januar 2012

Eg hadde aldri trodd at eg någen gang sko se for meg Arendal som et ittelengta reisemål. Ja, eg har kje någe i mod Arendal, og har heller aldri hatt det, bortsett fra ein traumatiske opplevelse i barndommen. Men det e jo så lenge siden. Men det e ligavel det fysste minnet eg har fra Arendal. Det va at eg ramla ud av øvekøyå på ongdomsherberget i Sørlandbyen på syvendeklasse-turen i nittentoogseksti. Besvimte gjorde eg, og allslags!
Så siden den gang har eg hatt et litt anstrengt forhold te Arendal. Heilt te nå, sånn omtrent.
For nå nærme avgangen med MY "Kos" seg med stormskritt. Der e bare drøyt to månar igjen, før Kånemor og eg legge i vei på turen vår fra Stavanger te Middelhavet. Og det e her Arendal komme inn i bildet, på ein positive måde. Me må jo komma oss rondt kysten før me sedde kursen sørøve. Og derfor e Arendal målet vårt. Det e siste havn i Norge, eller for å sei det sånn: Det e derifra me sedde ein litt sørlige kurs for å komma oss øve Skagerak. Det e strekningen Arendal - Skagen så e den kortaste veien øve Skagerak. Når me potle oss ud fra Pollen eller fra bryggå te Hanne og Einar, så e syskenbarnet te Kånemor, og med itte ein liden tur passerer Store Torungen, så har me omtrent 70 nautiske mil igjen te Skagen, og det e sånn omtrent ti timers gange med MY "Kos".
Derfor glede me oss te å komma te Arendal.
Og der har "Kos" våre før. Det va for snart to år siden då eg hadde henta vår nyinnkjypte båd i Østfold, og gjekk rondt kysten og hjem. Turen fra Larvik te Arendal va fine den, og både "Kos" og skipper fant seg godt te rette langs kaien udføre ein svere, flotte, kvide trebygning der det sko vera bryllup.
Eg va trøtte så ein alpefiol, så eg va kje intresserte i å gå i bryllup. Ikkje blei eg bidde heller, så det blei pitsa i Pollen på meg.
sveb

Det er drøyt to måneder igjen til vi legger i vei. Den siste tiden har vi brukt til forskjellige praktiske gjøremål, som må ordnes før vi kan sette kursen ut Byfjorden. Vi har planer om å være borte fra Norge i halvannet år, og da er det mye som må ordnes før vi drar.
For å være sikre på at papirene som viser at vi er de rettmessige eierne av 35-foteren vår, bestemte vi oss for å registrere båten i Norsk Skipsregister. Vi fant raskt ut at dokumentasjonen som måtte framskaffes, var omtrent like grundig som om vi skulle ha forsøkt å registrere amerikabåten.
Jeg leste først på Skipsregistrenes hjemmesider hva som måtte gjøres, men ga opp. En telefon til Bergen viste seg å være verd telefonutgiftene. Der traff jeg på den hyggeligste og mest hjelpsomme person jeg noen gang har vært i kontakt med, enten det gjelder offentlige eller private anliggender. Bjørn Tore Fasmer heter mannen, som med glød og iver loste meg gjennom hele mølla.
En lang historie skal jeg gjøre kort. Jeg måtte skaffe til veie salgskontrakter mellom tidligere eiere, CE-dokumentasjon fra det nederlandske verftet som har bygget båten, som er en Aquanaut Drifter 1050AK, samt skaffe et såkalt Builders Certificate fra verftet.
Det var papirene fra verftet det tok lengst tid å skaffe til veie. Båten ble levert i 1999, og den første eieren, herr Zimmerman fra Tyskland, klarte jeg ikke å komme i kontakt med. Løsningen var derfor å sette inn annonse i Lysningsbladet og i Stavanger Aftemblad, der eventuelt andre eiere etterlyses. Melder ingen seg i løpet av en måned - innen 10. februar - får vi registrert "Kos" i NOR, Norsk Ordinært Skipsregister.
Men for å oppfylle kravene til registrering, måtte det nye registreringsnummeret merkes i båten på en måte slik at det ikke let øot seg fjerne. Det ble kjørnet inn, og deretter malt: LI2822, som er det samme som kallesignalet på VHF.
Vi har også en sak gående med NAV. Siden vi skal være ute av landet i mer enn ett år, må vi søke om frivillg medlemsskap i folketrygden. Vi fikk beskjed om at søknaden var mottatt, og at behandlingstiden var maks 9 uker.
Nå har det gått 10 uker. Har vi hørt noe fra NAV? Nei!
SR-Forsikring, der vi nå har forsikret skuta, var ikke interessert i å forsikre oss siden vi skulle så langt av gårde. Et annet selskap var svært interessert i det, inntil det fikk høre at det BARE var en motor om bord!
Men så fant vi et selskap som ville forsikre oss, så nå er også det ordnet.
Reiseforsikring er et kapittel for seg. Vanligvis kan man være på reise sammenhengende i 45 dager på en ordinær reiseforsikring. Vi skal være på reise sammenhengende i rundt 540 dager. Forsikringspremie i Europeiske: 22.500 kroner!
Hm. Trenger vi slik forsikring? Helsekortet gir oss rett til behandling på sykehus i alle land innen EØS-området, og vi skal ikke ut av det.
Hva med hjemsending? Jo, vi er jo medlem i Norsk Luftambulanse, så...
- Nei, den medlemsfordelen er det slutt på, sier man i Norsk Luftambulanse.
- Javel, hvilken glede har så vi av å være medlem i Luftambulansen da?
- Jo, dere kan, ved sykdom, kontakte oss, så kan vi gi råd om hvilke sykehus dere kan velge, og vi kan også i gitte situasjoner, sende ned en sykepleier som kan være mellommann mellom dere og sykehuset...
- Javeldåså.
Vi meldte oss ut av Norsk Luftambulanse.
Det blir nok til av vi tar en reiseforsikring gjennom SR-Forsikring eller Europeiske. Med SR-forsikring er prislappen drøyt 17.000 kroner, men da må vi sette føttene på hjemlig jord to ganger i løpet av de 18 månedene vi skal være borte.