DRØS:

Eg hadde aldri trodd at eg någen gang sko se for meg Arendal som et ittelengta reisemål. Ja, eg har kje någe i mod Arendal, og har heller aldri hatt det, bortsett fra ein traumatiske opplevelse i barndommen. Men det e jo så lenge siden. Men det e ligavel det fysste minnet eg har fra Arendal. Det va at eg ramla ud av øvekøyå på ongdomsherberget i Sørlandbyen på syvendeklasse-turen i nittentoogseksti. Besvimte gjorde eg, og allslags!
Så siden den gang har eg hatt et litt anstrengt forhold te Arendal. Heilt te nå, sånn omtrent.
For nå nærme avgangen med MY "Kos" seg med stormskritt. Der e bare drøyt to månar igjen, før Kånemor og eg legge i vei på turen vår fra Stavanger te Middelhavet. Og det e her Arendal komme inn i bildet, på ein positive måde. Me må jo komma oss rondt kysten før me sedde kursen sørøve. Og derfor e Arendal målet vårt. Det e siste havn i Norge, eller for å sei det sånn: Det e derifra me sedde ein litt sørlige kurs for å komma oss øve Skagerak. Det e strekningen Arendal - Skagen så e den kortaste veien øve Skagerak. Når me potle oss ud fra Pollen eller fra bryggå te Hanne og Einar, så e syskenbarnet te Kånemor, og med itte ein liden tur passerer Store Torungen, så har me omtrent 70 nautiske mil igjen te Skagen, og det e sånn omtrent ti timers gange med MY "Kos".
Derfor glede me oss te å komma te Arendal.
Og der har "Kos" våre før. Det va for snart to år siden då eg hadde henta vår nyinnkjypte båd i Østfold, og gjekk rondt kysten og hjem. Turen fra Larvik te Arendal va fine den, og både "Kos" og skipper fant seg godt te rette langs kaien udføre ein svere, flotte, kvide trebygning der det sko vera bryllup.
Eg va trøtte så ein alpefiol, så eg va kje intresserte i å gå i bryllup. Ikkje blei eg bidde heller, så det blei pitsa i Pollen på meg.
sveb