Sprø som et egg - genial kunstner

Cadaques - sjarmør i hvitt!
Figueres - trivelig by - med Rambla i midten!
Begge byer gjennomsyret av en av verdens sprøeste og mest selvopptatte kunstnere: Salvador Dali.
Cadaques hadde klart seg veldig godt uten denne utrolige fargeklatten av et menneske. Byens sjarm er nesten påtrengende,

med sine smale, steinlagte, ujevne og bratte gater, sin hvite bebyggelse

og blåfargen, som går igjen på dører, rekkverk og vindusskodder.

Men, det er ikke negativt for byen og turismen at den katalanske kunstneren Salvador Dali bodde der i nesten 50 år.

Det var kaldt i Cadaques da skipper og matros avla byen og Dali et besøk.

Figueres hadde neppe stått høyt på listen over steder turister ønsket å besøke. Til det er den for lik mange andre byer både i Spania og andre steder. Byen er en turistmagnet fordi Salvador Dali ble født der, og derfor huser et kunstmuseum man skal lete lenge etter for å finne noe som likner. Om man i det hele tatt finner det.

Ja, og det uttaler skipper og matros, som har besøkt utallige kunstmuseer opp gjennom årene: Galleri Sult og Galleri Amare og Galleri, ja, allså...

Det museet var en opplevelse av de sjeldne. Når man har fått med seg at Dali mente at verden ene og alene burde dreie seg om ham, kan vi bare fabulere om hvilke kvaler arkitekten må ha gått gjennom i prosessen. Museet sto nemlig ferdig i 1974, og da var Dali en særdeles oppegående mann. Han døde i 1989. Hvis vi tar med at Dali hver morgen skal ha uttalt noe sånn som: "Jeg er så glad for at jeg hver morgen kan stå opp og være lykkelig over en ting: At jeg er Salvador Dali"! Ja, da kan det ikke ha vært enkelt å være arkitekten!

For å underbygge denne påstanden tar vi med at Dali, som ble født i 1904, ble utvist fra kunstakademiet i Madrid i ett år i 1926. Det skjedde like før hans siste eksamen.
Årsak?
Jo, bare fordi han uttalte følgende: - Det er ingen ved akademiet som har kompetanse til å vurdere min kunst!
Tenk ikkje det, og...
Medstudenter fortalte at han allerede som 17-18 årig elev ved akademiet var eksentrisk og selvopptatt. Og akkurat den delen av personligheten vokste til uante høyder etter som årene gikk.
Men, du all verden for en kunstner.
Og denne vurderingen kommer også fra matros og skipper, som har en lang om omfattende karriere bak seg som kunstkritikere og kunstsamlere. Har vi ikke bilder både av Reidar Berge, Frank Wathne og fire barnebarn - kanskje?

Men, la oss gjøre unna et besøk i Casa Dali i Port Lligat - halvannen kilometers flott rusletur fra sentrum i lille, sjarmerende Cadaques.

Der ligger huset like ved stranden. det vil si, opprinnelig var det seks forskjellige fiskerhus, som Dali kjøpte opp etterhvert. Han bygde dem sammen.

og innredet dem etter sitt eget hode.

Og hvilket hode!

Der e møje rod, ja, faktisk jysla møje rod i håve på skipperen på Kos, men, det er nok minst A4 i forhold til det som må ha rørt seg i hodet på denne utrolige fyren.

En isbjørn er det første du møter når du går inn. Den var en gave fra en britisk forfatter.

Salong.

Soverom.

Det ovale rom, med en buet himling, som gir en voldsom romklang hvis du finner midtpunktet og begynner å snakke med deg selv.

En hems, som voktes av en av husets mange svaner...

Malersalen, med et originalmaleri på noe som iikner en dør...

Et fotografi av hans russiske kone Gala, som han har brukt som modell på veldig mange malerier.

Fotografiet var klistret opp på en vegg. Det endelige resultatet - maleriet - fant vi igjen i kunstmuseet i Figueres.

Utendørs fant vi et basseng, en kunstner verdig...

En flott opplevelse å ha vært der, og en fin tur tilbake til Cadaques, forbi

og nye runder i gater og smau.

Ja, det var kaldt den dagen, på grunn av sterk vind. Men, når solen kommer, vi finner et vannhull i le for vinden, må deler av taraen av.

Også, plutselig, dukker en kar opp på baren. Skipperen har vært fotointeressert hele livet, og ble mo i knærne og fikk tårer i øynene da han så hva slags fotoapparat karen, som var fransk og heter Philippe Desmaris, hadde:

Og han hadde ingenting i mot å posere, og bli avbildet med sitt Rolleiflex.

Nye gater..

og nye miljøer, blant annet med en havfrue i gatestein...

Opp til byens kirke, som hadde en flott altertavle..

Ned igjen, via et bord og to stoler på en liten restaurant.. med utsikt til fine smau og fin bygning

Det står ikke "Herrer" og "Damer" på dodørene på utestedene i Catalania. på en restaurant i Barcelona lurte skipperen på hvilken dør han skulle velge. Han kikket inn på begge, og de to avtredene var omtrent like, men det ene var litt mindre lite enn det andre. Han tenkte at det kanskje sto på katalansk, og valgte det ene. Etter endt ærend traff han en kelner, halte ham med bort til dørene og spurte hva det betød: "Gordo" og "Delgado".
Gjett!

"Fet" og "Slank"! Og "Delgado" var altså for dem som kunne smyge seg inn på det rommet som var litt mindre enn det som bare var lite!

Jaja. Da gjorde de det mer forståelig, på denne lille restauranten vi tilbrakte noen lykkelige minutter på, hjem fra Casa Dali! Det var liksom ikke til å misforstå.

Nye sjarmerende gateløp...

Ned til havnen, der et appelsintre sto og hutret i vinden...

Dagen ble avsluttet med ringdans

til musikk fra det lokale orkesteret..

og mer ringdans, som vi tenkte kanskje var til ære for vår Alva, som akkurat da feiret sin 9-års dag på Lille Tøyen i Oslo.

Dette var en onsdag. Torsdag skulle vi tilbake til Barcelona med buss, og så med tog til Premià de Mar. Vi hadde vært på busstasjonen og kontrollert busstidene: Avgang 17.00!
Det sto så tydelig - ja - til og med i rød skrift - så dette måtte jo være sant.
Joda, det var jo det - om søndagen.
Så sto vi der, klokka 17.00, og forsto at vår buss gikk - eller hadde gått - klokka 07.45!
Pytt, pytt. Det går jo en buss til Figueres klokka 18.15. Vi tar den.

Ramblaen i Figueres er fin den. Det samme var Hotel Rambla, som hadde rom til oss, og der vi ble hyggelig mottatt av unge Gemma, som hadde vært på bryllupsreise i Norge.

Ved enden av Ramblaen sto en metallsøyle, som ikke "ejakulerte", slik Aftenbladets eneveldige og etterhvert en smule "monopol-på-kunst-vedet-kunstkritiker" Trond Borgen mener søylen utenfor Oljemuset i Stavanger gjør. Men, kanskje han hadde likt denne - eller - nei - han hadde nok ikkje det - for denne søylen likte både matros og skipper.

Og det e søylen te høyre!
Legg merke til tegningen på bakken. Den gjenspeiler seg i søylen, og hvis ansikt ser man i søylen..?
Akkurat.
Byens store sønn: Steingalne Salvador Dali.

Så sto museet for tur.

Cadillac med en kanskje litt for drøy gallionsfigur.

En - skal vi kalle det - rotunde..

Og deretter inn. Der fanget et bilde et stykke oppe på en vegg vår oppmerksomhet. Det så ut som en vakker himmel, en naken kvinne med ryggen mot oss, et lite "frimerkebilde" av Abraham Lincoln, pluss litt til. Det må vi ha et bilde av.
Hm. Hva skjedde nå? Bildet forandret seg jo da jeg kikket på det gjennom søkeren. Bort med kamera, og bildet framsto som før. Opp med kameraet og se gjennom søkeren..: Abraham Lincoln!

Optisk illusjon - de luxe!

Det finnes to utgaver av dette bildet. Det første eies av en søkkrik japaner. Da museet i Figueres var under bygging ønsket man selvsagt å ha dette bildet der. Japaneren gikk med på at Dali lagde et nytt, men måtte legge til og trekke litt i fra i forhold til det første.

Her finner vi også dette, malt da han var 20 år.

En installasjon...

som forestiller ham selv, men som er vanskelig å fotografere, fordi mustasjen henger lenger tilbake i lokalet, klint opp til en vegg, og man må stå på et galleri for å få med seg helheten.

Leda og svanen, der hans kone Gala framstår som, nei, ikke svanen...

En himling - em Michelangelo verdig...

En installasjon som var sånn før man puttet en euro på automaten..

og som så sånn ut når den hadde fått euromat...

Tar med en skulptur til..

og et smykke ..

For det lagde han også. han var utrolig produktiv. 1500 malerier begikk han, i tillegg til tegninger, skulpturer, og, ja you name it.
Surrealist var han og ble han, men det var en fantastisk opplevelse å se museet og verkene hans.
Ikke minst smykkene, som har fått et eget museum.

Så var det ut på byn igjen,

Der gikk vi IKKE inn!

Men det gjorde vi på leketøymuseet.

Før vi fikk med oss en reklameplakat, en nokså varig plakat, fra en forgangen tid.

Hasta pronto!