i Barcas angrepsspill. Til tider ser Messi nærmest uinteressert ut. Han rusler litt rundt,

mottar og leverer ballen småpent fra seg. Andre ganger står han der med ballen, med motspillere rundt seg på alle kanter, for så, utrolig kjapt gjøre det ingen eventer: Han lurer av sine de to-tre nærmeste motspillerne

finter ut den fjerde...

går direkte på mål, en kjapp pasning til medspiller, litt vegg-fotball, og så, noen sekunder senere ...

tar han i mot gratulasjoner fra medspillere - for nok et mål. Her er det Alexis - som gratulerer.

Denne seieren gjorde godt for våre gode venner, far og datter, Narcis og Montserra, som begge er catalanere på sin hals, og som begge er så sterke Barca-patrioter at det grenser til en sykdom, som de verken vil eller kan kurere, selv om de begge er leger. Før denne seieren hadde Barca tapt tre kamper på en måned. Siden de begge vet at skipperen på Kos er Beatles-fan, sendte de følgende melding til skipper og Den Kombinerede Indretning på Kos:

"It´s been a hard months night"!!

Etterfulgt av denne tegningen, fra Narcis...

Vi tilgir dem så gjerne at de ikke har fått med seg at Paul var venstrehendt!

Mens guttene var på fotballkamp, gikk jentene på flott flamencoshow i Palau de la Musica.

Skipper og Den Kombinerede Indretning hadde nemlig besøk av sønn Thomas, svigerdatter Christine og barnebarna Fredrikke på 10 og Herman på 6 år. Vi bodde sammen i innleid leilighet like ved Palau de la Musica, i hjertet av den gamle bydelen i Barcelona. Vi hadde ikke sett dem på et helt år så...

det va veldig kjekt å se dem..

Og gjensynsgleden var stor ...

I dagene før de kom hadde vi uvær i Premià de Mar. Det blåste sterk kuling, og bølgene slo over moloen. Likevel dristet folk seg ut på moloen, noe som førte til redningsaksjon.

Noen hadde sett en person på moloen, men det ble ikke klarlagt om han hadde kommet seg i sikkerhet eller var tatt av bølgene.

Det var derfor veldig kjekt at været viste seg fra sin beste side, med opp til 21 grader mens familien var samlet i Barcelona.

Ramblarusling må til, og mat må man jo ha...

Dette er det siste besøket vi får i Barcelona. Nå er MS Kos og hennes besetning snart klar for avgang fra Premià. Hvis værmeldingene slår til går vi fredag. Da har vi 200 nautiske mil I Middelhavet før vi er tilbake i Sète i Frankrike. Der går vi inn på kanal-og elvesystemet i Europa, med Paris som det første målet.

Dagene med familien gikk utrolig fort. Programmet blir jo litt tett, når man skal få med seg det mest nødvendige, shopping, for eksempel...

En god frokost hører med...

for ikke å snakke om en god latter...

en tur langs stranden, barbeint i mars, og solen skinner sånn at det ikke gjør noe om bølgene kommer raskere enn ventet, og buksebeina blir søkkvåte...

Selvsagt måtte vi også ha et god måltid på havnerestauranten vår - Offu -

nå - etter at eierne, Fabien og Ramirez er kommet tilbake etter en 6 ukers velfortjent ferie i Uruguay, hjemlandet til Ramirez.

Tibidabo er et "møst", jaffal når unger er på besøk. Denne høyden stiger 500 meter over Middelhavets bølger, og har en utrolig flott utsikt.

På toppen ligger en gammel fornøyelsespark med fin karusell...

og med...

ja, allså, nok en karusell.

For å komme opp kan man ta en flott, gammel trikkevogn, som blir temmelig trangbodd på fine vårdager...

Så er det over i fløybanen - en Funicular..

som trekker oss til topps.

Det er klart at man må utnytte høyden og de mulige nervepirrende øyeblikk man klarer å framskaffe, når parken ligger slik den gjør. Så et fly..

gjør seg jo godt. Og inne i det befant det seg to kjente ansikter...

Fredrikke liker høyder og fart, mens Herman og mor synes det er mye kjekkere å bli våte...

Radiobil er jo en vinner, både for voksne og barn...

og en berg- og dalbane, selv om det egentlig var lite både berg og dal, men mer sving, var også kjekt.

Den var nok noe i tammeste laget for to unger som begge er født og har bodd i København i henholdsvis 5 og 9 år, og dermed er på vennskapelig talefot med Tivoli og dets fartsfylte berg- og dalbaner.

Var det mer da?

Klart det var. En slik dag kan bare avsluttes med:

SUKKERSPINN!

Hasta pronto!

Det har blåst kraftig - og gjør det fortsatt - på kysten nord for Barcelona. Bølgene knuser mot strand, som i Vamps "Tir ná noir". De slår mot land med voldsomt kraft, og skyller over moloen i havnen i Premià de Mar. Vi ligger trygt, men tankene begynner å gå mot midten av mars, da vi er klar for avgang - mot Sète i Frankrike, 200 nautiske mil mot nord-øst i Middelhavet. Det ordner seg nok. Vinden legger seg nok, og da er det bare å vente ett døgn før vi går, sånn at også de kraftige Middelhavs-dønningene tar til vettet - og legger se.
Men, før vi kommer så langt, skal vi i morgen ta i mot sønn Thomas, svigerdatter Christine og barnebarnene Fredrikke på 10 og Herman på 6. Vi har ikke sett dem på et helt år, så vi gleder oss voldsomt.
De blir her i seks dager, så vi forlater Kos, og flytter inn i en leilighet i El Born i Barcelona, like ved Palau de la Musica!
Fotsatt ligger seilbåten "Mevinn" fra Stavanger, med ekteparet John Johannessen og Ellinor Grødem fra Randaberg om bord, side om side med Kos i havnen.

De liker også buey de mar - havets okse - eller krabbe, som vi kaller det.

Besetningen på Kos begynner å få taket på deler av Barcelona, og guider gjerne.

La Rambla og La Boqueria

er et "must" for førstegangsbesøkende. Der får man absolutt alt man kan tenke seg å overraske ganen med - ja pluss litt til...

Liker man tapas, er El Borne, en del av El Barrio Antiguo - gamlebyen - et greit sted å innta det, og restauranten Taller kan anbefales.

Heller ikke vi hadde besøkt høyden Montjuïc tidligere. Der ligger anleggene fra sommer-OL i 1992.

OL-stadion, som egentlig ble bygget til et alternativt OL i 1936, men oppgradert grundig fram mot 1992.

Et stadion som i dag tar nær 70.000 tilskuere, og som er hjemmmebane til Barcelonas andre toppserielag, Espanyol.

Under åpningseremonien i 1992 ble OL-ilden tent her

ved at bueskytteren Antonio Rebello skjøt en brennende pil opp i flammetårnet.

Enkelte idrettsutøvere er hedret med sine fotavtrykk i bakken utenfor anlegget.

Absolutt fortjent...

Åjada. Like fortjent det, men...

burde ikke dette ha vært fjernet...?

På Montjuïc ligger også en spansk landsby, bygget der i forbindelse med Verdensutstillingen i 1929.

Byen består av kopier av "forriktige" hus, fra forskjellige deler av Spania. Faktisk vel verd et besøk.

Mange flotte bygninger,

brukskunst, som for eksempel en hyggelig sadelmaker,

som lagde såååå fiiiine belter, kan du tro.Både for han og hu.

Et glassfigurstøperi, med en glasstøper...

som lagde mye fint som fanget Den Kombinered Indretnings øyne...

og som så blant annet sånn ut...

Kjekt å ha en søster og svoger som har hytte litt lenger sør på Spanias Middelhavskyst. For, da kan vi jo få besøk.

Joda, de hadde vært i Barcelona før, men aldri vært innom skobutikken Kokua. Men,Tom har da ventet i skobutikker før, så...

Og selv om de to ikke var førstereis i Bacelona, ruslet vi jo litt på...

Et "must" for Tom var å få se sin barndomskjæreste igjen:

Gamle "Bokn", som han tok til hytta på Kjeksevåg på Idse. Nå ligger skuta i Port Vell i Barcelona.

Skipperen har også et "must", hver gang han er i Barcelona, nemlig å hilse på en etterhvert gammel kjenning:

Stambordet på katedralplassen, og han deler det så gjerne med...

og med...

Siden vi plutselig var tre stavangerpar i Premià de Mar, var det jo kjekt at vi alle møttes - for eksempel på El Far

I havnen vår ligger det en spansk båt, med nederlandsk flagg, og et fransk par om bord. En kveld kom Jefs far på en fransk visitt, og så kom de alle tre på en fransk visitt til oss...

La oss si det sånn: Det er ikke den tristeste aftenen vi har hatt om bord i Kos underveis...

Vi er begynt å si nana til våre venner her nede.

Mercedes, skipperens spansklærer og hennes mann Ricardo inviterte på avskjedsmiddag. Kjekt - men vemodig.

Ja, det blir vemodig å forlate denne byen, som vi faktisk er blitt litt glad i. Det fine med den er at alt som skjer, all aktivitet, alle butikker er rettet inn mot innbyggerne i byen. Ikke en prikk har som mål å tekkes turister, for dem er det ikke mange av.

Søndag var det musikk

og dans...

på Placa D`Ajuntamente, eller på torget til Adriana, som vi kaller det. For, her har vi også et stambord...

Adriana driver en bar, og det er to barer til på dette torget. Men sjefen på Torget, ja sjefen over alle sjefer, det er denne karen her..

Vi har hørt hundens virkelige navn, men kaller ham bare Asgeir...

De er stolte og krye over å være katalanere folket her sør.

Trenger vi si noe mer...?

Hasta Pronto

Sånn ser det ut i fra fordekket på MS Kos lørdag, ved middagstider. Vi ligger fortsatt like nord for Barcelona, og vi våknet til pluss 1 utentil og pluss 5 innentil. En kjapp spurt fra sengen - på med dieselvarmer og en elektrisk ovn, og så kjapt under dyna igjen. Tre kvarter senere 20 grader under dekk og 3 ute. Men, ka i all verden ska me ude og gjør, annet enn å dokumentere at det også kan snø i Barcelona.
Ved av oss i havnen i Mariná Premia ligger seilbåten

"Mevinn" - med det kjente "Stavanger" som hjemmehavn. Ellinor og John Johannessen ankom havnen vår i går, i sur vind og noen små plussgrader.
Vi hadde egentlig håpet å ta i mot dem med sol og mer sommerlige temperaturer, for vi hadde strålende sol og 16 grader dagen før. Men, nå kan det bare gå en vei. Oppover.
Altså - dagen før - torsdag - var matros og skipper på nytt i Barcelona, nærmere bestemt i Palau de Musica - denne gang i "Petit Palau" - Lille konsertsal.

Hva som brakte oss dit?

Beatles - selvfølgelig.

Og sånn - tilfreds av muikals velvære - så skipperen ut etter konserten.

Og sånn - forventningsfull og glad - så Den Kombinerede Indretning ut - før konserten.

På scenen strømmet 8 fiolinister, 3 på bratsj, 2 på cello, 1 på bass og 1 på cembalo inn. Pluss solist og dirigent Gerard Claret - også han med fiolin under haka. Disse 16 utgjør ONCA - Orquestra Nacional Clàssica d´Andorra. Og på programmet sto det:

"The Beatles a la barroca"!

Kjempeflott. I løpet av en drøy time dro de 19 Beatles-svisker, presentert slik Bach, Händel og Vivaldi ville ha gjort det, eller slik arrangøren Peter Breiner mente de tre barokk-kjempene ville ha gjort det - som barokkens Concerto Grosso. På "Fool on the hill" spilte den kvinnelige cellisten så vakkert at intet sete var tørt.
Og de kom på rekke og rad, "She loves you", "Lady Madonna", "Penny Lane", "A hard days night", "Girl", og ... ja.. Alt var bare kjekt. Bortsett fra vakre "She´s leaving home", som arrangør Breiner hadde klart å lage utrolig kjedelig.
"Hey Jude", derimot, den var flott. Bass, celloer og fioliner møtte hverandre note for note, som er barokkens fremste kjennetegn, altså kontrapunkt, mens solisten lå opp på og koste seg med løp og triller og fraseringer som en våryr bekk.
Herligt!
Det eneste skuffende med konserten var at orkesteret bare kunne disse 19 sangene. De hadde ingen nye til ekstranummerne, så de måtte gjenta "Help" og "Yellow Submarine". Men det va flott det og.
Det var bare matrosen som så veldig gjerne villa ha hørt sin favoritt - "Blackbird", en vise skipperen har problemer med når han setter seg til med gitaren, fordi akkorden Eb ikke finnes på hans gitar.
Og da ONCA var ferdige, takket de pent for seg...

Selv etter så mange Barcelona-besøk som vi har hatt siden vi fortøyde i Marina Premià i slutten av august i fjor, hadde vi ikke væt inne i byens Katedral. Skipperen har tilbrakt mange flotte timer ved stambordet like overfor Katedralen, mens Den Kombinerede, beskjedent har bidratt til at byens trikotasjeforretninger har overlevd vinteren.

Derfor - allså - nytt kirkebilde.

Mens vi ruslet der inne i den vakre katedralen, hørte vi vakre toner fra utsiden. Der satt Juan Andrès

og spilte på instrumentet Fiscorn.

Det er spesielt instrument for Catalania. Vakker, myk tone, som et flügelhorn, men i toneleiet som en bariton eller en euphonium.. Schuberts "Ave Maria" ble etterfulgt av Edvard Griegs "Morgenstemning" fra Peer Gynt-suiten.
Vakkert! Stemningsfullt.

Men, selv i en katedral som dette finner skipperen noe som irriterer ham, og det samme finner han i stadig flere kirker. Nemlig dette:

Skipperen er glad i å tenne lys - og har sin egen lysglobe med hvite stearinlys på hyttå på Li. Både han og matros liker å tenne levende lys i kirker, og betaler gjerne for stearinlyset, for så å sende vennlige tanker eller gode ønsker til - ja - det bestemmer man selv. Men, nå er gleden ved å tenne lys borte. For nå er det sånn: Legg 50 cent i sprekken - og dermed tennes en elektrisk lyspære!

Ikkje om det smalt!

Alltid e der någe!
Jaffal når du har båd!
Tette do, for eksempel!
Skipperen stakte, og trodde jobben var gjort. Men, han e alt for godtroende. Ikkje pumpte det skikkeligt ud, og ikkje kom der ein dråbe vatten inn i skålå.
Jaja. Tore e ein goe mann å ha. Han bor någen båder bortføre oss, der han har bodd i fem år. Tore er nederlender, men fikk navnet Tore fordi foreldrene lagte ham da de var på bryllupsreise i Norge for rundt 47 år siden. Tore er ingeniør, men lever som båtreparatør. Han renset pumpen, skiftet alle slanger, og fant dessuten ut at vanninntaksrøret til doen - eller ventilen - var tett. Bare en måte å løse det problemet på: Kos måte på land - igjen.
Vi fikk en fin tur helt inn til Bacelona

til Port Olympic, der disse to høyblokkene utgjorde olympialandsbyen under OL i 1992.
Herlig å være underveis igjen..

selv om det bare var på vei inn i...

med stødig hånd på rattet...

for å bli løftet opp...

Mekaniker Tore gikk straks i gang...

Mens skipperen gjorde rent nedentil..

For, det spirer og gror - også under vannlinjen...

Ja, på baugtrusteren også...

og på motsatt side...

Så, takket være tett do, som Tore fikset, ble Kos rengjort nedentil, noe som er fint å tenke på, siden det nå bare er sånn omtrent tre uker igjen til vi starter hjemturen. Diesel-tankene ble fylt i Barcelona, så nå er også det gjort. Og nå - akkurat nå - like etter Popquiz - skinner solen vakkert på snødekte åssider rundt Barcelona.

Hasta pronto!

Cadaques - sjarmør i hvitt!
Figueres - trivelig by - med Rambla i midten!
Begge byer gjennomsyret av en av verdens sprøeste og mest selvopptatte kunstnere: Salvador Dali.
Cadaques hadde klart seg veldig godt uten denne utrolige fargeklatten av et menneske. Byens sjarm er nesten påtrengende,

med sine smale, steinlagte, ujevne og bratte gater, sin hvite bebyggelse

og blåfargen, som går igjen på dører, rekkverk og vindusskodder.

Men, det er ikke negativt for byen og turismen at den katalanske kunstneren Salvador Dali bodde der i nesten 50 år.

Det var kaldt i Cadaques da skipper og matros avla byen og Dali et besøk.

Figueres hadde neppe stått høyt på listen over steder turister ønsket å besøke. Til det er den for lik mange andre byer både i Spania og andre steder. Byen er en turistmagnet fordi Salvador Dali ble født der, og derfor huser et kunstmuseum man skal lete lenge etter for å finne noe som likner. Om man i det hele tatt finner det.

Ja, og det uttaler skipper og matros, som har besøkt utallige kunstmuseer opp gjennom årene: Galleri Sult og Galleri Amare og Galleri, ja, allså...

Det museet var en opplevelse av de sjeldne. Når man har fått med seg at Dali mente at verden ene og alene burde dreie seg om ham, kan vi bare fabulere om hvilke kvaler arkitekten må ha gått gjennom i prosessen. Museet sto nemlig ferdig i 1974, og da var Dali en særdeles oppegående mann. Han døde i 1989. Hvis vi tar med at Dali hver morgen skal ha uttalt noe sånn som: "Jeg er så glad for at jeg hver morgen kan stå opp og være lykkelig over en ting: At jeg er Salvador Dali"! Ja, da kan det ikke ha vært enkelt å være arkitekten!

For å underbygge denne påstanden tar vi med at Dali, som ble født i 1904, ble utvist fra kunstakademiet i Madrid i ett år i 1926. Det skjedde like før hans siste eksamen.
Årsak?
Jo, bare fordi han uttalte følgende: - Det er ingen ved akademiet som har kompetanse til å vurdere min kunst!
Tenk ikkje det, og...
Medstudenter fortalte at han allerede som 17-18 årig elev ved akademiet var eksentrisk og selvopptatt. Og akkurat den delen av personligheten vokste til uante høyder etter som årene gikk.
Men, du all verden for en kunstner.
Og denne vurderingen kommer også fra matros og skipper, som har en lang om omfattende karriere bak seg som kunstkritikere og kunstsamlere. Har vi ikke bilder både av Reidar Berge, Frank Wathne og fire barnebarn - kanskje?

Men, la oss gjøre unna et besøk i Casa Dali i Port Lligat - halvannen kilometers flott rusletur fra sentrum i lille, sjarmerende Cadaques.

Der ligger huset like ved stranden. det vil si, opprinnelig var det seks forskjellige fiskerhus, som Dali kjøpte opp etterhvert. Han bygde dem sammen.

og innredet dem etter sitt eget hode.

Og hvilket hode!

Der e møje rod, ja, faktisk jysla møje rod i håve på skipperen på Kos, men, det er nok minst A4 i forhold til det som må ha rørt seg i hodet på denne utrolige fyren.

En isbjørn er det første du møter når du går inn. Den var en gave fra en britisk forfatter.

Salong.

Soverom.

Det ovale rom, med en buet himling, som gir en voldsom romklang hvis du finner midtpunktet og begynner å snakke med deg selv.

En hems, som voktes av en av husets mange svaner...

Malersalen, med et originalmaleri på noe som iikner en dør...

Et fotografi av hans russiske kone Gala, som han har brukt som modell på veldig mange malerier.

Fotografiet var klistret opp på en vegg. Det endelige resultatet - maleriet - fant vi igjen i kunstmuseet i Figueres.

Utendørs fant vi et basseng, en kunstner verdig...

En flott opplevelse å ha vært der, og en fin tur tilbake til Cadaques, forbi

og nye runder i gater og smau.

Ja, det var kaldt den dagen, på grunn av sterk vind. Men, når solen kommer, vi finner et vannhull i le for vinden, må deler av taraen av.

Også, plutselig, dukker en kar opp på baren. Skipperen har vært fotointeressert hele livet, og ble mo i knærne og fikk tårer i øynene da han så hva slags fotoapparat karen, som var fransk og heter Philippe Desmaris, hadde:

Og han hadde ingenting i mot å posere, og bli avbildet med sitt Rolleiflex.

Nye gater..

og nye miljøer, blant annet med en havfrue i gatestein...

Opp til byens kirke, som hadde en flott altertavle..

Ned igjen, via et bord og to stoler på en liten restaurant.. med utsikt til fine smau og fin bygning

Det står ikke "Herrer" og "Damer" på dodørene på utestedene i Catalania. på en restaurant i Barcelona lurte skipperen på hvilken dør han skulle velge. Han kikket inn på begge, og de to avtredene var omtrent like, men det ene var litt mindre lite enn det andre. Han tenkte at det kanskje sto på katalansk, og valgte det ene. Etter endt ærend traff han en kelner, halte ham med bort til dørene og spurte hva det betød: "Gordo" og "Delgado".
Gjett!

"Fet" og "Slank"! Og "Delgado" var altså for dem som kunne smyge seg inn på det rommet som var litt mindre enn det som bare var lite!

Jaja. Da gjorde de det mer forståelig, på denne lille restauranten vi tilbrakte noen lykkelige minutter på, hjem fra Casa Dali! Det var liksom ikke til å misforstå.

Nye sjarmerende gateløp...

Ned til havnen, der et appelsintre sto og hutret i vinden...

Dagen ble avsluttet med ringdans

til musikk fra det lokale orkesteret..

og mer ringdans, som vi tenkte kanskje var til ære for vår Alva, som akkurat da feiret sin 9-års dag på Lille Tøyen i Oslo.

Dette var en onsdag. Torsdag skulle vi tilbake til Barcelona med buss, og så med tog til Premià de Mar. Vi hadde vært på busstasjonen og kontrollert busstidene: Avgang 17.00!
Det sto så tydelig - ja - til og med i rød skrift - så dette måtte jo være sant.
Joda, det var jo det - om søndagen.
Så sto vi der, klokka 17.00, og forsto at vår buss gikk - eller hadde gått - klokka 07.45!
Pytt, pytt. Det går jo en buss til Figueres klokka 18.15. Vi tar den.

Ramblaen i Figueres er fin den. Det samme var Hotel Rambla, som hadde rom til oss, og der vi ble hyggelig mottatt av unge Gemma, som hadde vært på bryllupsreise i Norge.

Ved enden av Ramblaen sto en metallsøyle, som ikke "ejakulerte", slik Aftenbladets eneveldige og etterhvert en smule "monopol-på-kunst-vedet-kunstkritiker" Trond Borgen mener søylen utenfor Oljemuset i Stavanger gjør. Men, kanskje han hadde likt denne - eller - nei - han hadde nok ikkje det - for denne søylen likte både matros og skipper.

Og det e søylen te høyre!
Legg merke til tegningen på bakken. Den gjenspeiler seg i søylen, og hvis ansikt ser man i søylen..?
Akkurat.
Byens store sønn: Steingalne Salvador Dali.

Så sto museet for tur.

Cadillac med en kanskje litt for drøy gallionsfigur.

En - skal vi kalle det - rotunde..

Og deretter inn. Der fanget et bilde et stykke oppe på en vegg vår oppmerksomhet. Det så ut som en vakker himmel, en naken kvinne med ryggen mot oss, et lite "frimerkebilde" av Abraham Lincoln, pluss litt til. Det må vi ha et bilde av.
Hm. Hva skjedde nå? Bildet forandret seg jo da jeg kikket på det gjennom søkeren. Bort med kamera, og bildet framsto som før. Opp med kameraet og se gjennom søkeren..: Abraham Lincoln!

Optisk illusjon - de luxe!

Det finnes to utgaver av dette bildet. Det første eies av en søkkrik japaner. Da museet i Figueres var under bygging ønsket man selvsagt å ha dette bildet der. Japaneren gikk med på at Dali lagde et nytt, men måtte legge til og trekke litt i fra i forhold til det første.

Her finner vi også dette, malt da han var 20 år.

En installasjon...

som forestiller ham selv, men som er vanskelig å fotografere, fordi mustasjen henger lenger tilbake i lokalet, klint opp til en vegg, og man må stå på et galleri for å få med seg helheten.

Leda og svanen, der hans kone Gala framstår som, nei, ikke svanen...

En himling - em Michelangelo verdig...

En installasjon som var sånn før man puttet en euro på automaten..

og som så sånn ut når den hadde fått euromat...

Tar med en skulptur til..

og et smykke ..

For det lagde han også. han var utrolig produktiv. 1500 malerier begikk han, i tillegg til tegninger, skulpturer, og, ja you name it.
Surrealist var han og ble han, men det var en fantastisk opplevelse å se museet og verkene hans.
Ikke minst smykkene, som har fått et eget museum.

Så var det ut på byn igjen,

Der gikk vi IKKE inn!

Men det gjorde vi på leketøymuseet.

Før vi fikk med oss en reklameplakat, en nokså varig plakat, fra en forgangen tid.

Hasta pronto!