mai 2012

Sachsenhausen!
Navnet vekker fortsatt sterke følelser. Nå, ikke lenger hos dem som opplevde grusomhetene i denne konsentrasjonsleiren under 2. Verdenskrig, for dem er det ikke mange igjen av, men hos andre, som har hørt historien om leiren like utenfor Oranienburg, noen mil nord for Berlin.
Besetningen på Kos besøkte leiren i strålende solskinn, rundt 23 grader, men i en kraftig og kjølig vind.

- Tenk hvordan det var å stå oppstilt her, på denne åpne plassen i opp til 30 graders varme, eller om vinteren i minus 20 grader, tynnkledde og svake av sult og sykdom, sa vår flinke guide,Thomas.
Vi innrømmer at det er vanskelig å forestille seg hvordan det var, men med god hjelp av vår tyske guide, som er universitetsutdannet historiker, og som hadde arbeidet i mange år for Amnesty, forsøkte vi å komme litt inn under vår trygge og rike hverdag, og prøve å føle på hvilke grusomheter som utspant seg i leiren.
Fakta: Rundt 200.000 mennesker, for det meste menn, var fanger i Sachsenhausen – med trykk på ”-hausen” – under krigen. Mellom 30.000 og 35.000 døde. De fleste av sult og sykdommer, men mange ble også drept – myrdet. De fleste av de som ble drept var russiske krigsfanger. 13.000 av dem ble drept i Sachsenhausen under 2. Verdenskrig. De ble ledet inn i rom der de ble møtt av SS-folk, kledd i hvitt, for å framstå som helsepersonell. De ble stilt opp til en vegg, der det var tegnet opp metermål, for å gi inntrykk av at fangene skulle måles. I nakkehøyde var det hull i veggen. I rommet bak sto SS-folk klar med våpen, og ga fangene nakkeskudd. Videre gikk turen til et oppsamlingsrom for lik, og deretter til krematoriet. Asken ble kastet på et bestemt område like bak denne redselskassernen.
- Og det området ble brukt til grillområde av de øst-tyske soldatene, etter at DDR overtok leiren etter krigen, fortalte guiden, og slo oppgitt ut med armene.

Sachsenhausen ble opprettet omtrent samtidig med den storslåtte åpningen av de olympiske lekene i Berlin i 1936. Mens Adolf Hitler tok i mot hyllesten på tribunen, ble rekker med tyske fanger overført fra en konsentrasjonsleir i Oranienburg, til denne nye, like utenfor byen. Nazistene opprettet leirene for å få skikk på egne borgere, sånn at de skulle bli gode tyskere – altså gode nazister.
Mange ble løslatt når de styrende nazister mente at fangene var blitt ”omvendt”. Også jøder ble løslatt fra denne leiren før krigen, hvis de ville forlate Tyskland.
Under krigen ble det etablert et lite gasskammer i leiren, så det ble også brukt som drapsmetode der.
- Men, ikke i noen stor utstrekning. Gasskammeret var så lite, det tok bare maksimum 30 mennesker. Dessuten gikk all gassen som ble produsert til Auschwitz. Det ble gjort forsøk på å få et annet firma til å levere gass, men den var ikke av samme, gode kvalitet som den som gikk til Auschwitz, sa guiden.
Kroppsspråket hans fortalte tydelig hva han mente om slike vurderinger og handlinger, men – hva kan han eller vi gjøre med det – nå?
- Det er ingen fin historie jeg forteller, men det er historien, som den var, sa guiden.

Bare 200 SS-soldater sørget for vaktholdet i den gedigne leiren. Muren, det elektriske gjerdet innenfor, piggtrådrullene og maskingeværreder strategisk plassert sørget for at det var omtrent umulig å rømme.
- De som prøvde å komme seg mot gjerdene gjorde det ofte for å begå selvmord. De orket ikke mer, og visste at de ville bli skutt når de nærmet seg piggtrådrullene langs gjerdet, sa guiden Thomas.

Mange nordmenn satt i Sachsenhausen under krigen. Mange kom levende derifra, men de var merket for livet.

Inntil 400 personer ble stuet inn i hver brakke.

De fleste trebrakkene er borte i dag, men er markert på bakken.

Og vi - som ruslet rundt inn i leiren sammen i vår gruppe,

som besto av folk fra USA, Brasil, Nederland, Ungarn, Sverige og Norge – vi ruslet ut porten, la leiren bak oss, tok bussen til Oranienburg, toget til Friedrichstrasse, og spiste en bedre middag på Hackescher Markt.

-Färtig!
Det var elektriker Martin i Brandenburg Plaue som sa det forløsende ord.
Det lød som manna i våre ører, som skjønn musikk i våre øyne og som synet av Vålandspibå i vår munn.
Eller omvendt!
MS Kos hadde fått landlov for andre gang på turen vår, som fortsatt var litt yngre enn to måneder.

På verksted i båthavnen i Plaue i elva Havel ble hun heist på land i en kran som ble konstruert før Edison fant opp vaskemaskinen, eller hva det nå var han fant opp, men opp kom hun.
Elektriker Martin hadde vært om bord fem dager tidligere og anlagt verdens mest bekymrede mine, mens han med trykk på hver stavelse sa: - Problemer!
Baugtrusteren med dertilhørende baugpropell var kaputt. Den var fra 1998, og det var siste år for den modellen. Den nye modellen på trusteren – motoren – ville neppe passe med resten av greiene, så alt måtte erstattes av nytt! Prisen er ….., pluss arbeid, pluss kranen med Kos opp og ut.
Jaja. Vi hadde omtrent 400 sluser foran oss før vi ville være hjemme igjen, pluss en bråte med havner med strøm både aktenfor tvers og andre steder, så vi bet i det sure eplet og sa:
- Gut. Alles neues!
Så kom en uke der den kombinerede om bord og skipperen ble helt enige om at ryktet om tysk effektivitet er sterkt overdrevet.
Ny truster ble bestilt fra Bremen mandag, og ankom sent onsdag. Torsdag var det så travelt både her og der, ble vi fortalt, uten å oppdage noen travelhet verken her eller der, så derfor skulle vi få Kos på land fredag klokka 09.00.
Og det gjorde vi.
Men klokka 11.00 var trusteren fortsatt ikke kommet ut av den fine esken den lå i. Da gikk den kombinerede og skipper og spilte minigolf, drakk øl og GB - gin og bitter - spiste middag, og tømte minibanken for euro. Vi hadde en regning å betale.
Ved ankomst verkstedet klokka 16.30 var det elektriker Martin sa det som gjorde fredagen om til en festdag.
Lørdag morgen var vi underveis igjen, etter en uke i Plaue, som viste seg å ha en rekke kvaliteter. Derfor opplevde vi ikke uken som bortskastet, på noen måte. Men, det var herlig å være underveis igjen, med ny, og mye sterkere baugtruster enn vi hadde hatt. Og det satte skipperen pris på. Den gamle var ofte til liten hjelp i litt stri strøm i havner og sluser.
Vi fikk en flott tur i 26 grader til Ketzin.
Dagen etter gikk turen til Berlin, gjennom Havelkanal, trodde vi.
Men, vi ha fått respekt for store skilt med rød kant som begynner sånn:
”ARCHTUNG”.
Når vi i tillegg finner ordet ”GESPERRT”, skjønner vi at det er alvor.
Etter at skipperen var blitt ”strukket” av en myndig hafenmeisterinnen kvelden før, fordi han var så lettsindig å tro at det gikk an å tenne på en liten gassgrill i havnen, vågde vi ikke å legge oss med noen flere ”Archtung-myndigheter”!
Derfor gjorde Kos en ørliten snuoperasjon. Vi gikk ikke den sperrede Havelkanal, men heller Sacrow-Paretzer-kanal. Den førte oss til Charlottenburg i Berlin. Der fant vi en havn, som tilhører en seilforening. De hadde EN gjesteplass, som var forhåndsbestilt. Vi ble henvist til utsiden av bryggene, inntil noen påler, så fenderbrettet kom vel med.

Antakelig syntes både hafenmeister og andre foreningsmedlemmer at det var noe forsmedelig å måtte vise bort en norsk motorbåt. Derfor ble vi hilst velkommen, med fulle pontifikalier. Hafenmeister Gernot og styremedlem og nestkommanderende i den flotte seilerhavnen, Uli, dukket opp med et lite norsk flagg i hendene, og det gikk til værs i havnens seilrigg. Det var så lite at det ikke viste stort der det hang i toppen, men gesten var langt større enn flagget, og det satte vi stor pris på.

Vi blir i Berlin i tre-fire dager. Ankomstdagen var det sol og 30 grader. Ikke vondt det. Akterdekket er godt under parasollen. Dessuten er det en elegant restaurant og bar i havnen, og den ligger sånn omtrent 50 meter til styrbord!
Parasollen var med oss fra starten av, og gjør god nytte. Men, det hender den må tjores, når det blåser kraftig, slik det gjorde i Plaue.

Mandag blir det gjentakelse av en flott rundtur med turistbåt, som vi vi også hadde under forrige besøk i Berlin, i 2008. Tirsdag står Oranienburg og Sachsenhausen for tur. Så må vi til Hackeche Höfe, i tidligere Øst-Berlin, et område for kultur, kunst og mat, som Alf Einar og Oddny en gang anbefalte oss, og som absolutt et verd både ett og to besøk. Dessuten vil skipperen gjerne tilbake til et fantastisk musikkinstrumentmuseum, som vi også har besøkt tidligere.
Så går turen vestover, to dager i samme omgivelser vi hadde på vei til Berlin, før vi går over i Elbe-Havel-kanal til Magdeburg, og deretter Mittelandskanal mot Rhinen.
Men i dag, andre pinsedag, altså Berlin, som er en fantastisk by. Noen "muster" måtte vi jo gjøre unna:
Brandenburger Tor.

Berliner Dom.

Ja, og en fire timers sightseeingtur selvfølgelig, på båt!

Og både den kombinerede og skipper gjør president John F. Kennedys ord til sine:
- Ich bin ein Berliner!

PS
Vi skal ikke til Hamburg!
DS

Kjære Jens

Ja, eg e så uformelle, at eg bare seie Jens.
Eg vett kje heilt koss du stille deg det å bli medlem i EU, men siden du har våre sjefen hjemma i någen år, og me har någe så hette ein EØS-avtale med EU, så går eg ud i fra at du jaffal synes at den avtalen e greie.
Og itte så eg har forstått, så e det sånn at i den avtalen står det at Norge må gje fra seg ein del pengar te EU, for å få lov å retta seg itte reglene så hu Angela i Tyskland, og adle de andre så bestemme i EU, lage.
Eg e kje heilt sikker på om me i Norge har någen andre fordeler av EØS-avtalen, enn at me gjer fra oss møje pengar, men når me reise rondt i de landene så e med i EU, så ser me jo ka pengane, eller "øveføringen av EU-midler", så det sikkert hette, går te. Me ser at gamle hus og bygninger reise seg igjen, og blir malte i gilde farger. Det e kjekt at adle millionene fra Norge blir brukt te å fiksa på ting så har gått i stykker.
Og det e derfor eg skrive te deg nå, Jens.
Du ser det; at Kånemor og eg har lagt ud på ein lange tur med båden vår. Kos, hett an, men det e kje alltid liga kos det så skjer. Men, me komme te å reisa rondt i forskjellige EU-land i hallaent år, og då tenkte me at siden me sko oppholda oss så pass lenge i EU, så kunne det vera at me hadde rett te någen øveføringer av EU-midler. Og for oss hadde det passt best med direkteøveføringer - te bankkontoen vår.
For du ser det, Jens, at baugpropellen, eller baugtrøsteren så det hette, eller bågsjrauben, så det hette her hos na Angela, e gåen. An e og såpass opp i årå at de har slutta å laga akkurat den modellen. Så me må ha ein heilt nye greia, ikkje bare motoren eller releet, men heile stasen, med propell og all slags.
Og den kosta flesk.
Så derfor konne det passa jysla godt med ein direkte øveføring av EU-midler fra deg te oss, jo før jo heller. Du kan øveføra pengane te kontoen min:
3201.47114711.
Ska helsa fra Kånemor og sei at hu syns du e jysla greie, hvis du ordne dette te i mårå.
Bare så du vett det, så komme eg te å nevna denne henvendelsen for na Angela. Eg antar hu e komt øve at hu myssta bestekompisen sin, han Sarkozy. Hu e nok i godt geled med han nye, han der Holland, eller ka an nå hette, og at hu derfor ser med blide auer på at du øveføre pengane direkte.
Og du trenge ikkje vera kniben, for an kosta flesk, den der bågsjrauben.

Med vennlig hilsen
Kånemor og
sveb

Gnedige frau Angela

Ich habe heute ein henvendung te han Jens gemacht. Kånemor und ich denken das wir kan någen tusende euro - direktübervüren von norwgische EU-mittler zu våres sparkassekonto haben.
Wir habe getenkt, bleiben sein, kønnen, möchten, das Sie keine einvendungen zu das haben, gewesen sein.
Wir bleiben hier in deinen (ist es nicht so das "in" stüren akkusativ?) scönes land ennå eine månat. So wünchen Sie, Angela, eine bidrag machen, so e allso unsere sparkassekonto: 3201.47114711.
Du siehst, Angela, das früher hatte wir ein kompis in der norwegische schparkasse, ESS-ERR-bank, er hette Rolf Inge. Und dann konnte ich geben Rolf Inge eine beskjed um unsere bankkonto zu opp-pfüllen. Aber er hat nun eines anderes stellung ins bankes, sein, so er kan es nicht mehr machen, dürfen.

Auf vorgehande hertzlich bedank.
Kånemor und
sveb

Strålende sol - blå himmel! Sånn var vår 17. mai i Havelberg i Tyskland. Det er ikke for å strø salt i såret til alle som feiret dagen i uværet hjemme, vi sier det, men sånn var det. Men, hvis det kan være en trøst, det var en kald vind, som vi gjorde som vi ikke merket.
Skipsdekoratøren hadde selvsagt tatt med seg remedier som gjorde at nasjonalfølelsen kom til overflaten denne dagen. Da skipperen kom tilbake fra båthavnens servicebygg, med dusjer og toaletter, var baugen på Kos prydet med norske flagg og ballonger i norske farger

- til stor glede for vår fantastiske havenmeister, Ralf Dominke, og besetningen på den tyske nabobåten Daniel, som alle halte fram sine moderne "Agfa click 2" - og foreviget den nasjonalt dekorerte baugen til Kos.
Noe senere på dagen dukket en representant fra den lokale pressen, "volksstimme", opp, og foreviget Kos og dens besetning, samt havenmeisteren, og intervjuet skipper og den kombinerede innretning. Begivenheten kan beskues på:

http://www.volksstimme.de/nachrichten/lokal/havelberg/827564_Norweger-schmuecken-ihre-Yacht-zum-Nationalfeiertag-mit-Ballons.html

Den har for øvrig fått et par evige merker, som minne fra den morgenen baugpropellen slo seg vrang. Da gikk propellen fortere enn propellene på en DC3, og Kos lot seg ikke manøvrere. Båten gikk inn i en ukontrollerbar bane, og smalt inn i kaien. Deretter døde baugtrusteren heldigvis for godt.
I morgen håper vi å få installert ny her i Brandenburg - Plaue, der vi nå ligger.
Men, tilbake til vår nasjonaldagsfeiring Havelberg.
Vi hadde bestilt bord for kvelden på Havelbergs eldste og beste restaurant, "Den gyldne panne". Derfor hadde vi bestemt oss for å spise enkel formiddagsmat. Merk dere at om bord på Kos spiser vi ikke lønsj, vi spiser formiddagsmat. Gjør det dere også!
Da vi var innom på campingplassen like ved båthavnen, for å komme på nett, sånn ved 10-tiden, ble vi tiltrukket av en herlig duft. Rundt et hjørne drev en kar og grillet en hel gris!

Den skulle være klar ved 14-tiden, og vi var hjertelig velkomne. Siden vi gjerne ville være klar for et godt måltid ved 18-tiden, lot vi grisen surre rundt på grillen uten at vi ofret den flere tanker - nesten. Så vi gikk hjem og inntok et typisk norsk 17. mai-formiddags-måltid, på et møblert bord

- bestående av:

Champagne!

Og:

Pylser!

Det svarte seg, for maten vi fikk i huset som hadde vært spisested i 250 år

var svært god, som stemningen og interiøret i lokalet også var.

Dagen etter gikk vi til en idyllisk båthavn i Rathenow, en by vi ikke stiftet nærmere bekjentskap med. Dagen derpå gikk vi til Brandenburg-Plaue, der vi mandag håper å få skikk på baugtrusteren - baugpropellen.
Det var en lise å fortsette turen på Havel unter wasserkanal, etter litt stressende dager på grunde og strømfylte Elben. Kanalen var fredelig og fin, og turen gikk rolig av gårde i 5 knops fart, med innslag av noen få sluser.
Brandenburg-Plaue er en dagsreis fra Berlin. Vi er fortsatt i tidligere DDR, noe vi merker på bygningsmassen. Vi kom for eksempel over et bakeri og konditori, men det var tydeligvis stengt - på søndager!

En fantastisk park

omga et slott fra tidlig 1700-tall, Schloss Plaue og en kirkegård, voktet av to engler.

Vi håper de passer litt på oss også, på vår videre reise!

Det er et særdeles variert og svært rikholdig biologisk mangfold i Elbe-Lübeck-kanal. Det meste av det var å finne i sjøvannsfilteret til MS Kos etter første dag på denne kanalen.
- Husk å sjekke sjøvannsfilteret ofte, hver dag, sa mekaniker Jørgen i Fredericia i Danmark til oss.
Så det gjorde vi. Og innholdet i det filteret ville ha fått en doktorgradsstipendiat i biologi til å gå bananas i begeistring.
Siden vi ikke hadde noen doktorgradsstipendiat i sikte, tømte vi elendigheten tilbake til der det kom i fra, og fortsatte fra Mölln til Lauenburg, ved kanalens utløp i elven Elben.
Dagen etter gikk vi fra Lauenburg, der et norsk flagg vinket til oss da vi var på vei ut i Elben,

og svingte til venstre. Akkurat det punktet har skipperen ofte sett på Google sine kart. Det var ikke akkurat slik i virkeligheten som på satellittbildene, men spennende likevel.

Før avgang hadde skipperen fått gode råd fra en lokal båteier, om hvordan man skal gå på Elben. Han måtte friske opp kunnskapene fra CEVNI-kurset, altså kurset man må ha for å kunne gå på Europas indre vannveier. Elben skal krysses hele tiden, og man må følge med som en smed for å få med seg merkene som viser når man skal krysse, og til hvor. Hvis ikke vil man stå på grunn før man får sukk for seg. Grunnen er at Elben drar mye sand med seg, og det legges igjen i innersvingene. Det er mange svinger i Elben, og strømmen er opp i 3 knop. Vi gikk i mot, og gikk stort sett mellom 4 og 5 knop.
Underveis raste en gummiribb med to personer om bord, forbi oss. Fire minutter senere var vi like ved den, der den lå og drev mot oss i strømmen, mens en mann sto i båten og løftet armene ut til siden og over hodet - et maritimt nødsignal.

Klart vi kunne slepe dem til land, hvilket vi gjorde, nesten. Det var for grundt til at vi kunne få dem helt inn til land, men takknemlige for hjelp, var de.

For å si det rett ut: Elben var kjedelig, bortsett fra et yrende fugleliv. Det kreler av gjess og andre andefugler, og en og annen linerle. Det hendte faktisk at de hiket med oss,

men det mest spennende var alle rovfuglene som seilte over oss de tre dagene vi krysset oss oppover Elben.
Kunnskapsministeren om bord, Ellen Marit, var selvsagt utstyrt med en flott fuglebok. Med den i den ene hånden og kikkerten i den andre konstaterte hun at det var sivhauk vi så mest av. Men også havørn gjorde sine visitter over og rundt Kos underveis. Det var en spesiell opplevelse. Ut over det besto spenningen i å holde øye med dybdemåleren. Kos stikker rundt 1 meter. Når dybdemåleren var på synkende kurs, og viste 1,9, 1,8, 1,7, 1,6, 1,5, 1,4 og på det laveste 1,3 meter, hadde vi tankene midt i Nedstrandsfjorden, der det er 512 meter til bunns. Det er langt tryggere.
Første etappe på Elben gikk til Dömitz, uten at vi gjorde noe nummer av det. 8 1/2 time med kryssing og hjerte i halsen på grunn av lite vann under kjølen gjorde at vi ikke var særlig lystne på noen heisatur til byen.
6 1/2 times tur dagen etter bragte oss til Wittenberge, en by i det tidligere DDR. Og det var det helt unødvendig å fortelle oss. Det lå tykt utenpå byen, ja på folkene også, var vårt inntrykk. Bygninger lå brakk og til forfall. Vareutvalg og utstillinger i klesbutikker så ut som om de var stoppet opp en gang på 1960-tallet. Men en trivelig, liten fogelfänger møtte vi på en gjerdestolpe.

For ikke å snakke om et hus som hadde glidd rett inn i Øvre Holmegate...

Tredje dag gikk vi til Havelberg, der vi nå er, og der vi har hoppet av Elben. Nå blir det kanaler videre mot Berlin, som vi regner med å nå etter fire dagers gange. Havelberg er også en tidligere DDR by, men av en helt annen kvalitet enn Wittenberge. Havelberg er flott. Havnemesteren er en drøm, havnen er enestående. Og siden baugpropellen vår gikk ad dundas da vi skulle gå fra Wittenberge, er det en drøm at det er et båtverksted - midt havnen. Den tyske mekanikussen mener at det er hovedsikringen til baugpropellen som er gått. Den er på 160 ampere. Og den har det nederlandske verftet som har bygget Kos, sørget for å gjemme så godt nede i kjelleren, at den ikke er å finne. Så i morgen kommer en elektriker om bord for å se om det er han som vinner premien som skipperen har lovet den som finner sikringen.

Havelberg har en fantastisk domkirke, Dom St. Marien, fra 1150. Her er noen eksempler på kirkens prakt:

Byen har en Altstadt og en nyere del. Den siste kan man glemme. I den galme delen, som ligger på en øy, er mange av de gamle husene restaurert,

mens andre gjenstår....

Men, brød må man ha, når man kommer til et nytt sted...

Det er dårlig med nettverk i loftå her i gamle Øst-Tyskland, så derfor er et en stund siden vi har vært på nett. Men i Havelberg er det en flott campingplass like ved båthavnen, og der har de et flott nett, som vi nå benytter oss av.
At det er problemer med å laste inn bilder på bloggsiden får vi leve med.
Ha en flott 17. mai alle sammen. Vi blr muligens i Havelberg, og da vil nok Kos bli lagt merke til havnen. Skipsdekoratøren har selvsagt med påskepynt til neste påske, og julepynt til kommende jul. Men hun har også med 17. mai-pynt, som vil bli avslørt når dagen gryr.
Hilsen oss to på Kos.

PS
Sommeren forsvant også her. Kalde netter, kalde dager, men sommeren kommer nok - en dag - til oss alle.
DS

PS2
Elektrikeren fant sikringen, men ville ikke ha noen premie. For sikringen, som viste seg å være på 440 ampere, var helt i orden. Derfor hadde mekanikuss, elektrikeren, Kånemor og skipper en stille stund over baugpropellen, som ble erklært død.
Men mekanikussen hadde navn og telefonnummer til et verft i Berlin der man kanskje kunne skaffe til veie en ny motor til baugpropellen.
Jaja. Den som lever får se.
DS"

Det var da dette dråget, det til venstre - kom rekende i mot MS Kos, at skipperen på MS Kos - i ren befippelse - begynte å snakke i genitiv!
Vi hadde så vidt forlatt Hansestadt Lübeck, etter at en hyggelig brovokter hevet en lav gangbro bare for vår skyld, at vi møtte denne lekteren - selvfølgelig på det smaleste stedet elva Trave kunne framby.
Om bord på MS Kos var både skipper og den øvrige bestening, allså Kånemor, en smule spent på den nære framtid. Vi startet vår ferd mot kanaler og sluser, trange passasjer og grunne farvann. Vi var forberedt på at dagens første og største utfordring ville bli vår første sluse, pluss fire til, før vi forhåpentlig ville legge til, skadefrie, i vakre Mölln.
Også, like før vi skulle gå under en bro, over et trangt sund, ser vi på AIS-en at et eller annet kommer med baugen mot oss. AIS-en fortalte oss at det var et 80 meter langt fartøy. Og der var det - rett i mot oss - like før vi skulle under broen og inn i den trange passasjen.
Det er da skipperen tenker at nå får han sannelig opptre som skipper; finner drågets kallesignal på AIS-en, og kaller det opp på kanal 10: "Romeo, Delta, fynf, siben, eins, drei - hir ist sportbat Kos" - (dette e lydskrift).
Og skipperen, som lurer på om det er plass til både dråget og Kos ved siden av hverandre, får svar, og spør deretter: "Kan ich dich passieren?"
"Wo bist du?", svarer drågets skipper.
Det er da skipperen på Kos i ren befippelse, og med noen svake erindringer fra lektorene Torvik og Jørstad, som var skipperens tysklærere på realskole og gymnas - tilbake i tidlig juratid, forelesninger om det tyske språks fortreffeligheter med sine fire kasus, utbryter:
- Du kanst mich sehen, ich bin des andre seites des brückes!
Hvorvidt dette var korrekt tysk, aner skipperen på Kos ingenting om. Men en ting vet han: Det var genativ! Og skipperen på dråget forsto ham, og ba ham vente inntil dråget hadde passert.
Etter det var slusing og grunt vann "pis ov keik".
Jo, det var faktisk det. Da vi nærmet oss den første sluen, kalte skipperen opp slusevokteren på foreskreven måte, og fortalte at vi var på vei "auf Berge", altså oppover. Hyggelig respons fra slusevokteren fikk vi, og vi fortalte ham at dette var vår første erfaring med slusing. Strengt tatt var det ikke det. For 30 år siden sluste vi både i England og i Frankrike, men rutinene var gått i glemmeboka.
"Keine problem", sa slusevokteren "come in", sa han på engelsk, da han skjønte at en del av det ene øret hos skipperen av og til gikk ut og inn under samtaler på tysk - eller någe sånn.
Inn gikk vi, ut kom slusevokteren, og hjalp til med den ene fortøyningen.

Og så gikk den slusingen og de fire neste som smurt.
I alle slusene ble vi løftet opp. I den største steg vi 4 meter.

Når vi går fra Mölln mot Lauenburg lørdag står to "nedover-sluser" på programmet. Det går nok bra det og.
Og dere: Mölln er en flott by. Det er narrens by.

Den har en flott katedral. Den har flotte, gamle bygninger og miljøer,

og den har flotte og vennlige mennesker som gjør at du føler deg velkommen. Vi har møtt mange flotte havnefogder underveis, men sammen med havnesjef Kurt i Østerby havn på Læsø i Danmark, tar havnefogd Reinhard i Mölln prisen - til nå.
Det er flere små båthavner i sjøen ved Mölln. Vi valgte den som lå lengst sør i den lille sjøen, og valgte rett. Den har hjemmeside:
www.wsv-mölln.de

Etter seks uker til sjøs begynte skipperen å bli noe rusjen på toppen. Rusjen i toppen har han vært lenge, vil enkelte hevde, men nå var han det - også utenpå.
Skipets kombinerede innretning, nå også utnevnt til skipsfrisør, visste råd. Skipperens skjeggtrimmer var sikkert like god på toppene som rundt snakketøyet. I rundt 20 graders varme, og med en mild vind inn over akterdekket, en vind som var som skapt til å blåse bort avklippede hårfjoner, ble t-skjorte erstattet med et håndkle, for syns skyld, og skipperen plassert i en dekkstol.
Hver dag passerer en rekke turistbåtere MS Kos, her i Hansa Marina. Det er båter fulle av turister som blir presentert for severdigheter i havnebassenget rundt Lübeck.
9. mai 2012 fikk turistene en ny attraksjon i havnebassenget.
Nei, de gjorde ikke det. Bare tulle.
To båter fulle av turister passerte oss like før friseringen tok til, men ingen var å se så da skipperens, etterhvert uttynnede hårmanke, sto for fall.
Det første skipperen gjorde etter seansen, og han så seg i speilet, var å legge ut hårbørsten til salgs på finn.no. Den kommer han definitivt aldri til å få bruk for igjen.

PS
Har glemt å fortelle hvorfor vi en dag måtte gå så tidlig til havn, og dessuten ble liggende værfast i samme havn i ett døgn, på grunn av store bølger. Det har seg sånn at i Norge, Sverige og Danmark opererer meteorologene med vindstyrke knyttet til meter/sekund. Når det står 5 i vindstyrke i værmeldingen i Dakksrevyen, så betyr det vind med styrke 5 meter i sekundet. I Tyskland viste det seg å være annerledes, noe skipperen ikke tenkte på. I Tyskland bruker man Beaufort-skalaen. I fjernsynet fortalte man at det skulle blåse vind av styrke 4, noe skipperen oppfattet som svært akseptable 4 meter/sekund. Styrke 4 i Beaufort er 5,5 til 8 meter/sekund. Da vi gikk ut i det vi trodde var 4 sekundmeter vind, var nok vinden minst det doble. Mer skal det ikke til før bølger og dønninger vokser i Kielerbukten, som er svært grunn. Derfor - allså.

Og dere som følger oss på AIS kan finne oss på noen av disse:

http://www.fleetmon.com/

http://www.vesselfinder.com/

http://www.marinetraffic.com/ais/

DS
DS

Hansestadt Lübeck - sehr schön! Spesielt siden sommeren ankom byen samtidig med oss, tirsdag 8. mai - frigjøringsdagen hjemme. Vi lå værfast i Wendtorf ved Kielfjorden ett døgn, og dermed antok vi at målet om Travemünde mandag gikk fløyten. Da vi startet mandag morgen klokka 07.10 fra Wendtorf, var derfor Heiligenhafen - 4 1/2 times gange, målet. Men, vinden hadde tatt ferie, så vi fant ut at det var feil å kaste bort vindstilla med å gå til havn. Derfor fortsatte vi under broen mellom fastlandet og Fehmarn, og satte kursen rett sør mot munningen av Trave. 8 1/2 time etter avgang, fortøyde vi i Travemünde, i en havn som ville fått hikke og tarmslyng om vi hadde kalt den idyllisk. Og så vondt vil vi den jo ikke. Det flotteste med havnen var besøket av andemor med - siger og skriver - 12 - tolv - unger!

Man kan jo bli imponert over å ha store båter tett inn på seg, men det er kjekt å komme seg bort fra slike farvann, som dette, i Travemünde.

På vei opp Trave mot båthavnen i Travemünde mandag, så vi plutselig et kjent flagg foran oss. Det var norsk, og det hang i hekken på en motorseiler. Skipperen ble så opptatt av å gi gass, og gå forbi, sånn at de om bord kunne se hva slags flagg vi førte, at han glemte at ferjer krysset Trave i et bankende kjør, fra begge sider. Men førstetyrmann Ellen Marit hadde vært i Travemünde før, faktisk sammen med skipperen, da skipperen og kollega Egil Eriksson var på jobb for Aftenbla, og lagde reportasjer om Tall Ships i 2003 - eller deromkring - allså i sen stenalder.
Og derfor kunne matros Ellen Marit huske dette med ferjene, noe hun gjorde skipperen oppmerksom på, da den ene ferja la seg en smule bi, for å avvente MS Kos, som var på kryssende kurs, sine bevegelser.
Tirsdag gikk vi de 10-12 nautiske milene, eller 15-20 kilometrene, for på de indre vannveier er det kilometer som teller, opp til Lübeck, der vi fortøyde i Hansahafaen.

Hadde vi kledd oss godt da vi ruslet i det kalde været i Travemünde, lot vi det være i Lübeck. 21 grader og sol. Dermed var det klart for en sen debut for skipperens favoritsko: Aurlandsko - og nakne bein.
Det var gjort et spedt forsøk på en tilsvarende utskeielse tidligere, men det var ingen suksess. Kalde teder e någe herk!
Da vi hadde fortøyd i Lübeck kom det norske flagget fra dagen før sigende opp langs skutesiden vår. To bergensere meddelte at de skulle til Hellas, via Donau og Svartehavet.
Så la vi ut på en rundtur i Lübecks flotte gater. Kunnskapsforlaget Ellen Marit guidet skipperen gjennom gater hun kjente godt igjen fra besøket i 2003, og fortale i hvilke restauranter vi hadde spist, på hvilke åpne plasser vi hadde sittet og tatt et glass av et eller annet, og i hvilken kirke vi hadde vært på konsert. Ja, og litt om Lübecks kjennemerke: To runde tårn.

For skipperen, som altså hadde vært med på dette i 2003, var opplysningene nye.
Men vi nøt et godt måltid på torget utenfor rådhuset også denne gang. Det er aspargestid i mellomeuropa, så da var valget enkelt for hovedkokken om bord, Ellen Marit.

Der e någe løye med tyskere. La oss ta St. Petrikirken i Lübeck først. Det var der spødekånå Ellen Marit hadde væt på konsert i 2003. Opprinnelig en flott middelalderkatedral. Vi gikk inn - ristet på hodet - og gikk ut. Kirken var blitt en messehall. Det første som møtte oss var et modellhode med hårruller.
Turen til Travemünde gikk litt i siksak. Grunnen er at Tyskland fortsatt er opptatt av å holde seg oppdatert om hvordan man best mulig kan bruke bomber og granater. Aldri har vi gått gjennom farvann som er så belagt med øvingsområder for minelegging og ubåtøvinger. Vi kontaktet den tyske "Rogaland Radio" og fortalte hvor vi kom fra og hvor vi skulle, og ba om å få tillatelse til å gå ruten vi hadde planer om. "Rogaland Radio" kontaktet marinen, og vi fikk beskjed om å hvilke områder vi måtte holde oss unna. Underveis, i riktig område, drev jagerfly snittflyging over masten på Kos. Dette var 7. mai, 67 år etter frigjøringen. Men da vi kom til land så virket det som om vi var gode venner med tyskerne.
Vi blir i Lübeck til torsdag. Da går vi mot Elben, og skal gjennom våre første sluser. Masten er lagt ned, fenderbrettene er klar, og det er vi også.

PS
Også Mac-en vår har fått problemer underveis. Selv i havner med trådløst nettverk har den nektet å være med på notene. Skipperen, som den datafreaken han er, har truet og lokket den med buksevann, gå planken og strømløse netter, uten at noe har hjulpet. En ung datakyndig kar i et senter som driver med alt som begynner med i, og slutter med phone, pad, pot og også mac, forsto heller ingen ting. Så da skjønte skipperen at han var i godt selskap. Så truet skipperen, mens Mac-en hørte på, at han ville kjøpe en i-pad. Samme kveld virket Mac-en som den aldri før hadde vurket.
Så lenge det varker.
Sein
DS

Heute sind wir in der schøne hafen Wendtorf, nicht langt i fra der stadt Kiel.
Gestern waren wir im Harry-stelle Damp, süd for Flensburg und nort for Eckernförde.
Morgens höffen wir beide, das wir sind in Heilegenhafen gekomt werden möchten. Sein.
Så, allså. Vi har heist det tyske gjesteflagget. Underveis fra Dyvig i Danmark ble den kombinerede, styrmann, matros, kokk, Kånemor, spødakånå også utnevnt til flaggkvartermester. Så midtfjords, ikke lenge etter at nasjonsgrensen mellom Danmark og Tyskland var krysset, iførte hun seg redningsvest og det tyske gjesteflagget, og kom seg ut på fordekket og firte det danske, og heiste det tyske gjesteflagget!

Underveis traff vi også på et flott fyrtårn, midt i leia. Vi fant ut at fyrvokteren ikke var hjemme, siden robåten hans ikke lå inne, så vi gikk bare fortbi...

Men før vi kom så langt, hadde vi passert to broer ved Sønderborg. Den ene var høy nok til at vi gikk under, men den andre var en klappbro med 5 meters høyde.. Vi ankom et kvarter før broheving, klokka 11, og ventet til den delte seg, og gikk til værs.

På sørsiden av broen var det en flott husrekke mot sjøen.

Så gikk vi i regn og dårlig sikt, men rolig sjø til Damp, som var målet for dagen.
Hjelpe og trøste. Damp bør unngås, så sant man kan. Ja, hvis man ikke trenger behandling for en eller annen lidelse, for det var tydelig at det var helsebringende aktiviteter i Damp, i form av dialysesenter og andre aktverdige helsetiltak. Men hvorfor i all verden trenger man bygge opp stedet, sånn at det er mer Harry enn svenskehandel, "slakter Winther-handel" i Hirtshals og det verste sydenturiststedet-man-kan-tenke-seg, til sammen?

Vi var glad for at vi kunne komme av gårde etter en natt der, selv om det gikk an å finne seg en strandstol å kose seg i.

Det var ikke nettkontakt, så vi måtte stole på tyske værmeldinger på fjernsyn.
"Vind fra nord, 4 sekundmeter", sa damene og mennene, stort sett, på de fire-fem kanalene vi så værmeldingen på.
De skrønte alle sammen.
Vi hade lagt opp ruten mot Heiligenhafen, en tur på nærmere seks timer, stort sett med sør-østlig kurs. Skipperen hadde, som han alltid gjør, lagt inn et par alternative havner underveis, lagt inn på kartplotter og plottet inn på kart, med kurser, avstand og gangtid. Det viste seg å være nyttig i dag. Hvis vinden bare var 4 sekundmeter, blir det mye bølger av den over Eckenfördebukten og over Kielfjorden. Retningen var riktig - fra nord. Det førte til vind og sjø inn aktenom tvers, og det er det Kos liker aller minst.
Vi satte derfor kursen mot sør og fritidsbåthavnen i Wendtorf. Med bølger inn rett akter surfet vi av gårde, og vekslet mellom 6 knops fart da bølgene løftet hekken, og 9,5 knop da den slapp oss ned igjen. Etter turtallet på motoren skulle vi hatt 7,5 knops fart.
Skipperens søster, Aase og hennes mann, Tom, er på cruise. De startet i Middelhavet, og går i land i København søndag 6. mai. Da vi hadde gått et kvarter fra Damp mot Kielfjorden lørdag morgen, så vi et "Hotell med propell" forut. AIS-en fortalte oss at det var MSC "Poesia", som Aase og Tom var om bord på. Skipet var 6.82 nautiske mil foran oss.

Det va litt løye å "møte" dem der, og ta en prat på mobilen. Det blir nesten halvannet år til vi ser dem igjen.
Her i Wendtorf skulle det være en dagligvareforretning 800 meter fra båthavnen. Havnesjefen pekte ut retningen, og vi la i vei, og kom til et kryss. Der var det tre retninger å velge mellom. Vi klarte å velge feil - to ganger!.
Dermed fikk vi en spasertur på to timer, før vi fikk handlet inn lørdagsmiddagen, som vi for øvrig ikke gadd å lage. Egg og bekken e godt det og!
Og rusleturen ga oss mange flotte opplevelser. Blant annet en fantastisk flott gresseng, nesten hel dekket med skipperens favorittblomst: Hesteblomsten - allså løvetann.

Og det er helt sant. Det er en av de flotteste blomstene skipperen vet om.

PS
An Erik, allså Dambo, e ein reser på nettet. Han har fonne ennå ein nettadresse der det går an å følga bådar så har AIS. Og den adressen e:

http://www.fleetmon.com/
DS

PS2
Det er ikke alltid vi er på nett, og når vi er på nett, er det ikke alltid at et er like stødig. I kveld er det for eksempel ikke mulig å laste inn bilder, blant annet av den vakre hesteblomstengen. Men, dere får bruke fantasien, og se den for dere. Bildene kommer når vi er på et stødig nett.
DS"

Dyvig på øya Als sør for Fyn er en flott havn. Der ligger vi nå, etter en utrolig flott tur fra Fredericia. Det var sommer i Danmark i dag, så antrekket var shorts, t-skjorte og nakne tær.

Sjøen var like flat som landet selv, og besetningen om bord på Kos syntes faktisk at de hadde fortjent en så strålende dag.
Vi kom sent av gårde, på grunn av trivialitetene med septikpumpen og bunnventilen. Jørgen båtmekaniker var tidlig på plass med nye koplinger, i bronse; - det er det beste man kan få, sa Jørgen, så da ble det sånn.
Det er ergerlig når slike ting skjer, men vi har lært, og får støtte for vår lærdom fra alle vi snakker med, at:
- Man kan ikke gardere seg mot alt, som Jørgen sier!
Før vi la i vei ble Kos oppgradert på alle bauger og kanter. Men, hvor mye av det som virker skal man skifte ut før en slik tur?
Vi får se det positive i denne hendelsen: Det ble langt billigere å skifte septikpumpe, stoppekrane og bunnventil i Danmark enn det ville ha blitt hjemme.
Vi kom ikke av gårde fra Fredericia før klokka 13. Drøye fem timer senere fortøyde vi i den vakre bukten Dyvig, der det også er internett i "loftå".

For å komme inn må man gå gjennom en trang passasje, godt merket med grønne og røde staker.

Det er bare 2,4 meters dybde på det grunneste, og mye grunnere på sidene av den utgravde passasjen. Men, det er ingen problemer å komme trygt inn - og ut.
For ut vil vi, i morgen, fredag, som er Store Bederdag i Danmark. Det er bort i mot den "helligste" helligdagen i Danmark. Hvis vær og vind blir som lovet, skal det danske gjesteflagget fires og erstattes med det tyske om bord på Kos denne dagen. Så i kveld frisker vi selvfølgelig opp preposisjoner som styrer akusativ og dativ og sånn....
An, auf, hinter, in, eller var det durch, für, gegen, eller var det aus ausser, bei, binnen.
Ach, sjid vannari.
Gute fahrt und gute nacht!

PS.

AIS-en vår virker, men Marientraffic er ikke alltid å stole på. Men han Erik har funnet en annen side der dere som har lyst å se hvor Kos befinner seg kan følge oss via AIS: http://www.vesselfinder.com/
Det er sikkert andre sider som er like gode, så hvis noen finner oss, så gi gjerne beskjed.
DS