Rett fram - og deretter opp og ned i Belgia...

Joda, rett fram. Rett og slett på slep - etter en løyen båt som gikk på strøm - som en trolleybuss - og ble trukket fram med kjetting - mens vi hang bak og dinglet, jaffal i starten.
Vi ble slept gjennom en tunnel - mørkt som om natten -

i 5 kilometer - som tok halvannen time - siden vi var eneste båt. Normalt, når det er flere båter i tunnelen.
Da vi kom ut av tunnelen var det kvelden for oss. Det var langt til neste formelle havn, og slusene til den havnen ville stenge ganske snart, så det ble en natt i det grønne...

Og det hadde vi rett som det var, uten strøm og og vann og andre herligheter enn oss selv.

Været har ikke vært på vår side siden vi forlot Middelhavet. Når vi i tillegg har måttet ta ned kalesjen på grunn av lave broer, har det vært litt vått...

Men, vi har møtt gode venner underveis, som har hatt glede av restene av bagettene..

Og, vi møtte Audny og Øyvind Krovik fra Kopervik, som er på vei sørover i sin Sandvik 945 - for andre gang, og vi fikk en hyggelig ettermiddag og kveld sammen...

Skipperen på Kos har dårlig kontroll på det som skjer under kjellerlemmen om bord. Han kan navigere så pass at han kan finne veien fra Li til Barcelona, men da er han avhengig av at det som er i kjelleren oppfører seg skikkelig. Men, han har lært, blant annet av sin gode venn maskinist Kjell Rangnes på "Anna af Sand", at han må peile oljen, kontrollere kjølevannet og sjekke sjøvannsfilteret, så da gjør han det - hver morgen!

Blant annet derfor kunne Den Kombinerede Indretning en dag skifte ut det franske gjesteflagget med det belgiske...

Noen kilometer og sluser senere dukket dette opp i baugen...

Vi visste at det var en båtheis, som skulle bringe oss 73 meter opp i terrenget. Oppe til venstre kan dere se kammeret vi skal inn i. Det må bare komme ned først, med båtene som skal fires ned.

Vi gikk inn - som vanlig - etter nyttetrafikken - denne gang etter "Louis".

Vi merket egentlig ikke at vi ble heist så pass høyt opp, før vi så ut akterover, fra kanalen vi kom i fra...

Åtte minutter tok det, før vi var klar til å forlate badekaret vi hadde vært i på vei opp.

Vi ruslet ut i akterenden på "Louis", før vi selv kunne se vårt eget akterparti, og er det jammen ikke ofte noen klarer - uten speil - og flagget og heisen vi hadde vært i - underveis på en akvadukt med motorvei langt under oss til babord og en liten by under oss til styrbord.

Vi var på vei mot Brüssel, og fikk oss en liten overraskelse som var 1400 meter lang og 67,5 meter høy. Vi hadde registrert disse målene på kartet, men hva det var vi skulle utsettes for ante vi ikke. Var det en ny heis eller var det en ny tunnel? Skulle vi opp eller ned? Vi fikk ingen av delene til å rime. Den Kombinered Indretning har høydeskrekk. Det er derfor hun ikke følges med en høy og mørk, men tvertimot med en sped gutt som aldri fikk tilbud om å gå inn i Garden, på grunn av noe feil med øynene.

De sto for nær bakken!

Vi ble ikke klokere da vi nærmet oss hemmeligheten, og vi og så dette:

Jaha. Har det tårnet der noe med oss å gjøre, eller er det en bauta som Dø Gåål, SjisgardøStæ eller Ludvig kators hadde fått reist for å ta vare på sitt ego og sin fortreffelighet?

Langtifra. Det hadde noe med oss å gjøre. Men det var bare det, at da vi kom nærmere, så vi liksom ingen fortsettelse.

Vi fikk den samme følelsen som sjøfolk hadde før Columbus - eller hvem det nå var - bestemte at jorden er rund. Vi følte at her stopper verden. Der framme er det en kant og deretter ingenting annet enn et uendelig stup.

Skipperen kikket ned fra kanten til styrbord:

Jo, verden fortsatte visst nedentil, men hvordan i all verden skulle vi komme oss dit ned?

En port til verdens avgrunn åpnet seg, og vi fulgte etter lasteskipet "Nebraskar" inn - i et kjempestsort badekar.
Forut for badekaret fikk skipperen se dette:

Det var en 1400 meter lang slak bakke, med to skinnepar, med plass til to badekar, en slags Fløybane. Ned dit skulle badekaret vi var i skli eller rulle - for dette badekaret hadde hjul...

Den Kombinerede, som også opptrer som fotograf under turen, hadde truet med å gå under dekk i forrige heis, uten å gjøre det, med truslene om å gå i dekning hang og slang i luften over det belgiske Fløybadekaret. Men, hun lot det stå til. Det gikk fint, så lenge hun kunne se akterover.

Og det kunne hun jo. Vi skled nedover de 1400 metrene med en fart av 4 kilometer i timen

i et slikt badekar...

og kunne etter rundt 20 minutter si nana.

"Jeg har sett Grand Place i Brüssel", synger Lillebjørn Nilsen i den flotte visen "Alexander Kiellands plass". Den visen har også skipperen på repertoiret, men han har altså skrønt og løyet hver gang han har sunget den, inntil nå. For nå har også han sett Grand Place i Brussel!

Det står dårligere til med troverdigheten i neste strofe; "... og Syntagma i Athen...". Men, den får vi se en annen gang.

Vi hadde egntlig bare fire "møster" i Brüssel. EU-parlamentet, Grand Place, atomet fra Verdensutstillingen i 1958 og Manneken Pis. Den som skriver denne bloggen, skal ikke nevne navn, det er skipperen alt for fintfølende til, bare vil ha understreket at det var den andre som ville se Manneken Pis. Den som skriver er langt mer varsom i ordvalget og ante knapt hva det var Den Kombinerede snakket om.
Vi fikk se tre av de fire "møstene". Den fjerde ble underslått av Brüssels vakre forsommervær - i slutten av mai det Herrens år 2013!

Men, det er nok vanskeligere å ta knekken på EU-parlamentet...

og vakre piker ved inngangen...

Den så mye omtalte Manneken Pis ble behørig fotografert av den om bord som ønsket å se vidunderet...

Og slik tar Brüssels stolthet - byens svar på Vigelands og Oslos "Sinnataggen" - seg ut på nært hold.

Dagen startet med tåke og småregn. Men, plutselig sluttet det å regne lite! Det datt ned. Brüssels gater ble til bekker og elver, noe som førte skipper og matros innomhus på en trivelig restaurant.

Ingen av oss er dessert- eller kakemennesker. Men, er man i Belgias hovedstad så får man vel for skams skyld bestille en belgsik vaffel - på deling - til dessert!

Vi er begge redd for at dessertkokken ble lei seg da hun eller han så hva som kom i retur til "skrubben" på kjøkkenet. Det var det meste av det som kom inn på bordet vårt.

Antwerpen neste! Der gikk det norske flagget til topps i bygget til havnesjefen da vi hadde fortøyet, akkurat som i Brüssel.

Veldig trivelig og flott gest, som vi aldri opplevde i Frankrike. Men, i Berlin skjedde det samme, pluss i havnen der vi nå ligger - i Tholen i Nederland.

Antwerpen er flott og trivelig by. Der har skipperen vært to ganger, første gang på jobb i forbindelse med Tall Ships Race i 2004. Matrosen har vært der en gang tidligere, og vi er enige om at den gamle delen av byens sentrum er en sjarmerende opplevelse. Et utall restauranter, inne og utendørs frister de mange turistene, også i kjøig og vindhardt vær som vi hadde.
Det er mye som skjer, en parade, for eksempel, med hornorkester i fronten...

Deretter kom de det handlet om: Byens "Barteforening"!

Så datt vi opp i noen flotte jenter i middelalderdrakter som av alle ting sang: "Eight days a week" av The Beatles!
Kunne Kos´Beatles-frelste skipper stå i mot?

Absolutt ikke! Han slang seg på ett vers...

Nederland er kjent for sin genever, men Belgia er nok ikke langt borte. I Antwerpen fant vi tilbake til dette stedet, som vi kunne huske - fikk dere det med? - som vi kunne HUSKE fra forrige gang - og gangen før!

Di vaj gjooodej ajlle schjammenchsj....

Etter slike utskeielser er det for bot og bedring. Antwerpen har en fantastisk flott katedral.

med flotte glassmalerier og fire store originale malerier av Antwerpens største sønn Pietro Pauolo Rubens.

I kuppelhimlingen, 43 meter over bakken, ser vi dette, som riktignok ikke er av Rubens, men likevel...

Den Kombinerede Indretning og skipperen har begge sans for å tenne lys - for hverandre - for familen - for framtiden - eller for naboens katt. Vi irriterer oss begge over den tiltakende skikk - nei, uskikk - det er å bruke T-lys, ofte nå innpakket i rød plastbeholder - i Europas katedraler. Det verste er likevel det siste påfunnet: "Legg på 50 cent - trykk på knappen - så tennes en lommelyktpære"!
Never - never in mai leif!

Det finnes røde T-lys også i katedralen i Antwerpen, men det finnes også et sted med ordentlige, hvite stearinlys. Så der tente vi lys for en trygg, videre seilas...

og for hverandre...

Mange byer har hesteskyss for turister. Også Antwerpen.

Her foran byens vakre og flaggsmykkede rådhus. Og disse hestene er trolig musikalske. Skipperen har øre for rytmer, og han hørte hesteparet komme gjennom en brosteinbelagt gate:

"Klakk, klakk, klakk, klakk, klakketi, klakketi, klakketi, klakketi, klak-ke-ti, klak-ke-ti..."

Fantastisk!

Også det norske flagget var å se på rådhuset...

Det var liv og røre på byens torg, som er omkranset av restauranter. Disse...

var finere å se på enn å høre på. Juniorkorpset til Våland skolekorps spiller bedre - for der spiller Fredrikke - ett av våre fire flotte barnebarn!
Sådetså!

Men det var mer flott å se på markedet...

Ja, og den sedvanliga "styttå"...

Antwerpen har en utrolig stor havn, med voldsom skipstrafikk. For å illustrere dette tar vi med et bilde av kartplotteren vår, der AIS-en viser skip som en svart trekant. Og husk, dette er bare en liten del av havnen i Antwerpen.

Ja, det var visst alt for denne gang.

Nei, forresten. Nevnte vi ikke at vi nå var kommet til Nederland.....