desember 2012

Fantastisk utsikt over Barcelona fra den rundt 500 meter høye knausen - Tibidabo - Lille julaften - i 18 grader. Et sted der nede i mylderet - i en flott leilighet - feirte besetningen på Kos jul sammen med sin eldste sønn, Morten, hans samboer Claire og våre barnebarn Alva på 8 og Lilou på 5. Skipper og matros hadde egentlig tenkt seg en tradisjonell jul, med levende gran som juletre og ribbe med tilbehør som julemiddag.
Men, det blei ikkje sånn.
Sånn blei det:

Juletre av bjørkefiken i potte.

Og julematen altså

tilberedt i husets vaskebøtte.

Sous Vide, heter visst vidunderet, som klarer å holde konstant temperatur på vannbadet, sånn at kjøttet er likt stekt eller kokt? gjennom hele steken. Ja, for det var en flott kalvestek som i vaskebøtten, vakumpakket med reiseutgaven av vakumutstyr,
Alt det de finner på å ta med seg i håndbagasjen, denne yngre generasjon!
Men, for alt i verden, vi går alt for fort fram. For vi møttes ved ytterdøren til huset der vi skulle bo. Kos´besetning og vår gjeng, som til daglig har et godt liv på Lille Tøyen i Oslo. Og da så det sånn ut.

Vi måtte vente litt til nøkkelpersonen dukket opp, og da er det godt å ha en bestemor som har evnen til å forutse slike tilstander, og derfor har med forundringsposer til de yngste.

Etter å ha tømt kofferter, var det ut på byn for blant annet å handle

nye støvletter til ungene.

Besøke fristelsenes marked...

mmmm...

få en liten smaksprøve på fruktmarkedet...

spise litt

og, når mørket faller på få litt smågodt av den katalanske nissen Tio...

og rusle litt rundt på Barcelonas juelmarked med bestefar..

Lille julaften ble satt av til å besøke Tibidabo, med sin fantastiske utsikt og flotte fornøyelsespark. Men, det kommer vi tilbake til. Vi trenger vel ikke ta alt i kronologisk rekkefølge, gjør vi vel?

For julaften var en travel dag i vårt spanske hjem. Treet skulle pyntes.

Bestemoder tenner alle lys -

som besto av to batteridrevne lyslenker med engler og juletrær, innkjøpt på Tiger for den nette sum av 5 Euro.

Den Kombinerede Indretning hadde selvsagt med juletrepynt fra gamlelandet...

som Lilou og Alva

vakkert danderte på skjøre greiner.

I kjøkkenseksjonen hadde kokkene travle tider..

Blant annet med å tilbered krydderplantene som skulle i kraftgryten. I mangel av annet hendig materiale, ble et lommetørkle, rent etter å ha vært innom vaskeriet i Premià de Mar, tatt i bruk.

Så vidt skipperen kan erindre, bidro han med fint lite - annet enn å dokumentere for all ettertid at bordet var en pryd for øyet..

at forretten - kamskjellsuppe -

tok seg vakkert ut.

At hovedretten - "Kalvestek a la vaskebøtte"...

var rene fristelsen, og at hele den vakkert pyntede besetningen...

hadde et kjempegodt måltid og et minnerikt skifte!

Det ble gang rundt bjørkefikenjuletreet, og vi dristet oss til og med til å dra til med "På loven sitter nissen". Men, da den skulle gjøre sitt hopp, ble det et lydløst hopp, for ikke å provosere damen nedentil, som hadde dunket i taket da bestefar med gitar og Alva og Lilou ga til beste Alvas nylagde julesang tidligere på dagen. Furyen nedentil kom endatil til vår dør og lirte av seg en hissig tirade om alt spetakkelet som ble henne forunt fra oven. Men, hennes sinne la på ingen måte noen større demper på rottene som løper så bange.

Før desserten - friske bjørnebær, jordbær, blåbær og is - var det gaveutdeling, mens den andre moder tenner det som var igjen av lys.

Jubelen sto, om ikke i taket, for det var høyt under taket i vår leilighet, så jaffal et stykke opp mot himlingen:

Og noen fikk fin ørepynt - framstilt av smykkedesigner Alva, på Hasle skole.

Tibidabo - absolutt verd et besøk - spesielt hvis man besøker Barcelona sammen med barn. Bare det å komme seg dit er en liten eventyrreise. Vi tok tog fra Catalunyaplassen til bunn av bakken opp mot fjellet. Der gikk vi om bord i denne:

En koselig, gammel nyoppusset trikk. Den tok oss til "Fløybanen", der noen så ut til å ha funnet sin plass i livet...

Så var det bare å la euroen seile i billettluken til fornøyelsesparken, og deretter ta for seg av tilbudene.

Ja, de voksne også, selvfølgelig...

Kjekt!!

Kjekkere!!

For her fikk Lilou være sjåfør med en ukjent liten, spansk herremann ved sin side.

Mens Alva...

tok far med på en kjøretur.

Og det hele ble avsluttet med et bedre, men akk så klissete måltid...

Skipperen kastet et blikk nordover den katalanske kyststripen, mot Premià de Mar, der MS Kos ligger og har det bra.

Og alle var vi enige om...

Takk for det gamla til alle som følger oss og

FELIZ ANO NUEVO!

Advent er tiden til ettertanke. Det er årets mørkeste tid. Det er tiden for å tenne lys for seg selv, for sine venner, for sin familie, for framtiden, for - ja - hva som helst.
Det er også for mange årets travleste perioder. Avslutninger i skolen, barnehagen, speideren, you name it! Og pakker skal kjøpes, kaker bakes, medisterkakene skal snekres, og... i det hele tatt.
Likevel.
Tenn lys!
Sitt ned, om så bare et lite øyeblikk, og send en varm tanke til en som trenger det. Kanskje rett og slett til deg selv.

Om bord i Kos har vi tid. Vi skal ingen plass, men vi har hatt mange juleforberedelser også her, med gaveinnkjøp, pakking av julepresanger,

gavesending, julekortskriving og andre forberedelser. Sånn sett har adventstiden vært som den pleier - eller - ikke helt.
Aldri før har skipperen grillet middag - i t-skjorte - 3. søndag i advent.

Også i byen vår, Premià de Mar, er julen på vei.

Vi forstår på folk her at julefeiringen i Katalunia er annerledes enn hjemme. Gavene kommer ikke fram før 6. januar, 13. dag jul. Juledagene er det hovedsakelig snop som står i hodet på ungene her, mens det også serveres god mat både julaften og 1. juledag. Likevel er det 13. dag jul som er den store dagen, og da er jo vi ferdige med julen - og vel så det.

I skrivende stund har vi 15 grader i båthavnen i Marina Premià. I følge spansk værvarsel får vi 18 grader på julaften. Det høres jo ikke vondt ut. Vi står egentlig på farten til å forlate Kos for noen dager. I morgen drar vi til Barcelona, der vi har leid en liten sak på 102 svært så moderne og komfortable kvadratmeter her -

Carrer de la Diputacio - ti minutters gange fra Catalunya-plassen. Muy bien!
Der skal vi feire jul sammen med eldste sønn Morten, samboer Claire og barnebarna Alva på 8 og Lilou på 5.
Om vi gleder oss..?
Gjett om!

Tenn lys -

som i et butikkvindu i Premià.

Tenn lys -

gjerne som hos en gullsmed i hovedgaten vår.

Men kan ikke den stakkars nissen få lov å være - bare en nisse..?

Og for alt i verden: La dere friste -

og av annet godt som hører julen til. For, er det noe som er mer samlende og mer sosialt og mer vennlig enn et godt måltid med familie og venner?

Også ved Middelhavet sprer man fargerik glede med julestjerner..

Og vi, vi håper at det som ligger i julepakken som er sendt til våre nærmeste, som ikke skal feire med oss, bringer glede. Og egentlig kan vi vanskelig forestille oss at Herman på seks, som spiller fotball i Viking, og som er blitt Barca- og Messi-fan, ikke vil bli glad for

denne - innkjøpt på Camp Nau! Og nå må kje dokker røba någe for Herman

Vi vil med dette ønske alle dere som har fulgt oss på ferden, og som forhåpentlig blir med oss videre til vi er hjemme igjen, i begynnelsen av september, en rktig god jul og et godt nyttår.

Det gjør vi med dette motivet, bygget opp i en hage utenfor et kommunalt kontor i Premià de Mar.

Feliz Navidad!

Ellen Marit og Sveinung
MS "Kos".
Middelhavet

De er restriktive med alkoholen i Marokko og dermed også i Marrakech. Så til vårt første måltid

som smakte utmerket..

ble det

Vi er i et muslimsk land, må vite.

Men, det så ut til at det gikk mot jul - også blant muslimene.

Julestjernene lyste over travle gater i gilde farger,
og så sånn ut om dagen.

Er ikke dette bildet også et ørlite religiøst sammenstøt? Minaret og julestjerne?

Det ble en del slike kontraster for skipper og matros, som lot Kos ligge i Premiá de Mar, og tok seg en luftetur med spanske Vueling til Marrakech.

Denne moskeen, med sin 70 meter høye minaret, var et landemerke. Lett å se, men også lett å høre, klokka fem om morgenen, da imamens herold kalte inn til dagens første bønn, via en bråte høyttalere. Når det i tillegg til denne moskeen, ligger fire-fem andre, i en liten eselturs avstand fra vårt Riad, kunne vi bare glemme å hvile øyet mellom klokka fem og seks - om morgenen.

Vi bodde i Marrakech sin Medina, altså i gamlebyen, i et Riad-hotell. Det er en rekke slike hoteller, som alle har vært bolighus, men som er gjort om til små, trivelige hoteller. Vi hadde aldri klart finne fram uten god hjelp.

Vi ble hentet på flyplassen av en hotellbil, og overlatt til denne karen og hans håndkjerre, der bilen måtte gi tapt mot trange smau.

Fram kom vi. Gjennom en lav og trang dør kom vi inn i en annen verden, fremmed, på en god måte, eksotisk på en like god måte, og mottatt med vennlighet, smil og en kopp te fra Aisha.

Det tok rundt en time å sjekke inn, ikke fordi det var travelt, for det var bare vi som kom, men tvert i mot fordi Nadja, som styrte hotellet, hadde god tid, snakket engelsk, og hadde lyst å prate.
Og med denne utsikten

i en slik resepsjon

som blir sånn om kvelden

gjør det vel ingenting om tiden går...

Det var ikke bare tiden som gikk, det gjorde også vi. Og første mål var byens mye omtalte og svært berømte markedsplass - Jemaa el Fna.

Vi satte oss på en restaurant sånn litt oventil, sånn at vi hadde god utsikt nedentil

Vi satt der også en kveld, og da var det denne utsikten...

Det er et yrende liv på denne plassen, fra morgen til kveld....

Noen er så spesielle, at de bare er til stede for å la seg avbilde - mot betaling. Det har skipperen faktisk mye i mot, så derfor ble "lampeskjermen" noe uskarp, men likevel..

Men, hallo. Hva i all... Er vi ikke i Marrakech, ikke langt fra Sahara?

Joda, men heller ikke veldig langt fra fjellkjeden Atlas, som går opp i over 4000 meters høyde. Men, slalåmski var likevel et noe overraskende syn...

Men dette synet gjorde oss mer tankefulle.

Jenta satt ved siden av sin mor hele dagen, mens moren forsøkte å selge småkaker til forbipasserende.

Så bega vi oss inn i det ukjente - inn i soukene - kall det gjerne basarene - med sine trange smau, lukter, lyder, inntrykk, "møssjø!", "good price", ja - hele pakken.

Etter en runde i labyrintene, der vi hvert andre sekund sto i fare for å bli påkjørt av en scooter eller moped, holdt vi litt til venstre. Dermed kom vi inn i avdelingen for

"Kjøtt, krydder, frukt og grønt".

Risikoen for å få en motorisert tohjuling i skrittet, var fortsatt like hjertelig til stede. Det spilte ingen rolle om føreren var en ungpike i burka, med typen som eksosrype, eller omvent. Det motoriserte hadde førsteprioritet i smauene, og den som babbet mest vant.
De babde så mye at selv ikke Kos´Babbøse - altså Den Kombinerede Indretning - som babde i svingene på smale kanaler gjennom Europa - kunne måle seg med dem.

Dette var et område av soukene som tydeligvis ikke var rettet inn mot turister.

Men, spennende var det, å se varene som er for salg.

Som krydder

og et eller annet som stekes

Og brød, det må man jo ha...

I soukene, og ellers på markedsplasser, er pruting en viktig del av handelen. Blant alle de ferdighetene Den Kombinerede Indretning besitter, finner man ikke pruting. Også skipperen sto langt bak i køen da prutingens kunst ble utlevert. Egentlig sto han ikke i den køen i det hele tatt. Han er og blir et økonomisk ødeland!
Derfor var det hyggelig å registrere et statlig marked som heter Ensemble Artisanal. Der er det faste priser, og man kan gje donderen i å prute.

Det passet oss godt, og rent økonomisk kom vi nok også bedre ut av å handle våre småting her, enn i basarene. Vi hadde nemlig snakket om hvilken pris vi ville gi - etter å ha prutet - på noen småting vi skulle kjøpe.
Da vi kom til det prutefrie markedet, viste det seg at prisen på den samme varen var langt lavere enn det vi hadde tenkt å betale...

Her veves det skjerf...

Og de va så fine atte....

Festlige og fargerike innesko, vett du...

Kan kje komma hjem uden...

- Kanskje vi skulle kjøpe et teppe..?
- Me har teppe!
Men kjekt å se, og selv prøve hvordan de knyttes...

Vi skulle jo ha handlet mye mer, men vi rakk det ikke før de ansatte forsvant...

for å be.

Helt ærlig. Du blir lei av å unngå å bli nedkjørt av en moped eller scooter i Marrakech!
Da er det bare å hive seg på en av de mange turene som tilbys. Dagstur, to-dagers tur, seks-dagers med kamelridning og ørkenbesøk, ogvivetikkehva.

Vi tok en dagstur til

Cascades Ouzoud!

Et fossefall som selv for oss fra et fosseland, var imponerende. Det ligger nord-øst for Marrakech, mot Atlasfjellene. Tegningen var det guiden som sto for. I virkeligheten er det sånn.

Cascade Ouzoud

Eller sånn

Eller var det sånn..?

Flott var det jaffal, med et samlet fall på 120 meter.

Og nå vet skipperen hvor gryten med gull er å finne...

Vi ble plassert på flåter

og rodd mot fossefallet

Det var som å ro inn i en dusj, og dermed måtte hijaben fram...

Jo, det var et majestetisk fossefall!

Kjekt å ha vært der - sammen...

Men, er vi på tur, så er vi på tur. På fotturen ned mot fossens bunn stanset vi blant annet for å se hvordan man lager mandelolje. Først må skallet knuses.

og deretter må mandlene males...

Det var jo også mulig å få noe å spise

Men, siden vi ikke fant denne restauranten i Miskjelenggaiden, så spiste vi heller her...

På vei tilbake til bussen fikk vi nye venner

Barbary-aper, som etter sigende kommer ned til dette området før solnedgang hver kveld, for å drikke.

Tja. De tok nå til takke både med mandariner og nøtter lenge før solnedgang, så de er vel innleid av Turistkontoret for å gjøre turen eksotisk!

Den Kombinerede Indretning har fått sans for fotografering i løpet av tiden Kos har vært underveis. Så lenge hun har holdt seg til skipperen, og det er faktisk ganske lenge - i morgen er det 47 år siden de ble kjerester - har hun nok fått med seg at ting han foretar seg, ikke alltid fullføres. Så kanskje hun med dette motivet mener at han hadde gjort seg i Marokko!

På vei tilbake til Marrakech skimtet vi Atlas-fjellene i det fjerne.

Vi hadde en flink bussjåfør.

Han kunne det meste...

Siste dagen i denne fremmede verdenen, som Marrakech er, tok vi en tur til Jardin Majorelle, en park som er designet av franske Yves Saint Laurent.

Gilde farger - blåfargen var magisk...

Stille og fint, var det der...

Så la vi inn et måltid på en anbefalt restaurant langs kanten av Jemaa el Fna, der vi nøt nydelig marrokansk mat med ungdommelig, sprudlende og muntert tonefølge...

.

Så ruslet vi forbi et juletre med julestjerner

og tok kvelden!

Sov godt!

InshAllah!

Rammen rundt framføringen av Händels - eller

Messias torsdag var den beste. Palau de Musica Catalana i Barcelona er en fantastisk konsertsal - for øyet. Akustikken er nok ikke verdens beste, verken for orkestre, kor eller solister, men det glemmer man i denne salen. På scenen var Ukrainas radios symfoniorkester og kor, med solister.
De ga en fin framføring av verket, med bravo-rop og mektige klappsalver fra rundt 2000 publikummere.
Kor, orkester og dirigent kom tilbake, og ga "Halleluja-partiet" som ekstranummer.
Klangen fra siste, vakre og kraftige ..."ja", lød fortsatt, da publikum igjen brøt ut i bravo-rop og sterke og velfortjente klappsalver. Da, mens dirigent, kor og solister tok i mot ovasjonene,

klarte ikke klarinettisten å holde seg lenger:

Han måtte ha ein røyg!

Nå skal det sies at han ikke tente den på scenen, men likevel.

Jeg lurer på hva Arnfinn Bø-Rygg hadde sagt til den slags opptreden!

Eller til at publikum, etter "Halleluja-partiet" under selve framføringen, klappet som besatt, og en enslig musikalsk fortapt sjel til og med dristet seg til et forsiktig "Bravo"!
Skipperen på Kos var nær ved å reie seg i sin fulle lengde, 174 centimeter uten sko, og hatt

og rope ut:

- Dokker har kje lov te å klappa og roba bravo av an Arnfinn Bø-Rygg! For de e kje slott ennå!

Men han gjorde det ikke.

Blant alle "møstene" i Barcelona, er Palau de Musica et ukjent "møst" for mange besøkende. Men, blås i Gaudi og de løgne husene hans. Jaja, gå nå endeligt å se de, men sett av en time til omvisning i Palau de Musica. Her skal vi forsøke å vise hvorfor dere skal det.

Og vender man blikket mot himlingen, så...

Konserthuset sto ferdig for drøyt 100 år siden. Det ble bygget med midler fra catalanerne, på initiativ fra en dirigent for et amatørkor. Det ble bygget av arkitekt Lluís Domènech i Montaner, og i 1997 kom konsertsalen på Unescos liste over verdens kulturarv. Salen har alltid vært åpen for alle former for kultur. Her er det ikke snakk om "finkultur", "folkelig kultur" eller "ungdomskultur. Her er alle musikkformer velkomne. Her spilles altså alt fra Messias til hardrock, folkemusikk og elektronisk musikk.

Alle former for dans har vært å se under himlingen.

Til og med trekkspillmusikk har vært presentert i denne salen!

Sådåså!

Og vi kan si til klarinettisten, som absolutt ikke hadde sin hardeste dag på jobben under framføringen av Messias, for han hadde fri hele første avdeling, og slang seg bare med sånn av og til i sist avdeling.

Vel blåst!

På alle vis!

Første nyttårsdag er vi tilbake i Palau de Musica, sammen med våre gode venner Kirsten og Leif, Grete og Harald, som vi skal feire nyttår sammen med. Da står Strauss på programmet.

Og skulle man ha lyst til å sitte ned et øyeblikk, enten før eller etter en konsert,

er ikke Pi-plassen det verste stedet i verden.

Noen juleboder er det også der.

Vakre fasader

Og hyggelige mennesker.

Jo, Barcelona begynner å bli VÅR by.

Hilsen Den Kombinerede Indretning og skipperen på Kos.

PS

Etter en så pass sterk opplevelse, som at det ble klappet og ropt BRAVO mellom satsene, trenger besetningen på Kos en liten ferie. Mandag drar vi til Marrakech i Marocco.

Feliz Navidad!

Det var med fra Norge, komlemelet fra Stangeland Mølle. Det har ligget godt nedpakket, sammen med diverse andre godsaker, som vi skal komme tilbake til. Men, det har liksom ikke fristet så veldig å lage komler når termometeret stort sett har stått og svettet bort i en krok om bord. I forrige uke ble det kaldt her på Costa Brava, i Premiá de Mar, litt nord for Barcelona. vi var nede i 2-3 grader om natten, våknet til 4 grader ute og 7 grader inne. Dagtemperaturen stoppet på 12.
- Ska me ha komler på søndag?
Selvfølgelig skulle vi det. Ferskt lammekjøtt, lårskiver, ble innkjøpt hos slakteren vår på ferskvaremarkedet, og lagt i salt, ja, kjøttet altså. En rå pølse, som du kan kjøpe som metervare, kunne også slakteren friste med. Parentes bemerket: Den Kombinerede Indretning om bord foretrakk kjønnsløse frankfurtere framfor kondompølsen...
Hun er nå så god i armen at hun selv mente at hun ikke trengte å være "strikkemeldt" mer, så derfor var det hun som sto for produksjonen.

Søndag luktet det komler i havnen i Premiá.

Men, vi må vel innrømme følgende: Vi må vel være fra Stavanger, eller i hvertfall fra Rogaland, eller i det minste vestlendinger for at tennene skal begynne å svømme, eller springe i vann, eller hva det nå heter, av dette:

Og nå er det ikke innholdet i glasset og tumlingen vi tenke på. For går det an å se for seg et trister syn på et bord? Går det an å se for seg en gråere og kjedeligere og eklere rett enn et komlemåltid?
Neppe.
Men du all verden så godt det var. Du all verden så me åd.
Skipperen var opp to ganger i løpet av natt til mandag for å slukke tørsten. Halsbrannen var det lite å gjøre med, men det var verd det.
Og, det gode er jo at når Kånemor lager komler, så er det alltid nok til to dager med kokte og en dag med stekte. Og det er vel ikke noen grunn til å endre på en god skikk fordi om man tilfeldigvis er om bord i en motorbåt i Middelhavet.
E det vel?
Og det skal de ha - de som jobber hos Stangeland Mølle i Sandnes:

De e någen resere te å laga komlemel. Komlene blir kjempegode! Også sleppe me å raspa fingrane - og produsera blodkomler - når me ikkje har maskinelle redskaber for hånd te å raspa poteten med.

Der e mye godt og kjekt neri benken, som Den Kombinerede Indretning - i kraft av sitt organisatoriske stuetalent - hadde ansvar for før avgang fra Li 25. mars. For eksempel 20 kilo brødmel.

Vi har ikke stekeovn om bord i Kos, derfor kjøpte vi oss en snedden, liten Weber gassgrill. Vi prøvde å steke brød i den før vi forlot Norge, og det gikk kjempefint. Vi hadde med oss 6 flasker gass, og de har vi spart på. Vi kunne "bygge" om grillen, slik at vi kunne kople den på den store gassflasken vi har til gasskomfyren, men det hadde blitt någe didle.
Vi har ikke klart å oppdrive slike småflasker med gass her i Spania, selv ikke i forretninger som selger Weber-griller. Men, så dukket en kar opp, og skulle monteren nytt gassanlegg i nabobåten.
Klart han kunne skaffe gassflasker som passet til vår grill!
Muy bien!

Derfor var vi nå klar til å angripe mellageret. Og etter en liten innsats, så det sånn ut:

Og etter 30 minutter under lokk på grillen var brødet ferdig.

Og da var det klart for et nytt dypdykk i benken med det rare i.
Joda, vi må innrømme at vi har hentet opp akkurat dette noen ganger tidligere, men det blir liksom ikke det samme å ha det på ein bleige bagett.

Så dermed var det klart for et formiddagsmåltid, som - nei, forresten - det smakte ikke av fugl - men av fisk!

Tror jammen at akkurat dette tåler et lite nærbilde...

Sardiner i olje, innkjøpt i et rimelig stort antall bokser på Hermetikkmuseet i Stavanger. Et nær tilsvarende lager med bokser av makrell i tomat har også ligget og godgjort seg i benken.
De kan vel neppe omtales som "Liniesardiner" og "Liniemakrell", men det er jammen ikke langt unna!
Og godt var det. Utrolig godt!

Og egentlig trengte ikke Den Kombinerede Indretning henge opp noen misteltein,

men, den henger nå der, så...

Og alle var vi enige om at kveldshimmelen mot Barcelona

var akkurat slik den skulle være, en dag som var full av velvære - på alle vis.

Tienes hambre?

Tienes sed?