Reiseblogg fra Travellerspoint

Målet er nådd - BARCELONA!

Kos fikk en nesten kongelig motttakelse

rain 25 °C

Jaja. Ka sko me nå her – i Barcelona? Me konne jo liga godt ha såde i Stavanger eller på Li – i pøsreggen og hørt på tordenskrallene!

large_L1110613.jpg

Nei, forresten. Utetermometeret på Kos viser 25 grader. Vi sitter tørt og godt på akterdekket, så da tåler vi vel en skur eller to.

Værvarslene for denne uken var absolutt ikke av de beste, med tanke på å gå med en motorbåt i Middelhavet. Ikke neste uke heller, forresten. Det var meldt sterk vind. Eneste dag med lite vind var onsdagen, altså gårsdagen. Så da var besetningen på Kos oppe før hynså fekk sko på seg, klokka 05.30, for å være eksakt, og Kos bakket ut av båtstøen i havnen i Sant Feliu de Guixols klokka 06.15 – i bekmørket!
Kartplottere e kjekke greier, så vi fant veien ut av havnen, og møtte dønningene i moloåpningen. Men, de var langt fra så sterke som dagen før, så vi fortsatte ferden ut i mørket.
Vel forbi neset på vår styrbord side, satte vi kursen 235 grader. Den ville føre oss til cap-et-eller-annet. Fyrlykten på neset var også til god hjelp mot vårt endelige mål: Barcelona!
Vi hadde tre-fire alternativer denne dagen. Enten kunne vi gå de 33 nautiske milene vi hadde igjen, i ett strekk, hvilket ville si drøyt fire timers gange, eller vi kunne gå i havn etter 12 nautiske mil, etter 25 eller etter 29 nautiske mil. Det var disse stedene det var havner. Vind og dønninger inn fra siden fikk avgjøre.
Vi fikk det som vi ville. Vinden holdt seg borte, dønningene var glatte og lange, kaffien var god, og da det lave skydekket forsvant, solen dukket opp og termometeret viste 32 grader, var det ingen tvil: Vi ville nå vinterhavnen vår den dagen!
Den heter Marina Premiá, og ligger i en liten by, Premiá de Mar, på Ganddal, i forhold til Barcelona, altså 20 kilometers kjøretur unna. Sjøveien er det bare 15 kilometer, og vi ser inn til Barcelona fra Kos.
I Roses, noe lenger nord på Costa Brava, lå vi ved siden av et spansk ektepar, som hadde seilbåt. Sergi snakket svært godt engelsk, og vi pratet om løst og fast, blant annet om havner og vinteropphold. Sergi er en svært vennlig, hyggelig og hjelpsom mann. Han fortalte at de var fra Barcelona, og at de hadde seilbåten i en havn som het Marina Premiá. Han fortalte at den var langt billigere enn noen andre havner på Costa Brava, og mye billigere enn havnene i Barcelona og Sitges, som vi egentlig hadde som mål. Han fortalte også at havnen var svært trygg for vinder og for ubudne gjester.
Valget ble ikke vanskelig. Vi ville sjekke forholdene i Marina Premiá. Sergi og kona Carmen seilte direkte til sin hjemmehavn på en dag, mens vi brukte tre-fire dager. Vi hadde også snakket med Sergi om våre tekniske problemer om bord, en vannlekkasje, som vi hadde hatt gjennom hele Europa, samt startvanskene som fortsatte, til tross for nye batterier.
Vi avtalte at vi skulle kalle på ”Kiran”, båten til Sergi og Carmen når vi var fire nautiske mil fra Premiá, for ekteparet skulle være om bord i havnen hele uken.
Da vi hadde fem nautiske mil igjen til Premiá onsdag kom det på kanal 9 på VHF-en:
- Kos of Norway, Kos of Norway, Kos of Norway, here is Kiran.
Vi ga beskjed om vår ETA - estimated time og arrival - og fikk vite at vi var ventet og velkomne.
Gjett om vi var. Kos hadde så vidt stukket baugen innenfor moloen,

large_L1110607.jpg

da det dukket opp en gummibåt med en kar fra havnekontoret, som vinket oss inn i havnen. Han gikk foran, og vi etter, og fikk anvist plass. På brygga sto velkomstkomiteen og vinket:

large_L1110609.jpg

Sergi, Carmen, enda en kar fra havnekontoret, pluss Alex.
Fantastisk!
Alle hilste oss velkomne. Sergi hadde gjort en grundig jobb med å forberede vår ankomst. Han hadde ordnet det praktiske med havnekontoret, og han hadde snakket med Alex, som driver både med båtsalg og et båtverksted i havnen. Det ble håndhilsing og klemming, som om vi skulle ha kjent hverandre lenge.
Matros og skipper på Kos tenkte det samme: Joda. Her blir vi i vinter!

Men nå må vi nok sende en forespørsel om flere direkteoverførte EU-midler til kong Juan Carlos og kånå hans, hu Sofia. Vi håper de er mer medgjørlige enn Angela var, for vi har ikke hørt et ord fra henne.
For etter noen timer i havnen kom Alex og mekaniker om bord. Akkurat det blir et kostbart besøk. Lekkasjen, som vi har forsøkt å få fikset både i Tyskland og i Frankrike, var som skipperen har fryktet; av det dyre slaget. Vannet kommer inn langs propellakslingen. Det er et slitasjeproblem som oppstår på båter, og som ikke kan løses på en skikkelig måte uten at båten må på land. I morgen får vi et prisoverslag. Så må vi gå til en liten by 5 nautiske mil lenger nord, der de har stor nok kran for Kos, også må matros og skipper på hotell – noen dager.
Jaja.
Det er lite å gjøre med det. Lekkasjen må stanses. Deretter skal Alex finne ut hvorfor batteriene våre tappes og ikke lades. Også det har mekaniker prøvd på før, uten å lykkes.
Vi tok en ruslerunde i Premiá de Mar i går. Konklusjonen ble:
Premiá de Mar er ingen turistmagnet. Den er heller ikke den triveligste byen på Costa Brava. Men, havnen er flott. Vi har en strand på hver side, fire minutters gange til hver av dem, vi har funnet en liten, trivelig lokal kolonialbutikk, en flott slakterforretning og et godt bakeri. Trenger vi noe mer da?
Toget inn til Barcelona stanser 10 minutters gåtur fra akterdekket til Kos.
Ja, forresten, vi holdt på å glemme Joan, sjefen for hele havnen. Vi møtte ham på havnekontoret i går, tre timer etter ankomst. Og det møtet var sånn:
- Dere er de norske gjestene våre, jeg har hørt om dere, men jeg har visst glemt å presentere meg.
Også gjorde han det, også gjorde vi det.
- Og dere skal bo om bord hele vinteren, så her har dere kortet mitt, med mitt private telefonnummer, slik at dere kan ringe meg når dere vil, hvis dere får noen problemer.
Er det rart at vi er blitt sjarmert i senk, og valgt dette som vår vinterhavn?
- Er dere på vei inn til Barcelona nå, så kan dere få sitte på med meg, sa Joan.
Vi takket for det generøse tilbudet, men sa at vi ville gjøre oss litt kjent med Premiá.

I dag, torsdag, er vi blitt enda bedre kjent med Premiá: Vi har lært at her kan det pøsregne – og tordne – lenge!

Hasta la vista!

PS

Kan tro me hadde et herligt formiddagsmåltid om bord i dag. Me bjynde på lageret av sardiner i olje, innkjøpt på Hermetikkmuseet i Stavanger, for der e de minste - de så ligge i kryss - best og billigst, og på lageret av makrell i tomat!
E de kje herligt!

DS

Skrevet av KosiEuropa 08:03 Arkivert i Spania

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Logg inn