juni 2012

Duften av Kölns berømte Eau de Cologne - også kjent som "Kölnerwasser" - men best kjent over hele verden som 4711 - lå tung over MS Kos etter at skipper og Den kombinerede innretning hadde vært en tur på byen.
Ellen Marit og jeg hadde to ønsker som turister i Köln. 1. Et besøk i Kölnerdomen. 2. Et besøk i huset der verdens mest kjente tall oppsto - i form av en duft - 4711! Vi rakk begge, før et godt varslet uvær satte inn.
Men, la oss gå litt tilbake i tid, sånn omtrent to og en halv time før vi ankom Köln fredag. Da forlot vi vi havnen i Hitdorf i Rhinen klokka 08.15. Vi startet så tidlig fordi vi hadde lest værmeldingen: Stormbyger med lyn og torden og hagl om ettermiddagen.

Underveis sørover, men oppover Rhinen, passerte vi byen der den nylig tilsatte sjefen i Viking, Arne Larsen Økland, spilte fotball på bedriftslaget til Bayer Leverkusen, i - som vi ser - naturskjønne omgivelser langs Rhinen.

Kvelden før, altså kvelden da tårene rant på tyske fotballtilhengere etter tapet for Italia, avla besetningen på Kos et lite besøk på Kran-kaféen i lystbåthavnen.

Og vi ble nostalgiske, og tenkte hvorfor ble alle de flotte kranene fjernet fra Strandkaien i Stavanger. Tenk om vi hadde hatt en igjen, og laget kafé!

Men så nærmet vi oss Köln, og spirene på den berømte og fantastiske Domen var synlige en god stund fra Rhinen. Det var også en gondolbane over elva, og vi lurte på: Ka i all verden vil folk der oppe?

Det var ikke bare de flotte spirene på Domen som var synlige fra Rhinen. Men, en "flott" plasthall var også godt synlig, og tok noe av inntrykket bort fra synet av katedralen.

Hvorfor legger man en slik plasthall på et slikt sted?

Vi fikk rikelig anledning til å ta katedralen i nærmere øyesyn. Den er så enorm og så mektig at den må oppleves. Egentlig er den flottest utvendig, men man må ha et kraftig vidvinkelobjektiv for å få med hele fasaden med tårnene, noe vi ikke hadde.

Her er noen glimt fra innsiden, først mot koret:

Et av mange, vakre glassmalerier:

Shrine of the Three Magi fra 1190 - 1225:

Köln - Cologne. Ja, Eau de Cologne oppsto i denne byen. Historien er sånn:
I 1792 fikk et brudepar, Herr und Frau Muelhens, en hemmelig oppskrift på et duftevann "aqua mirabilis" i bryllupsgave av en munk. Wilhelm Muelhens skjønte raskt at her lå det en framtid. Han etablerte et firma, og kalte produktet for Eau de Cologne. Det hele startet i et hus i Glockengasse, og huset står der ennå, for det er dette:

I 1796 hadde franskmennene okkupert Köln, og den franske kommandanten, general Daurier bestemte at alle hus i byen skulle få husnummer. Wilhelm Muelens hus i Glockengasse fikk nummeret, ja nettopp: 4711!

I dag henger et flott brodert veggbilde i butikken i det som var Glockergasse 4711. 12 kvinner jobbet med det i 18 måneder, og det var ferdig i 1964, da huset var nyrestaurert.
Først i 1875 ble 4711 registrert som varemerke på Eau de Colognen. Siden er vel dette tallet et av verdens mest kjente. Det mener man i hvert fall her i Köln:

Inne i butikken kan man forfriske seg med 4711 fra fontenen, noe Ellen Marit gjorde:

Etter det hadde hun ingen mulighet til å stikke seg bort i Köln, om hun nå skulle ha hatt lyst til det. Selv med min noe reduserte luktesans hadde jeg funnet henne igjen.

Etter duftopplevelsen lå det uvær i luften. Vi tok peiling på et spisested ved Alt Markt. Før vi nådde fram ble himmelen mørkere og mørkere, og så var uværet over oss. Sjelden har vi opplevd maken til lyn, torden og en enormt sterk vind og et tilsvarende regnvær.

Det var som på bildet. Regnet var som en vegg. Men før det var gått en halvtime var det over. Litt småregn i luften, 21 grader, og MS Kos lå fortsatt godt fortøyet i havnen midt i byen.

PS
De er sluttet å produsere 4711 nå. Men de lager vel fortsatt Chanel nr.5, så...?
DS

Vi er vel i havn etter den første, hele etappen på Rhinen. Den etappen gikk veldig fint. Vi hadde lest mye, gruet oss litt og fått gode råd av lokalkjente båtfolk om hvordan vi skulle opptre på denne elven, som er Europas mest trafikkerte. Men siden dette synet var noe av det første som møtte oss på Rhinen,

så tenkte vi at går det an å ta seg fram i robåt, så klarer vel også vi det om bord i Kos.

Vi gikk fra Duisburg, og gikk til havn etter 42 kilometers tur, eller 22,6 nautiske mil, sør for Düsseldorf,

drøyt fem timer etter avgang.
Dere som da kjapt kan regne ut farten, vil skjønne at vi hadde en del strøm i mot. Vi var forberedt på det, og vi hadde mellom 3 og 4 knops motstrøm, avhengig av hvor vi befant oss på elven.
Det greie med Rhinen er at du kan gå akkurat der du har lyst, og du kan krysse der du har lyst. Imidlertid er det lurest å følge anbefalinegen fra kart og fra lokalkjente båtfolk. Da holder man høyest mulig fart, og sparer litt diesel. Det er nemlig sånn at strømmen er sterkest i yttersvingene og lavest i innersvingene. Dermed kommer lasteskipene på hundremeterogvelsådet nedover Rhinen mot oss med både 10, 12 og 14 knops fart. Vi som skal oppover Rhinen stanger oss av gårde med mellom 3,5 og 5 knop.
Skipperen hadde fått anbefalinger om "full gass" motstrøms, for overhodet å komme framover. Det var ikke nødvendig. På flat sjø gjør MS Kos 7 til 7,5 knop når motoren går på 2000 omdreininger. Da trives Kos best. Så derfor lot vi Kos få disse omdreiningene, noe som ga oss 5 knops fart i de roligste innersvingene. Vi har 500 omdreininger til å gå på, om det skulle knipe, men effekten er ubetydelig, mens drivstofforbruket er det motsatte. Når vi krysset ble det langt kraftigere motstrøm, rundt 4 knop,

og mindre fart midt i elven. Kos krysset Rhinen støtt og sikkert med ned i 3,5 knops fart, med baugen foran, som det en gang sto å lese i en hjemmeværende tidligere middagsavis, da den omtalte amerikabåten "Stavangerfjord" - som stevnet inn Byfjorden - "med baugen foran".
Med den gode starten på Rhinen-ferden ser vi fram til de neste dagene, uten angst og beven. Visst var det mye trafikk av lange laste- og tankbåter, men faktisk langt mindre enn vi hadde forestilt oss. Kombinasjonen av strøm og bølger fra nyttefartøyene var også langt mindre enn vi fryktet.
På Rhinen fraktes absolutt alt man kan tenke seg. Vi antar at 17 år gamle Jenny Kleppe fra Klepp hadde satt pris på dette synet:

Et 100 meter langt dekk fyllt til randen av John Deere traktorer! I hvert fall husker vi at hun for tre år siden, da hun var konfirmant, fortalte at hun helt hadde dilla på John Deere-traktorer.

Vi tar korte etapper de neste to dagene, og kommer til Köln fredag. Deretter gjenstår tre dager av Rhinen, før vi ankommer Koblenz. Og da starter eventyret på fantastiske Mosel!

Den kombinerede innretning om bord, Kånemor, har jo en rekke oppgaver og plikter. Likevel har hun nå tatt på seg nok en oppgave: Hun er blitt gartner!

På godværsdager steller og stuller hun med krydderplantene på fordekket.

Det var mens vi lå en uke i Duiseburg hun startet med krydderhage. Vi ble der så lenge fordi vi fikk kontakt med en pensjonert seilmaker som laget den etterlengtede solskjermingen til oss. Skipperen lot seg imponere, og sa stort sett bare, "åja, e det sånn det ska bli"!

Vi har ikke hatt behov for det foreløpig, for vi har hatt mye dårlig vær, med kraftig vind, mye regn og ned i 13 grader. Men, vi regner med at varmen og solen kommer etterhvert. Så derfor var det kjekt å få seilmakeren om bord.

Og han hadde så mye kjekt verktøy. Skipperen på Kos er en hund etter verktøy. Det er ikke alt han har han vet hva er, men verktøy er kjekt. Også har han alltid hatt så lyst på ein sånn ein...

Siden skipperen ikke la seg opp i hvordan solskjermingen skulle bli, så ble det svært velykket!

Og akkurat i dag har det fungert veldig godt som regnskjerm!

Byen vi forlot i dag, Duisburg, viste seg å være langt bedre enn vi ventet. Vi trodde det var en stor, kjedelig havneby midt i Ruhr-området. Den var det, bortsett fra kjedelig. Den hadde sjarm, og mange kvaliteter, som her fra hovedgata.

Den hadde også en flott middelalderkatedral, som ble bombet nærmest til ruiner 13. mai 1943.

Den ble bygget opp igjen etter krigen, men tårnet ble stående som det så ut etter bombingen. Inne i kirken var det en av de fineste lysglobene skipperen har sett, og han har sans for lysglober.

Det er noe fredelig over en lysglob, akkurat som det er i båt på sjøen - og på rolige elver og kanaler.

Nå har Kos og dens besetning vært så lenge i Duisburg at de snart må begynne å betale skatt. Men dermed får de også stemmerett til det kommende valget på Oberbürgermeister. For å stå best mulig rustet til dette viktige valget har Kos´besetning begynt å sette seg inn de forskjellige partienes politikk, og de forskjelllige kandidatenes, for dem er det mange av, standpunkter.
Fredag cruiset skipper og den øvrige besetning gjennom hovedgaten i Duisburg. Der sto partienes valgstands tettere enn folk gjorde i dokøene på Mods-konserten.
De var der alle. SPD, partiet til Willy Brandt og ikke minst CDU, partiet til Angela Merkel. Nå får ingen av de to sistnevnte personer noen innvirkning på hvem som blir ny Oberbürgermeister i Duisburg. Førstnevnte, av helt naturlige årsaker, siden han gikk bort i 1992, og sistnevnte fordi hun har annet å bestille. Blant annet komme over tapet av EU-kompis Sarkozy, og gjøre sine hoser grønne hos den nye sjefen i Holland, Frankrike. Eller kanskje det var omvendt?
Etter å ha samlet inntrykk fra samtlige stands, datt besetningen på Kos ned på de nærmeste to stoler, som så ut til å kunne stå nær nok et serveringssted til at det var mulig å få to glass hvitvin til å fordøye, og skille fra hverandre, de mektige politiske budskapene vi hadde tilegnet oss. Det gjorde de. Stolene.

Lørdag var tiden moden for å sette seg enda bedre inn i Oberbürgermeistervalgkampen i Duisburg.
Da var der Glad Mat i byen. Hele hovedgaten oste av grillet skinke og grillet laks. Ølkranene gikk varme, og folk ruslet rundt og hadde det trivelig i en smule sommervær, med sol, 22 grader.
Men også enkelte partier deltok i festlighetene, og vi valgte oss ut standen til SPD. Ene og alene fordi et signal kunne tyde på at partiets Oberbürgermeisterkandidat, Sören Link, kom til å dukke opp på standen.
Vi visste godt hvordan kandidatene til de forskjellig partiene så ut, for de henger og dingler i hver en lyktestolpe i byen. Plakatene med bilder av dem, altså. Jo, signalet på at Herr Link ville dukke opp, viste seg å være riktige. Og signalet var dette:
I hvert sitt hjørne, litt i utkanten av standen, sto fire dresskledde menn med spiralledning ut av hvert sitt øre. Sikkerhetsvakter!
Og vi tenkte: Er det virkelig så farlig å være lokalpolitiker i en middels stor tysk by, Duisburg har 480.000 innbyggere, at det må fire sikkerhetsvakter til for å passe på en kandidat?
Ja, kanskje det. Eller kanskje ikke?
- Det er blitt mote med sikkerhetsvakter rundt lokalpolitikere. Det gir inntrykk av at de er viktige, sa et godt voksent tysk par til oss om den saken.

Besetningen på Kos gjorde seg så lite mistenkelige som mulig. De satte seg bak den ene sikkerhetsvakten og spiste moreller. Fantastisk kjøttfulle moreller - fra Frankrike. Vi voktet oss vel for å spytte morellstener mot sikkerhetsvakten. Vi pakket dem pent inn i et papir, og kastet dem i bosskurven.

For ikke å vekke oppmerksomhet, snek skipperen på Kos seg til å ta et bilde av sikkerhetsvakten, nærmest med skjult kamera.

Han fikk ikke med hodet på mannen, men det ser jo ekstra tøft ut på denne måten.
Så kom Sören. Han så langt fra så tafatt ut som han gjør på valgplakatene. Han så rett og slett besluttsom ut, og som alle viktige mennesker, måtte han ta en telefon først.

Da det var gjort kunne han begynne på håndtrykkrunden.

Det var egentlig ikke så mange hender å trykke, for oppmøtet rundt SPD stand var ikke all verden. Men, han traff da noen flere velgere, som så ut til å være krye over å få treffe ham.

Og siden disse velgerne så utilslørt viste sin begeistring for kandidat Sören, ga han dem KULEPENNER!

Med et så viktig budskap, og en slik handlekraft går det nok mot et godt valg for Sören Link.
Vi er mer i tvil om hvordan det kommer til å gå med CDU sin kandidat, Benno Lensdorf. Det ser faktisk ut til at også partiet har mistet troen på ham, siden det allerede før valget har pekt ut retningen for hvordan det går med ham.

Det går nok rett i ....

Har sikkert nevnt det før: Det er kjekt å ha sitt på det tørre, men nå synes MS Kos at det begynner å bli vel mye. For onsdag 20. juni hadde hun sitt på det tørre – igjen. For tredje gang på snaue tre måneder.

Og det hadde seg sånn.
Vi var på vei fra Datteln til Oberhausen, som ligger ved siste sluse – 3 kilometer før Rhinen. Vi var ferdige med Mittelandkanal på 250 kilometer og 85 kilometer Dortmund-Ems-kanal. Vi skulle cruise de snaut 50 kilometerne av Rhein-Herne-kanal før vi kom til Duisburg – i Rhinen.
På vei til en av de siste fem slusene, passerte vi en fin havn, der vi så at de hadde en flott kran som kunne ta båter på inntil 20 tonn. Skipperen på Kos tenkte i sitt stille sinn at det var kjekt å kunne gå forbi en kran uten å tenke på at den hadde vi bruk for.
To timer senere hadde vi bruk for den!
Vi gikk i slusen, og sluste ned 12,8 meter. Gikk helt fint. I den var det schwimpoller – altså pollerter som følger vannspeilet ned, så da er det enkelt å fortøye og sluse ned, og slusøren tok livet med ro.

Vi gikk ut av slusen og videre inn i kanalen. Den var relativt smal. Da kjente skipperen at noe var galt. Det var liten framdrift. Uansett hvor mye gass han ga, gikk Kos bare så vidt framover. Hun var vanskelig å manøvrere.
Skipperen skjønte hva som var skjedd:
Noe har satt seg fast i propellen! Han trodde det var et tau – ikke fra Kos – men noe som fløt i slusekammeret.
I mot kom en lastebåt på 85 meter.
Igjen var skipperen glad for at Kos var utstyrt med AIS, selv om senderen om bord tydeligvis ikke virker. Mottakeren virker, så den motgående lastebåten ble identifisert og oppkalt på VHF-en, eller UKW, som det heter i Tyskland.
- ”Opera”, ”Opera”, sportbaat forne kan nicht manuvrieren. Haben etwass in propeller! (Se helt bort i fra tysk gramatikk og stavemåte!)
- Alles gut, sa skippen på ”Opera”, og gled forbi.
Bak kom nok et lasteskip.
Ved god hjelp av den nye og sterke baugtrusteren, den noe mindre sterke aktertrusteren og litt framdrift, klarte vi å snu i kanalen, og komme oss tilbake til en kai like ved slusen.
På de indre vannveier i Tyskland er kanal 10 på VHF-nødkanalen, men ulempen er at det er ingen sentral å kalle opp, slik vi gjør hjemme på kanal 16. Da kan vi kalle opp Rogaland Radio, hvis vi er på våre trakter. Skipperen på Kos kalte derfor opp slusevakten i slusen de nettopp hadde vært i. Hver sluse har sin egen VHF-kanal, som oppgis på skilt noen kilometer før slusen. Det er de kanalene vi bruker for å melde oss for slusevokterne når vi nærmer oss slusen og vil opp – zu Berg, eller ned zu Tal.

Også, en liten parentes opp i alt dette: Da vi første gang skulle ”zu Tal” i denne slusen, klagde slusevokteren på at VHF-en vår sendte signaler i et bankende kjør. Skipperen på Kos skjønte lite av det, for det hadde ingen nevnt før. Til slutt ba slusevokteren oss om å slå av VHF-en, og det gjorde vi mens vi sluste ned. Også tilbake til hovedhistorien:

Slusevokteren kontaktet en kar med en ørliten slepebåt.
Også blir det en fortsettelse på parentesen:
Da slusevokteren informerte oss om at hjelp va underveis, krøp han til korset og sa:
- Det var ikke deres VHF det var noe galt med, det var en annen båt.
I slike stunder er også denne typen beskjeder noe som varmer og letter litt på frustrasjonstrykket!

Halvannen time senere tøffet ”Kapitän Kierksiek” ut av slusen vi nettopp hadde vært i. Så bukserte den oss inn i slusen,

opp kom vi, og videre til havnen med den flotte kranen, i Castrop–Rauxel.
Tre timers arbeid for slepebåten kom på 1250 kroner. Ingenting å si på det.

Dagen etter var havnemesteren og tre andre pensjonerte båteiere, som alle var medlemmer i denne båthavnen, på plass. De fikk Kos opp av vannet, noe som avslørte at propell og aksling var pakket inn i SJØGRESS!

Jo, vi hadde sett at det var mye gress i vannet og på bunn like etter slusen nær kanalbredden, men det var der vi måtte gå, med lastebåten i mot.
Det tok skipperen på Kos 5 minutter å få det bort.

Det ble en pen liten høydott av fangsten...

- Det er et problem i alle kanalene, trøstet havnemesteren.
En av pensjonistene oppdaget en liten bulk ytterst på det ene propellbladet.
- Det fikser Reinhard. Han har vært smed, sa de andre.
Og det gjorde selvfølgelig Reinhard, med en hammer som mothold og en til å slå med.

En time etter at Kos ble løftet ut av vannet var vi unterwegs igjen. I løpet av den tiden hadde vi også gjort opp for oss hos havnemesteren. Vi husket at opptak og utsetting kom på 2000 danske kroner i Fredericia.
- Det blir dyrt, sa havnemesteren.
- Ja, Tyskland er jo et dyrt land, sa skipperen på Kos, men mente det ikke.
- Har dere brukt strøm, spurte havnemesteren, noe skipperen på Kos bekreftet at det hadde vi.
Han tenkte videre i sitt stille sinn at det var dårlig gjort å ta betalt for liggetid i ett døgn, pluss strøm, når vi lå her for å komme i kranen, og betale for den.
- Da blir 12,50 euro med strøm. Bruk av kranen i Tyskland er service, sa havnemesteren.
Da ble skipperen på Kos stum. Det har han ikke vært siden han tok mandlene på det katolske sykehuset på Løkkeveien som 21-åring i 1969!
Så ble han rørt – og fikk lyst å gi havnemesteren en klem, men klarte å la det være.
Så sa han ”Wunderbar” og ”viel dank” og ”danke schøn” mange ganger, og gikk tilbake til MS Kos med fortsatt tro på menneskeheten, og ga klemmen til den kombinerede innretning om bord.
Fem sluser senere så vi Rhinen.

Med et øye på hver finger, krysset vi elva over til ”Links Ufer”,

og basket oss motstrøms oppover i tre kilometer før vi krysset til ”Rechts Ufer” og inn til ”Innerhafen” i Duisburg.
Vi har lest og hørt mye om det å gå motstrøms på Rhinen, men vi tror det skal gå greit. Jo, vi hadde opp til 3,5 knop strøm i mot. Jo, det var mye bølger og turbulent sjø. Jo, det var veldig mange båter mot og med. Men, det var kjekt å kjenne Kos oppføre seg slik hun gjør når vi er i sjøen – bevegelse – jaging med akterspeilet – og motordur fra 2200 omdreininger, som ga oss mellom 3,5 og 4,8 knop, mot normalt 7,5 til 8 knop.
Vi gleder oss til fortsettelsen – om noen dager.
Det var kjekt å gli inn på Innerhafen i Duiseburg.

I Duisburg blir vi til vi har fått fatt i de riktige kartene over Rhinen, ny gassflaske, med den riktige EU-koplingen, litt primer og kanskje også en solskjerming?

Ja, faktisk. I dag fikk vi napp. Solskjerming på fin bøyle er lovet ferdig til tirsdag - eller onsdag i neste uke. Så vi blir, og gjør oss kjent med Duiseburg. Vi har også fått kartene vi trenger over Rhinen, og gass får vi ordnet i morgen.
E det kje herligt!

PS

Det er alltid noe vi kommer på at vi glemte å ta med oss. For eksempel:

PS2

Også ser vi litt løgne ting, som selv Thor Heyerdahl ville ha hatt problemer med å forklare, for vi er fortsatt i Tyskland.

Vi har i skrivende stund bare 13 kilometer igjen av Mittelandkanals 250 kilometer. Og takk for det! Helt ærlig, Mittelandkanal er kjedelig, men har mange trivelige, små havner. Og vi er nå i Marina Recke, ved byen Recke, vest for Hannover og Minden. Det er en trivelig havn. Grei å komme inn i. Det var faktisk ikke nødvendig å sikte for å treffe åpningen i kanalveggen for å komme inn, slik vi har måttet gjøre i mindre havner.
Og i kveld er det grillfest i havnen, men som de usosiale og aldrende menneskene vi er, som ikke synes noe om slike festligheter, så skal vi selvfølgelig delta!
Det var flott å komme videre fra Braunschweig, etter å ha ligget der i en uke med dieselproblemer, pluss vente på en solskjerm - som aldri kom. Men, det var også vedmodig, for vi var blitt godt kjent med den fantastiske havnemesteren Rainer, kona Angela, jentene deres Celina og Alisha, en reparatør vi tror heter Jahni og tunisieren Hamdi, som jobbet på bilverkstedet til Rainer.
Vi hadde et godt måltid sammen kvelden før vi drog.

Og da vi lirket oss ut åpningen fra havnen og ut i Mittelandkanal, var det mange som var møtt opp for å ta farvel med oss.

Vi gikk til Hannover, som vi egentlig bare forbigår i stillhet. Sjaber havn, men den dyreste til nå i Tyskland - 19 euro for en natt. Men underveis var det litt av hvert å se. Det er tydelig at vi er i et industriområde av Tyskland, og at kullkraft fortsatt står sterkt.

Vi har også registrert at Gilde har etablert seg i Tyskland, og det ser ut til at de gjør det godt. De er blitt så store her at de må ta i bruk uvante redskaper for å blande kjøttdeigen.

Like før Hannover fikk vi en utfordring. Vi skulle sluse ned 15 meter. Så langt ned hadde vi aldri sluset før, og vi fikk vite at det var alt for langt mellom pollertene i sluseveggen til at vi kunne ha en fortøyning i baugen og en akter. Havnemester Rainer ga oss gode råd:
- Kun en fortøyning, på midten. Så hekter dere av fortøyningen og hekter på den under etterhvert som dere går ned. Fest bare en ende i pollerten på båten. Den andre enden ev tauen trør du på med foten.
Tja. Skipperen syntes det hørtes litt dristig ut, så han tok også andre enden av tauet rundt pollerten i båten og holdt stramt med hendene. Det skulle han aldri ha gjort. Tauet kilte seg fast umiddelbart da nedslusingen startet. Den kombinered om bord var kjapt på pletten med skarp kniv, som vi har tapet fast ved hver pollert om bord. Skipperen kappet tauet, og Kos med besetning falt 20-30 centimeter. Det var ikke langt, men det ble et voldsomt rykk, men det gikk godt.

Så nå har skipperen lært at han skal gjøre som han får beskjed om. For det er store dimensjoner på slusene, og vi i fritidsbåtene blir små der inne.

Etter Hannover gikk vi til Minden, der det var en trivelig havn.

Før vi kom dit skulle vi krysse elva Weser. Vi gikk da i en akvadukt.

Under oss - langt under oss - rant elven Weser.

Kunnskapsministeren om bord, Ellen Marit, hadde fått med seg at en liten by som heter Bad Essen var verd et besøk. Og gjett om den var.

Den gamle delen besto stort sett av bindingsverkshus fra 1700-tallet. En utrolig sjarmerende og trivelig by.

Det var litt rart å rusle rundt i byen, og føle at man omtrent var de eneste turistene. For selv på det trivelige torget, som var omkranset av flotte butikker og mange spisesteder, var vi alene.

Bad Essen må være Niedersachsens svar på Molde - rosenes by. I Bad Essen var det ikke bare rosene som blomstret, men det var en blomsterprakt over alt, i byens bed og i folks hager og blomsterkasser.

Og når det er litt regn i luften, og man ikke har annet å ta seg til enn å nyte livet, er jo en kaffé med vafler og crépe et godt alternativ.

Det eneste vi hadde å utsette på Bad Essen var havnen. Den var trivelig, men ubegripelig grunn! Og det sa ikke havnemesteren som tok i mot oss, noe om. Det merket vi ikke før dybdemåleren sluttet å virke, fordi den ikke hadde noe å virke i, annet enn sand og gjørme. Men, alt går, vi kom oss ut dagen etter, uten problemer.

Nå var vi litt annige på å bli ferdig med Mittelandkanal. I dag har vi gått 50 kilometer, ja, man snakker bare om kilometer på de indre vannveiene i Europa. Vi la opp til å gå med drøyt 6 knops fart, men, som så ofte før, så setter alle lastebåtene en stopper for planene våre. Det hender vi kommer forbi dem, etter å ha kalt dem opp: - ich møkjte gern forbai, bitte. Andre ganger er det så trangt om plassen at vi må avfinne oss med å lunke i kjølvannet av dem, i 4 knops fart, når det er en av de langsomme vi har foran oss.
Da er det bare å nyte det som er å nyte underveis

og ellers bare slå fast at tiden ikke går, men at den kommer...

Da Tyskland skulle spille sin førtste EM-kamp, mot Portugal, ble besteningen på Kos invitert på øl- og pølsefest hos havnemester Rainer og havnemesterfrue Angela.

Det, til tross for dieselfadesen noen dager tidligere.
Festen foregikk på bryggekanten inne i havnen, ved siden av havnemesteren og fruens flotte 42 fot store båt. Der samlet folk med fast plass i den lille, flotte havnen seg rundt bord og fjernsynsskjermer. Angela var grillmester, og alt som kom fra grillen hat sehr gut geschmeckt!

Om bord var en 32 tommers fjernsynskjerm, som deler av publikum godt kunne følge med på fra bryggekanten.

Vi andre fulgte med på en 15 tommers laptop-skjerm.
Fotballinteressen var vel egentlig så, som så hos de fleste.

Det ble derfor goe drøs om alt og ingenting, om tyske pølser fortreffelighet, om øl fra små og store bryggerier, om Norge og Tyskland, om Angela og euro, ja, akkurat slik som en trivelig grillfest skal være.

Det gikk på tysk og engelsk, og ørlite fransk. For Hamdi, som har fikset ankerlanternen vår, og som jobber for havnemester Rainer, som egentlig driver et bilverksted, er fra Tunis, og derfor snakker fransk - og tysk.
Og siden skippern på Kos kan litt fransk etter å ha fulgt godt med i timene til Anne-Kathrine, som het Njå, den gang på 1960-tallet, så dukker det opp enkelte franske ord innimellom all tysken som trenger seg på.
Om bord på "Dark Angel", som båten ti Rainer og Angela heter, var det også to jenter på sju og elleve år. Og hun på 11 syntes det var stas å få snakke engelsk, som hun hadde lært på skolen.
Den kombinered innretning på Kos, altså Ellen Marit, har aldri væt speseitl fotballinteressert. Skippern satt og holdt med Portugal, men jublet pliktskyldig sammen med våre nye tyske venner da Tyskland fikk kampens eneste mål. Kånemor syntes det var mye kjekkere å snakke med de to flotte hundene om bord på "Dark Angel". En seks ¨år gammel svart labrador og en nydelig, tre år gammel Bernersennen.

Nå vet vi at "dekk" eller "ligg" heter "FLATT" på tysk.
Men det er sannelig ikke godt å være hund å få beskjedom å ligge FLAT, når grillen med pølser, kyllingbryst, koteletter og andre godsaker står tre meter fra båtripen!
Vi har tidligere forsøkt oss på nett her i havnen, uten å lykkes. Men i formiddag var det full nettpakke fra akterdekket. Så derfor denne glade hilsen til alle som følger oss på turen. Den er skrevet i 20 grader, under en parasoll, for i det hele tatt å kunne se skjermen.
E det kje herligt?

PS
Søndag ettermiddag skjedde det igjen. Havnen vi ligger i ble fylt med diesel! Denne gang var det ikke vår! Det var en av dem som hadde hatt fast plass i havnen i mange år, og som hadde gått rundt med et svært bekymret uttrykk da vi hadde vårt dieseluhell, som lenset en ballasttank - som en gang i tiden hadde vært en dieseltank. Dermed ble dieselutslippet i havnen langt større enn det vi var skyldige i.
Leit når sånn skjer, men for oss var det jo litt greit å se at uhell skjer - også for de bekymrede!
E det kje herligt!
DS

Nå har vi vært underveis i mer enn to måneder, også er vi ikke kommet lenger enn til

Joda, vi er kommet til Braunschweig, som er et område med flere småbyer. Havnene langs Mittelandkanal er små og koselige. Onsdag kom vi til en liten havn, som ga oss flere nye erfaringer. For det første var den sju meter brede åpningen i kanalbredden, som førte oss inn i den trange havnen, stengt med en slags sluseport. Vi måtte legge til på utsiden og trykke på en knapp for at porten skulle gå opp, eller ned, som den gjorde, ned – under vann.

Når man skal ut må man trekke i snoren som henger ut i havnen.

Vi kom oss vel inn, og ble hyggelig henvist til en plass, mens porten gikk igjen. Dermed var havnen et helt lukket anlegg.
En halv time etter at vi hadde fortøyd var hele havnen dekket av diesel.
Vår diesel!
Skrekk og gru!
Lensepumpen vår hadde gått et ganske kort øyeblikk. Den starter automatisk når vannet stiger over et visst nivå nede i kjelleren. Ut av Kos kom vann – iblandet diesel!
Skipperen måtte til med tysk Zalo, men det hjalp lite. Diesel sprer seg fort, og det skal ikke store mengder til for å dekke overflaten i en innelukket havn.
Så måtte skipperen ned i kjelleren – igjen – og der vet både han og den kombinerede at han ikke har noe å gjøre. Vel, han fant stedet der vannet kom inn. Det drypte fra propellakslingen. Han fant også stedet der dieselen kom fra. Og hør godt etter nå Jan, på Båtskolen Poseidon, hva skipperen fortalte den kombinerede om bord:
- Eg tror det e fra returen det lekke!
Det er nemlig Jan som har fortalt meg at i dieselmotorer går dieselen som ikke blir forbrukt, tilbake til tanken, altså returen. Normalt ville ikke skipperen ha visst hvordan denne returen så ut om han så hadde snofla i an, men nå måtte altså noe av motorlæren fra Fritidsbåtskipperkurset til Jan, fram i dagen.
Men, problemet var altså at ”returen” ikke gikk tilbake til tanken, men lekket ut av en sprukken returledning og ned i motorrommet. Sammen med vannet som lekket inn førte det til at lensepumpen gikk, og elendigheten havne i havnen.
Skipperen så for seg ny landlov for Kos, roret av, akslingen koplet fra gearet og ut, ny pakning på, alt tilbake på plass, før motoren ble plukket fra hverandre for å fikse lekkasjen fra returen.
Det han i virkeligheten så var en noe arg fru havnemester, pluss svært mange svært bekymrede blikk fra andre båteiere. De kom med sine små sprayflasker, og dusjet oppvaskmiddel ut i havnen. Havnemesteren skulle komme om noen timer.
Av og til har man flaks. Det viste seg at havnemesteren var båtmekaniker og en strålende, hyggelig kar.
- Kein problem, sa han om dieselen i havnen.
Han hadde forstått, som skipperen, at mengden diesel var liten, og at det å verre ut enn det var.
- Kein problem, sa han da han så vannlekkasjen.
- Kein problem, sa han da han så hvor dieselen kom fra.
- Slapp av dere, dette fikser jeg. Gå opp i havnekneipen og ta dere noe å drikke. Det er enkelt å fikse dette mens båten er på vannet. Jeg kommer i morgen tidlig, og arbeidet tar ikke lang tid, så er dere unterwegs igjen, sa dette strålende og blide mennesket.
Og den kom fra RETUREN!
Hørre du, Jan!

Neste dag var alle mulige lekkasjer tettet, båten lenset for dieselholdig bunnvann. Besetningen på Kos feiret det hele sammen med havnemester Rainer Stockmann, hans ikke lenger bekymrede havnemesterfrue Angela Stockmann og elektriker Hamdi Missaoui på akterdekket til mørket seg på.

Vi blir trolig liggende en dag eller to til her i Braunschweig. Vi regner jo med at sommeren kommer – en dag – og da må vi ha solskjerming på akterdekket. Alle båter har det her, et kalesjetak på et par bøyler, som skal gjøre det levelig når temperaturen går over 30 grader, og solen steker. Og havnemester Rainer har lovet at han skal sjekke om det er mulig å få fatt i det i løpet av en dag eller to.

Vi forlot VW-byen Wolfsburg

og gikk videre vestover på Mittelandkanal. Underveis til Braunschweig sluste vi opp 9 meter sammen med to andre båter, men de var 80 og 90 meter lange.

19 meter! Opp! Det e langt det…
Det var det vi visste ville møte oss når vi skulle forlate Elbe-Havel-kanal,

og gå inn på Mittelandkanal: Slusen Hohenwarthe.
Den var et imponerende syn, både sett utenfra og innenfra.

Det er dobbeltsluse, altså med to kammer.

Det var en hel prosess å komme inn i den, med ventetid, og skippersamling foran en stolpe på kaien, der vi fikk informasjon fra slusevokteren om hvordan vi skulle gå inn, og hvor vi skulle fortøye.
Vi hadde erfart i andre sluser, som ikke hadde tatt oss på på langt nær så mange meter, at det var langt mellom festene i sluseveggen. Dermed blir det en del stress for å få festet fortøyningene, som da også er svært lange. Når vi nå skulle opp 19 meter, lurte vi på om vi måtte fram med de lengste fortøyningene Kos er utstyrt med, begge på 40 meter.

Vi bekymret oss helt unødvendig.

Hohenwarthe slusen var utstyrt med flytende pollerter, som ikke sto langt fra hverandre. Det var bare å huke seg på, om så med en kort tamp, for pollerten gled opp langs sluseveggen sammen med oss.
Vi møtte et hyggelig tysk par – som presiserte at de var fra tidligere DDR – i Genthin.

Vi møtte dem igjen i neste havn, og slo oss sammen med Hannelore og Manfred Graichen både i sluser og ved middagsbord fram til Wolfsburg. Der skiltes våre veier. Vi skulle videre vestover mot Duisburg og Rhinen, mens de skulle nordover på Elbe-Seitekanal.

Det gikk altså svært fint å ta seg opp 19 meter i slusen, og så var vi på Mittelandkanal, som er drøyt 320 kilometer lang, og vi skal gå dem alle. Det var litt rart å starte turen å denne kanalen med å gå over en viadukt, med elven Elbe rundt 20 meter under oss.

Mittelandkanal er egentlig lite spennende. Den ble bygget i 1914, og trær og busker har vokset seg høye langs kanalbredden på begge sider, så det er lite å se, bortsett fra litt forskjellig som rekte forbi, og som vi rekte forbi. For eksempel politibåten i Wolfsburg.

Eller et større passasjerskip...

og et litt mindre...

Og noen kanalbredder der valmuene stråler...

Wolfsburg er Folkevognens hjemby. Volkswagen-konsernet eier nå i tillegg Audi, Skoda, Lambourgini og Seat. Det er derfor ikke helt enkelt å få øye på biler av andre merker enn disse i denne byen, men de finnes...

Kos hadde det fint i den lille og trange havnen i Wolfsburg, med Volkswagen Arena til styrbord...

I år 2000 åpnet Volkswagen Autostadt.

Et fantastisk anlegg, der det er lagt stor vekt på arkitektonisk kvalitet på bygninger og park, og på design og interiør.

Hvert bilmerke har sin egen pavljong. Egentlig var bygningene vel så spennende og interessante som innholdet, hvis man ikke er mer enn normalt interessert i hvordan dagens bilmodeller ser ut.

Men, det kan man jo se i bilforretningene på Forus også.

Den kjekkeste pavljongen var så absolutt ZeitHaus, der biler av alle slags merker og årganger kjempet om oppmerskomheten.

Alle var fantastisk flott restaurert og polert, så de skinte minst like mye som de engelske kronjuveler kvelden før en kroningsseremoni.

Her litt flere eksempler:

I parken var det noe som ble kalt "Dufttunnel".

Den var flott, men 2160 potter med gule fioler luktet ikke i det hele tatt.

Det er kaldt i Tyskland. Åtte grader og pøsregn var ikke det vi hadde ventet oss i begynnelsen av juni. Vi mener bestemt å huske at somrene var langt bedre under både Adenauer, Brandt og Kohl enn under Merkel.
Jaja. I dag var vi oppe i 14 grader, men vinden reduserte effekten av disse gradene kraftig.
Vi har ikke sett noen båter med norsk flagg i hekken, men i den lille, men trivelige havnen i Wolfsburg møtte vi to danske båter. Det var de første siden vi forlot Danmark.
I morgen går vi videre mot Hannover. Det er langt til Rhinen, men vi har god tid, og treffer på mange hyggelige mennesker i havnene. Og noen sure. Som for eksempel en wasserstrassenpolitimann, og en hafenmeister i Plaue – Brandenburg. Etter noen dager i Plaue forsto vi at ett grynt fra hafenmeisteren betydde ”ja”, og to grynt betydde ”nei”. Begge disse karene er trolig med i foreningen ”Smil under tvil”, og har ikke lov å smile før julaften faller på fredag den 13.

Både skipper og den kombinerede har sett mye forskjellig underveis på denne lange turen vår.
Sørpå Jæren så Kånemor lyset, allerede den første dagen, 25. mars.
Senere har hun sett gjøken og to nakne, fremmede menner!
Denslags kan ikke skipperen slå i bordet med.
Han ser mye etter røde og grønne staker og bøyer, skilt som viser hvilken VHF-kanal, eller UKW-kanal – som det heter i Tyskland, som gjelder, og andre maritime greier, som kan være av interesse når man ferdes i relativt ukjent farvann, på elver og kanaler.
Det hender at han overser et og annet skilt, som i dag, fredag, da han overså et skilt som viste at ”herifra og dit”, er det ikke lov for sportsbåter, som fritidsbåter heter i Tyskland, å legge til mens man venter på grønt lys for å gå inn i en sluse.
100 meter lenger framme lå to politibåter.
I dag, fredag, fikk vi hilse på en politimann i wasserpolitiet i Tyskland. Han langet ut i motvinden de hundre metrene mot oss, og hadde ingen problemer med å anlegge en mine underveis, som skulle understreke alvoret i den grove, og nesten utilgivelige forbrytelsen vi hadde begått mot Angela og di…
Han forlangte å få se alt det vi hadde av sertifikater og godkjennelser, og det fikk han. Riktig böse, var han, og sa at normalt ville en slik kraftig provokasjon av wasserstrassenreglementdirektivetavsyttendeseptemberidetherrensårfjortentrettito, ha avstedkommet en bot på 25 euro.
Skipperen holdt på å be ham trekke det fra på de direkte overførte EU-midlene vi fortsatt ventet på fra Angela og Jens, men vi lot det være. Han hadde sikkert kåna og ongar hjemme, som trolig ville ha fått en sur helg, når han kom stresset hjem etter et sådant fryktelig møte med vanskelige nordmenn.
Han lot være å kreve inn pengene, men forlangte at vi flyttet oss 50 meter tilbake, der sånn som oss hørte hjemme.
Kånemor er altså et svært observant menneske. Når hun i tillegg har fått fjorten sekunders opplæring på det ene Leica-kameraet om bord, la dere merke til den – det ENE Leica-kameraet om bord? – er hun snar til å komme seg ut når løgne ting – og vakre eiendommer og båter, dukker opp. Det er hun som fotograferer underveis, men det hender at skipperen får låne kameraet når vi er i havn.
Vi har plukket ut et lite knippe motiver fra den siste uken, der vi har gått fram og tilbake på Havel til Berlin, pluss noen motiver fra denne spennende byen.
Velbekomme!

Mange flotte eiendommer langs elven Havel...

Mye løye så flyde....

Og mye fint og...

Taxi....!

Traff noen rosaruss på seiltur...

Og en fin turistbåt..

Litt rar kirke..

I Berlin var det musikk også på toget..

Også kunne du betale for å sykle på ein løyen sykkel...

Forstsatt står noe av Berlinmuren, dekorert av kunstnere...

Gjenforeningsmonument på grensen mellom tidligere Øst- og Vest- Berlin.

I Brandenburg hadde de en fin postkasse..

Billig å spise ute i Berlin. To retter med salat for 5,80 euro.

Den ene gjesteplassen i seilbåtforeningens havn var opptatt av en båt som var ventet inn om kvelden...

Og det var visst noble folk om bord i den flotte skuta...

Det var seilerklubben i Akademikernes Fellesforbund, avdeling Berlin, som skulle ha vårfest...

Og i kveld ligger Kos i en liten havn i Genthin, og vi lurer på hvordan vi skal komme oss ut i morgen tidlig...