MS KOS GJENNOM EUROPA

Båten er en Aquanaut Drifter 1050AK, en 35 fots stålbåt, bygget ved Aquanaut-verftet i Sneek i Nederland i 1998. Se www.aquanaut.nl

Det skal vanskelig gjøres å finne en bedre bobåt enn denne. Nåværende eiere, Ellen Marit og Sveinung Bendiksen, bodde om bord i 17 måneder, da de gikk fra Stavanger til Barcelona og hjem igjen, på Europas elver og kanaler, fra våren 2012 til høsten 2013.

Båten er sertifisert for seks personer, og har seks soveplasser. To i kabinen i baugen og to i akterkabinen. Spiseplassen kan enkelt gjøres om til to soveplasser.

Det er svært gode stueplasser i benker og skott.
Det er full ståhøyde i hele innredningen. Båten er godt isolert. Den er varm og tørr, sommer som vinter. Ingen fukt eller mugglukt. Innredningen er i mahogny.

Båten er den perfekte hytte på sjøen, og er skreddersydd for en reise på elver og kanaler.

Masten legges ned og reises enkelt av en person.

Båten er registrert i Norsk Skipsregister, NIS/NOR.

Båten er CE-merket.

Alt utstyr om bord er montert ved verft eller fagfolk ved båtverksteder.

Båten har separat dusj med full ståhøyde og elektrisk lensepumpe.

Toalettrommet er romslig med vakuumtoalett med sjøvannspyling, vask og skap.

Avløp fra toalett, dusj, vask og oppvaskkum går til septiktank. Den tømmes med elektrisk pumpe til sjø eller ved tilkopling til tømmeanlegg på land.

Båten har en innvendig og en utvendig styreposisjon med VHF, kartplotter, autopilot og betjening av trustere (sidepropeller) på begge posisjoner.

Les om båten og turen til og fra Barcelona på: www.kosieuropa.travellerspoint.com
Eller google: kosieuropa.

Båten er våren/sommeren 2014 pusset helt opp.

Den fikk noen skraper i lakken på europaturen.

Det er ikke til å unngå, når man blant annet har gått i 460 sluser. All rust er fjernet, pålagt fire lag primer. Skrog, dekk og overbygning er malt med to lag. Båten er påført ett lag bunnsmøring. Sinkanodene er sjekket og funnet ok. Det er skiftet olje, olje- og dieselfilter.
Aksling har vært ute for å stanse en liten vanninntregning.
Båten er med andre ord klar for korte og lengre turer. Det er bare å kaste loss – og nyte sjølivets gleder i en fantastisk båt.

Utstyr:

Lowrance kartplottere, 8 og 10 tommer, en på hver styreposisjon. Begge nye i 2011.
Kartbrikke Sør-Norge – Skagerrak. Ny 2011.
Kompass: Nytt 2013.
AIS. Installert 2011.
VHF: Ny 2011.
Nødpeilesender, ny i 2012.
Redningsflåte, Viking. Ny i 2011.
Kjøleskap, elektrisk: Nytt 2012.
6 batterier. Tre til forbruk, to til start, alle nye i 2012. Ett til baugtruster, nytt i 2013.
Baugtruster ny 2012/2014.
Aktertruster.
Solskjerming til akterdekk: Nytt 2012.
Samtlige bunnventiler skiftet 2012/2013/2014
Ventil til sjøvannsfilter: Ny 2012.
Membranpumpe til toalett: Ny 2011.
Septikpumpe: Ny 2012.
Automatisk lensepumpe: Ny 2011.
TV: Nytt 2011.
Varmeapparat: Eberspächer. Nytt 2011
Tilkopling gassflaske i flaskebrønn: Ny 2014
Vindusviskerarmer, rustfrie: Samtlige 5 nye i 2014.
Vindusviskermotor: 1 ny i 2011.
Inspeksjonsluker i begge dieseltanker: Installert 2012.
Dieseltankene rengjort våren 2012.
To brannslukkingsapparater: Nye 2011.
Brannteppe
Alle fendre og alt tauverk nytt 2011 – 2013.
Romslig sittebenk med god stueplass - øvre styreposisjon: Ny 2012.

Drivanker med 50 meters line: Nytt 2012.
Barometer, Georg Jensen: Nytt 2012.
Termometer, Georg Jensen: Nytt 2012.
Klokke, Georg Jensen: Ny 2012.
Fortøyninger med kauser og sjakler for fortøyning i båthavn: Nye 2010, brukt i to år.
(Må selvsagt justeres etter båtplassen).

Daviter med plass til 10 fots lettbåt
Sittebenk nr. 2 med god stueplass på akterdekket.

Brannslukkingsapparat motorrom, utløses manuelt.
Gasskomfyr – fire bluss.

Rikelig med kopper og kar, glass, bestikk, gryter, kaffekjele, stekepanne

Motor: Vetus Deutz, 6 sylindre, diesel, 149 Hk.
Landstrømsanlegg med stor Ladac-lader

Drivstofftank: 2x250 liter: 500 liter
Ferskvannstank: 2x250 liter: 500 liter
Septiktank: 125 liter
Gassflaske: 11 kilo
Maksfart: 9 knop

Gangfart: 7-8 knop
Drivstofforbruk: 7-9 liter pr. time (Avhengig av turtall)
Ankervinsj fordekk: Manuell
Dregg akterdekk: Manuell
Radio/CD-spiller: Radio ok, DC-spiller defekt
Soveplasser: 6

MÅL OG VEKT:

Vekt med fulle tanker: 10 tonn
LOA, største lengde: 10,60 meter
Bredde: 3.50 meter
Dyptgående: 1 meter
Største høyde med reist mast: 6,20 meter
Høyde til kalesjetopp: 3,5 meter
Høyde nedslått kalesje: 3,00 meter
Høyde nedslåtte vinduer: 2,60 meter

PÅ MINUSSIDEN:

Merker etter vannlekkasje i himling og rundt to vinduer i innredningen. Det er nå ingen, og har heller ikke vært lekkasjer de siste fire år, mens nåværende eiere har hatt båten. Masten er noe skjev etter et forsiktig møte med en lav bro. Dette har ingen praktisk betydning - kun estetisk betydning.

Pris: 995.000 kroner.

Kontakt:
Hana Bryggene Båt, avdeling Grasholmen
Ved Flemming Brun-Henriksen
Telefon: 92018777

(Foto: Sissel Berge)

MS Kos runder Tungenes fyr, og har bare Byfjorden og Riskafjorden igjen av sjarmøretappen. På Tungenes sto Sissel og ønsket oss velkommen med flagg...

Der sto også skipperens søster Aase og maen Tom. De kunne alle bivåne flaggsmykkede Kos

stevne inn Byfjorden i nærmest flade sjø og sol fra skyfri himmel. Det var slik vi gjerne ville avslutte vårt 17 måneder og to dagers eventyr, siden det startet i stupmørke og tåke 25. mars i 2012.

Lenger inne i Byfjorden ble vi møtt av en armada av småbåter ...

Armadaen besto av...

Patrice, far til vår svigerdatter Claire...

Kystvaktskipet KV "Tor" og en enslig måke tok også vel i mot oss...

Og mer skulle det bli, men mer om det senere.

Vi gikk fra Mandal mandag, og hadde Farsund, Flekkefjord eller Hidra som mål. Planen var å gå Spangereidkanalen. Men, siden vinden lå på latsiden da vi nærmet oss Lindesnes...

gikk vi på utsiden, og passerte fyret - om ikke fine i farten - så i hvert fall i fin fart...

Vi holdt godt av land fra Lindesnes, men hadde Farsund som alternativ da vi gikk mot Lista, dersom vinden skulle finne på å ruske seg. Nok et alternativ var Borsheim på utsiden av Lista. Men, det var unødvendig med alternativer. Vinden forholdt seg rolig, og dermed rundet vi også Lista i fin stil.

Vi lot Flekkefjord være Flekkefjord. Det er langt inn til Flekkefjord fra pynten på Lista, og langt ut igjen til leia vestover, så det dropte vi. Da var vestsiden av Hidra et bedre alternativ, så vi la kursen mot Kirkehamn. Vi hørte vinden gjespe, og at den sendte ut noen vareprøver fra sør-øst. Akkurat den retningen passet i grunnen Kos og besetningen dårlig med den kursen vi holdt, men vi stolte på varslene fra Storm og yr og fant ut at det bare var tre og en halv times gange til vi var ved innløpet til Søragapet ved Egersund.
Dermed la vi trøstig i vei med en noe mer vestlig kurs, og vinden fant ut at den hadde ligget lenge nok på latsiden. Den sendte ut noen nye vareprøve, som ikke var verre enn at Kos klarte seg fint. Riktignok virket det som om skuta nynnet med i visa "Eg har ei gammel tante, hu tante Mossia", der hun var kommet til: ".... og sånn svaie rompå - og rompå svaie sånn..."!
Det gikk fint, men, det ble mye styring og ratting på skipperen.
På god avstand så vi hvor Siragrunnene begynte. Der er det alltid rotete sjø, og denne dagen var ikke noe unntak. Når bølger, som ruller over havflaten der det er mellom 150 meter og 311 meters dyp kommer inn over et område der dybden bare er 20-30 meter, ja, da blir det jo rot.
Det står jo ikke så lenge på, men det ble litt berg og dalbane, der både oppturer, nedturer og svinger hit og dit var inkludert i prisen - som det ikke var noe å si på - det var jo gratis!

Egersund havn var vår førte stopp da vi dro i fjor, og det ble vår siste stopp før sjarmøretappen rundt Jæren.

Vi startet klokka 06.45 i stille og fint vær. Varslene var 5-6 sekundmeter vind, noe som er fullt ut akseptabelt. Men, verken Storm eller yr holdt det de lovte. Og det gjorde jo ingenting!

Jærhavet viste seg fra sin flotteste side. Speilblankt hav da vi nærmet oss Kvassheim fyr.

Ikke stort mindre speilblank sjø da vi passerte Obrestad og her Feistein fyr...

Det var til tider voldsomt med krusninger på det blanke jærhavet. Vi så niser leke seg i solen, men mest av alt så vi makrellstimer. Det kokte til tider rundt oss, noe som fikk Den Kombinered Indretning til omgående å melde seg inn i "Rovfisklaget", som skipperen i sin barndom trodde det het, i "De dorgende makrellfiskernes forening" og i den kjente og kjære organisasjonen: "Mussa på stampen".

Deretter lempet hun ut harpesnøret for å dorge makrell - i 8,5 knops fart!

Fra akterskipet kom følgende meldinger:

- Nå har je fisk - nei, der datt an av, nei - je HAR fisk, nei - der da...", allså, det var ingen tvil om hvilken fisk hun hadde, hadde ikke, hadde... på kroken. For, det er bare makrellen som oppfører seg sånn. Og det kan nok tenkes at den eller de som satt på kroken va någe øvejidde over farten de trolig ble hykket i, og farten de ble slept av gårde i.
Hvorom allting er. De klarte å lure seg av kroken, så det ble ingen makrellmiddag på besetningen på Kos ved hjemkosten.

Ved Skansekaien sto vår kjære Sissel og vinket: "Velkommen hjem", slik hun også gjorde på Tungenes. Der møtte Kos også statsraaden...

(Foto: Sissel Berge)
som har et vakkert akterparti...

og det kan man vel ikke si om alle statsråder.....

Vi visste at vår venn Øyvind Lokna holdt utkikk fra en blokk i Strømsteinen.

og det var veldig kjekt å bli hilst av ham og det norske flagget.

Like kjekt, om ikke like dekorativt, var det å bli hilst velkommen hjem av tidligere kollega Egil - i grønne onneboksa!

Så gikk turen inn Riskafjorden, mot hyttå på Li.

Og der, på kaien hos Klinkenberg, der vi startet i fra, og der vi nå skal pusse og fikse litt på Kos, sto nok en velkomstkomite!

Kari og Gunleif, våre gode venner på Li og Grete og Harald, våre gode venner i Sørmarka. Kurv med herlig innhold ble overrakt, noe matros og skipper satte stor pris.
Alexander, Frode og Alf fra båtverkstedet på kaien tok også smilende i mot. De ante vel at vi kom tilbake med noen småting som skulle fikses.. :-) og det gjør vi jo.

Det var kaldt da vi dro - det var sommer da vi kom hjem 17 måneder senere.

Nå er det slutt.
Vemodet har vært der. Lysten til å snu og gå tilbake til Middelhavet har vært påtrengende. Vi har kommet til at dette var vårt eventyr - av dette slaget. Vi har fått lov å være friske og raske. Vi har ikke opplevd noen farlige situasjoner - bortsett fra to - som gikk godt. Motoren om bord i Kos har ikke hatt et eneste feilslag på hele turen. Båten har vært uovertruffen nettopp til et slikt formål. At vi har hatt tekniske problemer med pumper og trustere, fått noen riper i lakken på skutesiden og litt rust her og der koster oss bare noen ergrelser der og da, og noen kroner. Sånn må man regne med når man legger ut på halvannet års båttur.
Vi har vært gjennom 481 sluser. Vi har gått flere tusen sjømil.
Det er ikke sikkert at en ny, tilsvarende tur ville ha blitt like vellykket.
Vi har ikke gjort opp vårt bestikk - ennå.
Vi skal la inntrykkene få lov til å rote rundt i oss. Vi skal gjøre som vi er godt i gang med, å si med Odd Grythe: "Husker du..."

Også, skal vi tilbake til vår nå kjære Premia de Mar, den lille spanske byen der vi lå i sju måneder i vinter, 22 kilometer nord for Barcelona. Vi skal tilbake for å møte byen og vennene vi fikk. I oktober/november blir det gjensynsglede. Denne gang drar vi dit med fly.

Og Kos, hva med henne?
Hun skal på land på verkstedet til Klinkenberg. Der skal hun bli stelt godt med nedentil, oventil og innentil. Hun har vært en utrolig båt for oss på en slik reise. Vi kunne ha fortsatt å bo om bord, uten problemer.
Så kanskje har vi fristet noen sjeler til å gjøre som oss - ikke bare snakke om det - men gjøre det. Kanskje er det noen andre som har lyst å gå om bord i Kos og legge ut på sin eventyrreise, som er godt forberedt, mot det ukjente. Kanskje kan Kos igjen få bli med på å skape minner som vil vare livet ut, bidra til at besetningen får nye venner for livet. Vi vet ikke, men det vet kanskje dere?

Takk til alle som har fulgt oss. Det har vært veldig kjekt å vite at noen har kost seg med tekst og bilder i bloggene våre. Takk for at dere har tenkt på oss. Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger.

..... og så var eventyret ute....

så nå kan høsten og vinteren komme...

Vi er her, i Mandal, og i dag gikk flagget til topps - helt sikkert i anledning Den Kombinerede Indretnings bursdag. Så sånt sett kan Mette Marit og Håkon Magnus være glad for at de valgte denne dagen, 25. august, til å gifte seg. For da kan de jo innbille seg at det er for dem det flagges.

Og i Mandal er det alltid...

Det var det 27. mars i fjor, da vi kom til byen på vei sørover, og det var det da vi ankom fredag.

Vi får dessverre ikke den avslutningen på vår drømmereise som vi hadde planlagt og ønsket. Vår kjære Disa, vår flotte islandske venn gjennom 43 år døde nylig. Vi må derfor legge igjen Kos et eller annet sted mellom Mandal og Stavanger når vi drar i begravelse i Siglufjördur kommende torsdag. Vinden har vært for sterk de siste par dagene til at vi kunne gå mot Lindesnes og Spangereidkanalen, for ikke å snakke om å runde Lista. Vinden skal løye her sør mandag. Da forsøker vi oss mot Lindesnes. Tirsdag ankommer vi forhåpentlig Egersund, hvis datamaskinene til Storm og yr holder det de lover. Så må Kos ligge i Egersund til vi er tilbake fra Island. Da drar vi direkte fra Sola til Okka by, og forbereder oss på ferden rundt Jæren og inn Byfjorden. Til Li skal vi ikke før vi er tlbake fra Island. Vi reiste fra Li med Kos, og med Kos skal vi ankomme Li - med stil - med alle gjesteflagg og signalflagg i masten, og med en like tom gjøsstang som vi hadde da vi dro. Vi fikk avslag på vår søknad, stilet til ordfører Christine Sagen Helgø, om Kos kunne få lov å føre Stavangers byvåpen som gjøsflagg.
Verken Kos eller besetningen var visstnok verdig en slik gest.

Men, da var det desto hyggeligere og kjekkere og se alle skipene som gjorde stas på oss da vi forlot Frognerkilen og satte kurs for Dyna fyr og Oslofjorden.

Ingenting er som å bli gjort stas på av MS "Norge", kongeskipet.

og et cruiseskip...

og bli møtt av danskebåten...

og kielerferjen...

Mange fine miljøer å se på vår vei mot første havn, som ble Hvasser.

Deretter ble det Risør, og så gikk turen innaskjærs mot Lillesand. Ingen problemer med å finne noe å hvile øynene på, mens vi ruslet av gårde i solskinnet...

Så kom vi igjen til turens smaleste og mest kronglete passasje.

Hardt styrbord, men ikke for tidlig, for da måtte vi nok rope på hjelp fra Norges flotte redningsselskap.

Inn her "dead slow", som det het i maskintelegrafens tid...

om litt er det hardt babord, men ikke ganske ennå...

også var vi rundt svingen, og så dette aktenfor oss..

farten økte til "slow"...

og vi nøt synet akterover og forover...

Og ikke lenge etter satt vi på akterdekket og ventet på Lille Lillian fra...

Lillesand.
Men, hun er sikkert blitt oldemor, siden hun var på manges lepper i 1960. Hun var i hvert fall på Nora Brockstedts lepper da. Den mye omtalte Lille Lillian var med i den norske Melodi Grand Prix-finalen, da "Voi voi" vant. Og disse to sangene var på hver sin side av singelen som Nora Brockstedt sang inn.

Siden vi ikke så snurten av Lille Lillian, gikk vi inn i Blindleia på vår vei mot Mandal.

Trivelige steder også her. Vi var omtrent alene i Blindleia. Skoleferien er slutt, og de aller fleste feriestedene var lukket og avstengt.
Men, i Ny-Hellesund satt to karer og løste verdensproblemene...

Og nå skinner solen i Mandal, og bursdagsbarnet har invitert skipperen på et bedre måltid midt på dagen. Så kanskje han skulle hente fram den hvite lindressen som har hengt i skapet - ubrukt - i 17 måneder nå?

Nei, tror kje det.

Den Kombinerede Indretning syntes det var kjekt å være tilbake hos Irene på Torjå. Hun, altså Den Kombinerede, og skipperen dukket uventet opp i solskinnet på Domkirkeplassen, i følge med fire flotte småjenter. To av dem er Alva og Lilou, våre barnebarn, som bor i Oslo. De to andre var deres beste venner og naboer på Lille Tøyen, søstrene Isa og Salma. Vi seks var på en hemmelig ekspedisjon til siddisland, med tog. På vei til Oljemuseet ruslet vi gjennom Stavanger sentrums hovedgate, Kirkegata, og der så vi dette:

HALLO! Kan vi ikke være borte fra byen i halvannet år uten at den skal forfalle og forsøples på denne måten? De burde langskjemmes, familien Grønning, som eier bygget der Norem Baade holdt til. Fy for skam!
Joda, vi er kjent med Zara-prosessen, men det er ingen unnskyldning. Sånn skal det ikke se ut i hjertet av Stavanger!

Så var det sagt. Godt å få det ut av systemet.

Jo. Allså. Vi var på strengt hemmelig besøk i Stavanger. Den eneste som visste at vi kom var mormor Sigrun på Frøystad, for der bodde vi de to dagene vi var der. Og hvorfor var vi tilbake? Det skal vi fortelle - om litt.

Vi gikk fra Moss og fulgte leia til Blücher mot Drøbak-sundet. I motsetning til Blücher kunne vi passere Oscarsborg

uten problemer. Ingen av kanonen ga lyd fra seg. Også torpedobatteriet forholdt seg rolig. Det var dette som senket Blücher, som da var skutt i brann av granater fra to av kanonene på Oscarsborg, grytidlig 9. april i 1940.

Vi holdt stø kurs mot hovedstaden. Og,

"da vi nådde Dyna fyr..."

lot vi være å gå i land på Hovedøya. Det følger jo så mye med landlov på den øya, i følge "Snekkervisen"!

Da vi hadde rådhuset

i baugen, svingte vi til babord, og hilste på naustene til et par andre skuter som hver på sin måte har gjort seg bemerket, før vi gikk i havn i Frognerkilen.

Også bar det av gårde til eldste sønn Morten, svigerdatter Claire og barnebarna Alva og Lilou på Lille Tøyen.

Der prøvde bestefar å si noen bevingede ord...

han prøvde å si noe, uten å røpe for mye, spesielt for Alva. For hun har alltid ønsket seg noe, som bestemor og bestefar nå skulle gi henne og Lilou. Og etter at de to hadde fjernet en haug med puter og tepper som plutselig var blitt stablet opp etter en vegg, så...

(Foto: Morten Bendiksen)
Ble Alva glad, mon tro...?

(Foto: Morten Bendiksen)
Litt, så det ut som...

(Foto: Morten Bendiksen)
- Tusen takk!

(Foto: Morten Bendiksen)
Mor ble visst glad hun også...

(Foto: Morten Bendiksen)
Også måtte bestefar vise hva det kunne brukes til...

(Foto: Morten Bendiksen)

I den siste, spanske havnen i Middelhavet, Port Bou, lot skipperen seg friste av litt smågodt, som kanskje ville gjøre lykke ved ankomst gamlelandet. Og det gjorde det...

Kos ble liggende i Oslo i to uker, i påvente av mandag 19. august, altså i dag. For i dag begynte besetningens yngste barnebarn, Lilou på skolen, og bestemor og bestefar ville være med på den store dagen.

Mor og far var selvsagt med...

Og nå er det ingen vei tilbake. første gang inn porten på Hasle skole som skolejente...

Det ble litt venting, fordi rektor Maria skulle rope opp 110 navn på nye førsteklassinger. Kjedelig å vente!

Spente var de begge to - bestevenninnene Lilou og Salma. Ville de komme i samme klasse?

Og det gjorde de! I klassen til lærer Hanne og assistent Anna..

I ventetiden hadde besetningen bestemt seg for å overraske et annet banebarn, Fredrikke, og hennes omgivelser med et hemmelig besøk. Fredrikke fylte nemlig 11 år 15. august. Da inviterte bestemor og bestefar Alva, Lilou og vennene deres Isa og Salma med på togtur til Stavanger. Da ble mor til Isa og Salma, Irmelin,

(Foto: Lilou de Wangen)

hoppende glad for å få et par fridager...

Nei, bare tulle. Det var nok sommerværet som virket inn.

Også var vi klar til avgang fra Oslo S.

En togtur på drøyt åtte timer krever forberedelser og planlegging, når man reiser med fire jenter som er 6, 6, 8 og 9 år gamle.

DS-er er gode å ha...

Turen gikk kjempeflott, med flere besøk i togsettets lekevogn, der det også vises film. "Pylsefest" i kafévognen var også kjekt, i tillegg til all den gode nisten av sunn mat og søt mat bestemor hadde med.

Da endene og svanene i Breiavatnet hadde fått sitt, sto Oljemuseet for tur.

Kjekt med knapper og håndtak...

synes Isa også...

Evakueringsstrømpen er alltid en vinner, også for Salma...

og for Alva...

Så bar det tilbake til Frøystad for å gjøre seg klar til Fredrikkes bursdag.

Så var vi på vei mot Hafrsfjordsgate...

Vi hadde vært heldige, og ikke truffet et eneste kjent ansikt som kunne komme til å røpe at vi var i Stavanger.

I rosehagen ved Våland skole ble det et stopp med fordeling av gaver...

Så listet vi oss av gårde, på lang rekke langs gjerder og husvegger...

Så ringte vi på døra, og gjett om noen ble overrasket!

og glad!

Også ble det selskap.

med mange gjester...

Kake med 11 lys...

en drøs eller noe med bestemor og bestefar

perling..

og kos med katten Vegas...

Alt som er kjekt tar slutt, og togturen tilbake til Oslo gikk like fint som turen til Stavanger. På Lille Tøyen er det godt å være.

(Foto: Lilou de Wangen)

Noen forteller tydeligvis noen skrøner...

(Foto: Lilou de Wangen)

- He? Lyggen og lort!

Men fint å være sammen, far og sønn...

(Foto: Lilou de Wangen)

Og i solen på kafé ved Vestbanen er det heller ikke vondt å være...

Og på Lille Tøyen er det både blomsterpiker...

og roser...

Den Kombinerede Indretning, denne gang i rollen som flaggkvartermester, har firt det siste gjesteflagget, det svenske. Klokka var 06.40 mandag 05.08-2013, og posisjonen var N059,00,482 - E11,06,630. Vi var på vei fra Strømstad mot Moss, og det skjedde 45 minutter etter avgang fra Strømstad, og 16 måneder og en dag etter at vi heiste det svenske gjesteflagget, omtrent på samme sted.
Joda. Vemodet har begynt å gjøre seg gjeldende, her vi ligger i Kanalen i Moss.

Intet stygt sagt om Moss, slett ikke nå når Mosse-lukta er borte. Isolert sett er jo det bra, men siden den forsvant fordi cellulosebedriften ble lagt ned, er det jo ikke bra. Byer trenger arbeidsplasser. Vi gjorde unna gågata i går, da vi kom. I dag gikk vi til Galleri F15.

Fin, liten Edvard Munch-utstilling fikk vi se, da vi endelig kom fram. Skipperen har ikke hatt problemer med å finne fram verken i åpen sjø eller i et kronglete elve-og kanalsystem i Europa. Men, å finne fram til Galleri F15 på Jeløy, selv ved hjelp av skilt, var ikke enkelt. Enkelte mennesker synes det er festlig å vri skiltene i feil retning, og dem som har satt dem opp har hatt tankene sine et annet sted. Dermed fikk vi en fottur på to timer, mens turen burde ha tatt 40 minutter. Men, fina veret og mesten bare flade veien, så...

Men, så til noe vesentlig. På torget hos Adriana i Premia de Mar i Spania kostet to glass hvitvin 3,80€, altså rundt 30 kroner. I Fjällbacka i Sverige datt besetningen på Kos ned på terrassen på et hyggelig utested langs kaikanten i strålende sommervarme. Skipperen var så uvøren at han bestilte to glass hvitvin hos maen i buå, uten å spørre om prisen. Vinen kom...

også sa maen i buå:

- Tre hundre kroner!

Skipperen hører ikke så godt som han gjorde i ungdommen - altså for ti-tolv år siden - så han antok at han hadde hørt feil.
Han hadde ikke det!

- Adriana! Me vil hjem igjen, te Premia de Mar og te deg!

Vi har hatt en flott tur gjennom skjærgården på den svenske vestkysten. Stort sett strålende vær i flere uker. Vi har sett mye fint, for eksempel en "liten stuga" langs Sotekanalen...

Vi har oppsøkt flotte steder, funnet fine havner og truffet hyggelige mennesker. Den lille øya Åstol, dere husker det navnet hvis dere tenker "Gåstol minus G".

Slik ser øya ut når du nærmer deg. Vi har nevnt den så vidt tidligere, men da hadde vi ikke vært her...

og sittet mykt og godt på betongstolene og spist det som må være verdens beste fiskesuppe...

og en god ostedessert...

Hunnebostrand er også et trivelig sted.

Også om kvelden...

og om natten...

Perlen, for oss, ble Fjällbacka.

her sett fra fjellet, der vi blant annet gikk gjennom Kongskløften....

Der ble enkelte scener i filmen om Ronja Røverdatter spilt inn. Det var kløften som skilte Ronja og Birk.

Fjällbacka er også fødestedet til den svenske krimforfatteren Camilla Läckberg, og hun bruker ofte stedet i sine romaner. Fjällbacka har også gjort krav på Ingrid Bergman, siden hun hadde feriested et par øyer utenfor stedet. Familien har fortsatt feriestedet der. Setterlinds Bageri er også stolt av å kunne fortelle at filmstjernen ofte var innom for å kjøpe boller med kanel i svingene. Så da måtte selvsagt også vi innom...

Jo, Fjällbacka er verd et besøk, selv om det kryr av turister sommerstid. Fine hus..

Trivelige miljøer...

Sjarmerende inngangspartier...

og som dette...

og en flott historie om Hanna og rosen som bærer hennes navn.

Dette er historien..

og i huset her bodde hun..

og foran huset vokser rosene i et sjarmerende bed...

Og, som nevnt, en liten fjelltur på snaue tre kilometer er en fin opplevelse, med naturopplevelser, nesten på høyde med dem man får på Lifjellet...

og en rast i solen med en baguet, litt ost og litt god drikke...

Havnene i den svenske skjærgården har vært overfylt i juli. Besetningen på Kos fant ut at det var lurt å komme til havn tidlig på dagen, så det gjorde vi. Vi gikk tidlig, og ankom havnene når de fleste gjorde seg klar for å dra, sånn mellom 10 og 11. I Fjällbacka fikk vi flott plass, med utsikt til det meste...

Ja, allså, det er båten som heter "Fryd". Den nakne rompå var ikke akkurat noen fryd for øyet!

Men, så va det ei rompa så rolde på r-ane, allså ein østlandsrompa.
Så dåså..!

I Strømstad fikk vi et hendelses vær på lørdag. Enkelte båter hadde lagt seg på utsiden av moloen, mot sør. Da vinden på kort tid blåste opp til sterk kuling - fra sør - fikk de problemer. Redningskrysseren ble tilkalt, og slepte først en seilbåt ut på trygg avstand fra moloen. Så var det den lekre 34 fot store Storø sin tur.

Eieren var omsider kommet tilbake til båten, etter at andre båteiere hadde forsøkt å presse så mange fendre som mulig mellom båt og kai.

Det var faktisk ganske heftig...

men, det gikk godt...

Etter å ha forlatt en EU-strek, malt i svensk berg...

krysset vi grensen til gamlelandet. Vi hadde lovet Kongen og Dronningen, Märtha Louise og maen Aribben at vi skulle stikke innom når vi kom til Hankø...

men tror dokker Kongen og Dronningen va hjemma?
Nei!

Der va ingen hjemma på Bloksberg heller...

Det er det gamle feriestedet til Kong Olav. Da var det gulmalt. Nå har Märtha Louse og Aribben overtatt, og det er nå malt i englefargen hvitt.

I Hankø-sundet gled en stilig båt stille fra land...

Den liknet veldig på en kongelig sjalupp, og kanskje var det det...

I morgen inntar Kos hovedstaden. Der skal vi besøke eldste sønn Morten, samboer Claire og ungene Alva og Lilou. Og siden bestemor og bestefar har så lyst å følge Lilou på hennes første skoledag 19. august, blir vi der til da. Rundt 20. setter vi baugen ut Oslofjorden med Stavanger som mål. Når vi kommer dit vet bare vinden...

Også...

Og nå er vi allerede her...

i en trivelig havn på en liten, sjarmerende øy i skjærgården på den svenske østkysten. Åstol, heter øya, og her blir vi noen dager. Det var trivelige Morten fra Sarpsborg som anbefalte havnen, da vi traff ham og familien i Grenå og deretter også på Læsø. Vi har fått egen "bås" å ligge i. Det hadde vi ikke på Læsø, midt i Kategatt!

Men der hadde de jomfruhummer, som vi også koste oss med på vei sørover i fjor vår...

Men morgenen da vi skulle forlate havnen på Læsø måtte blant annet denne floken løses før avgang...

Kanskje går vi litt for fort fram i denne bloggen, men, det er ikke vår skyld at vi ikke har fått ut en blogg den siste måneden. Det har vært elendig nettverk i de fleste havner, både nord i Tyskland og gjennom Danmark. Så derfor blir dette et slags oppsamlingsheat av opplevelser, gode som mindre gode.
Vi har tenkt å gjøre oss raskt ferdige med de mindre gode. Men, det handler som det pleier, når det gjelder Kos, lave broer og trøstere, altså baug- og akterpropeller. Ja, og lavt vann, eller litt for høyt vann.

Lavt vann på vei mot en sluse ved Bremerhaven...

Og vi fløt på 0,8 meter, selv om Kos stikker 1,00 meter!

Så var det broene på Elbe-Weser-kanal. Det var vår siste kanal før vi skulle ut på Elben og gå inn på Kieler-kanalen. Alle kart, alle bøker fortalte oss at den laveste broen på Elbe-Weser-kanal, en jernbanebro. var minimum 2,70 meter over vannet. På Kos la vi ned vinduene i andre etasje, målte nøyaktig, og var sikre på at høyeste punkt om bord var 2,65 over vannet. Så vi ség forsiktig mot broen.

Den Kombinerede Indretning lå på fordekket og holdt mastetoppen nede. Skipperen var nedentil, fordi han ikke kunne manøvrere fra øvre styreposisjon. Det gikk sakte, men plutselig:

BANG!

Vingen på masten tok oppi, med den følge at masten fikk en knekk. Det samme gjorde kompasset, som faktisk tok kvelden!
Bakke ut, av med mastevingene, under igjen. Vinduene var for høye. Ut, av med det høyeste vinduet. Nytt forsøk. Da manøvrerte skipperen fra øvre styreposisjon i en stilling som i militæret omtalse som lav åling. Hadde han hatt noe å lage skill i, ville de underste boltene på jernbroen ha laget midtskill på ham.

Så kom vi omsider i havn, den siste før Kieler-kanalen. Festlig havn, det. Vi ankom på ebbe sjø, trangt var der også. Skipperen brukte derfor baugtrøsteren, baugpropellen, som fra da av ikke har vært noen trøst, all den tid også den sa takk for seg - til mye støy og hyl - fra den elektriske motoren. Jaja. Den holdt et drøyt år, og kostet jo bare 25.000 norske kroner, eller noe sånn! Så var det beskjed fra kjentfolk i havnen:

- Vent på høyvann før dere går videre!

Ok. Greit nok det, men da må vi først vente på fjære sjø, med dybde på 0,50 meter, før det flør igjen. Så lå Kos der, som alle andre båter, trygt ned i gjørmen, mens dybdemåleren gikk bananas, og viste alt fra 0,70 meter til tegnefilmer!

Men, det var vakre steder på Elbe-Weser-kanal...

og dem skal besetningen på Kos ALDRI MER se igjen!

Kielerkanalen var en trivelig opplevelse. Nytt kompass fikk vi montert i en havn. Problemet var bare at skipperen, som har kalibrert et slikt kompass en gang tidligere, og avstemt det mot autopiloten, ikke husket hvordan det skulle gjøres. Bruksanvisninger er bare et heft, men han fulgte dem så godt han kunne, så vi har hatt noenlunde riktig kurs på vår videre ferd, tror jaffal skipperen. Men, snakker de finsk i Danmark...?

Dyvig, helt sør i Danmark, er en liten perle. Og der ble det årets første bad i salt sjø.

Deretter sto blant annet Aarhus for tur. Et besøk i "Den gamle by" kan anbefales. Der er det vakre blomster ..

Kos - peon

av mange slag...

vakre hager...

og en samling av hus fra hele Danmark..

Der forlot matros og skipper Kos for noen dager, og tok buss og ferje til København for å møte yngste sønn Thomas, kona Christine og ungene Fredrikke

og Herman

som var på gamle tomter. Begge ungene er født i København, og de bodde der inntil for to år siden.
Vi hadde flotte dager sammen, før Kos igjen la kursen nordover. Ebeltoft har for oss vært en vei langs sjøen på vei mot eller fra en ferje. Vi har aldri tidligere tatt turen de omtrent hundre meterne opp fra hovedveien. Hvis ikke dere heller har gjort det, så gjør det neste gang. Ebeltoft er absolutt verd et besøk.

Og i bakgården på det huset der...

satt vi!

Så ble det Grenaa og Øster Hurup. Der møtte vi våre unge venner, Annika og Andreas, til et godt måltid på havnerestauranten, og en hyggelig kveld om bord i Kos. Vi møtte disse flotte unge menneskene da de og vi lå værfaste på Tunø i april i fjor. De har henholdsvis to og halvannet år igjen av medisinstudiene sine, men nå har de også realisert en drøm de begge har hatt: De har kjøpt gård på nord-øst Jylland!
Så satte vi kursen mot Sæby. Nesten framme kikket vi på det speilblanke havet og på hverandre, og satte kursen mot Læsø. En telefon til vår venn, havnefogd Kurt på Læsø avklaret at havnen var smekkfull, men han lovte å finne plass til oss. Det gjorde han da også. Han sto klar og pekte da vi kom. Da Den Kombinerede Indretning hadde fått utført sitt nødvendige ærend på Læsø, nei, ikke det ærende, men å kjøpe mer garn hos Læsø Uldstue, der hun kjøpte garn til en jakke på vei sørover i fjor, fordi hun gikk tom for garn da hun hadde et halvt erme igjen, hadde vi egentlig ikke mer å gjøre i havnesirkuset på Læsø.
Så, vi stakk til havns igjen, hvis Kategatt kan omtales som et hav...

Vi hadde strålende sol, 5-6 sekundmeter vind skrått inn forenom tvers, så vi vuggede oss mot svenskekysten og Hønø.

I fiskebutikken der hadde de..

Var det noe mer da, mon tro, annet enn å si at i Åstols Fiskvagn har de ferske reker. Og nå hører han som skriver at de roper på ham.

Måtte bare ha med denne karen, som vi møtte like utenfor havnen i Aarhus!

Jo. Allså. Her en dag, det vil si, det va på torsdag, da ble allså Kos helt overjidde. Og dette e grunnen:

Hun gikk i fra Delfzijl i Nederland, der vi hadde denne utsikten..

men til gjengjeld så pass til nett at skipperen kunne laste inn bilder...

og der denne snedne båten, med et ørlite svensk flagg akter, dukket opp..

mot utløpet av elven Ems i Tyskland, og farten bare økte over Dollardbukten. Oppover elven, allså det vi to om bord normalt ville si va MOD strømmen, økte farten. Jo, både Den Kombinerede Indretning og skipper visste at vi hadde tidevannet med oss, for det hadde vi bereint, men at det va sånn det virkte, visste verken besetning eller Kos.
Tre timer etter lavvann, suste allså Kos oppover elven med 12,3 knops fart, mens motorytelsen tilsa at hun skulle ha hatt rundt 7,5 knop. Med andre ord var tidevannsstrømmen nestem 5 - fem - knop! Oppover elven!
Osså på en helt alminnelig torsdag - før dugurd!
Va det løye Kos va overjidde? Det va vi åg!

Det va litt løye. Nå, i ettertid angrer skipperen på at han ikke la inn et gear til, og lot motoren gå bortimot maks, noe som på flatt hav gir Kos 9 knops fart, for å se hva farten da ville ha blitt. Men, det kan tenkes at det hadde blitt for sterk kost for Kos. Desuten er ikke elva Ems egnet for fartsprøver. Den er ikke noe annet enn et langt og relativt trangt sorpehull.

Men; "kan du husa då me endeligt kom fram, te Amsterdam, å nammenam..."

Joda. Både skipper og matros husker det godt. Karen ved siden av oss husker det nok også, der vi satt sammen og hadde denne utsikten.

Vi var jo innom det distriktet. Det er nesten vanskelig å unngå, så sentralt som det ligger i Amsterdam. Og karen ved siden av oss kunne fortelle at han hver helg reiste fra sin hjemby i Nederland for å besøke sin mor i Amsterdam. Og hver helg sa moren at han måtte ta seg en tur ut på byen og ta en øl og kikke på damene. Og, som den lydige sønnen han var, så gjorde han det. Så da gjorde vi det sammen med ham!

Vi la til i den største småbåthavnen i Amsterdam - Six haven. Der er det så trangt om plassen at de omtrent må stue båtene i høyden.

Havnen ligger på motsatt side av Amstel i forhold til selve byen. Men, det går gratisferje over havnebassenget i et bankende kjør, hele dagen.

Det var mye flott å se på kanalene inn og ut av Amsterdam.

Og noen bor slik...

Også er det noen som bare vil gå på besøk - eller...

"- Vil dokker kjøba lodd...?"

Det er et yrende liv på de i alt 100 kilometer med kanaler Amsterdam kan by på.

I parentes kan bemerkes at Berlin til sammenlikning har 200 kilometer med vannveier innenfor bygrensene.

Men, selv om det er et yrende liv på og langs kanalene i Amsterdam, er det fullt mulig å ha en stille stund...

Alle som har båt vet at hvis man går forbi en butikk som selger båtutstyr, ja, så gjør man ikke det. Man går inn, enten man trenger noe eller ikke. Og, når man er innenfor, ja, så er det ikke måte på alt det man trenger. Men, det hender også at man i utgangspunktet trenger noe - flere kart, for eksempel - og da må man finne ut hvor det er en båtutstyrsforretning, og oppsøke den.

Vi fant ut at det var to slike forretninger i Amsterdam, og tok peiling på Datema Amsterdam i Prins Hendrikkade 176. Den viste seg å ligge 15 minutters spasertur fra jernbanestasjonen, og var enkel å finne. Vi går såpass i detalj med dette fordi vi kan anbefale denne forretningen for alle som trenger sjøkart, og som er i Amsterdam. Og da snakker vi om sjøkart for alle farvann som tenkes kan.

For eksempel farvannet rundt...

ja, riktig, vår egen hjemby - Stavanger. Dette heftet var det første vi så da vi kom til kartbordet. Et hefte med forsidebilde av Vågen i Stavanger. Innehaveren visste da godt at Sjøkartverket lå i Stavanger, og kunne imponere oss med ...

Så dra ikke forbi denne butikken hvis dere er på vei i båt, for eksempel mot Frankrike, og mangler kart. Han har dem, og i Frankrike har de dem ikke!

Vi er jo i Nederland, så vi bare må... En gang til...

Amsterdam er også dette..

Besetningen på Kos fikk faktisk besøke Amsterdam to ganger. Først alene, sammen med Kos, og en uke senere sammen med matrosens tremenning, Kirsten, og hennes mellomste sønn, Fredrik.

Knut måtte være hjemme i Oslo og passe jobb og de to andre guttene, Eivind og Bendik, pluss hunden Quito. Fredrik hadde ikke så mange ønsker for Amsterdam-turen, bortsett fra å kjøpe et nytt...

som hu mor måtte prøve - midt på Damrak!

Skipperen falt nærmest i staver da vakre, myke toner smøg seg fram mellom fotgjengere, fra instrumentet Hang.

Vakkert. Instrumentet ble konstruert av en sveitser så sent som i år 2000, og karen på bildet ble noen euro rikere og lommene til skipperen noen euro lettere - og det var verd hver euro!

I Riksgalleriet fikk besetningen på Kos med seg flere av Rembrandts mest berømte bilder. Overraskende var det å møte motivet fra hans mest berømte bilde, "Nattevakten", ute på et lite torg.

Langt mindre overraskende var det at matrosen "forvillet" seg inn i en skobutikk - og slett ikke at skipperen fant henne igjen i hennes favorittbutikk ...

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det er en svigerdatter i hovedstaden som får glede av dette besøket!

Stilig arkitektur i Amsterdam, som overraskende nok ikke har flere enn 750.000 innbyggere...

Og enkelte steder i byen trenger man ikke lure på hvor man er...

Da Kirsten og Fredrik kom, lå Kos i byen Steenwijk lenger nord i landet. Besetningen tok tog til byen, og tok inn på[i] Hotel Dikker en Thijs Fenice. Det kan anbefales på det varmeste, både prismessig, beliggenhet, service og romkvalitet. Dessuten ligger det i samme gate, Prinsengracht, som riktinok er lang, men likevel, som Anne Franks hus.

Vel tilbake i Kos, gikk vi videre nord-østover til Sneek. To grunner til det. Sneek, som uttales "Sneik", skulle være en trivelig by, og dessuten er det byen der Kos ble født for 15 år siden. Underveis måtte vi passere en vippebro, der brovokteren..

sto klar på brovingen - i full uniform - med en fiskestang.

I enden av den hang en tresko...

der man la de to euroene det kostet å passere broen.

Besetningen på Kos oppsøkte verftet Aquanaut i Sneek, og fikk en veldig hyggelig omvisning av avdelingsleder Fimme Folmer.

Kos ville helst ligge midt inne i byen i Sneek. Dermed måtte vi snirkle oss inn gjennom en trang kanal og passere tre vippebroer.

der små og ikke fullt så små fartøyer passerte.

Sneek er en sjarmerende liten by, også om kvelden, med sin flotte Waterport.

I dag, akkurat i dag, 29. juni 2013 er det nøyaktig ett år siden besetningen på Kos sist så fjernsyn. Vi har fjernsynsapparat om bord, antenne har vi også, men vi har ikke følt behov for å se fjernsyn. Forrige gang vi så fjernsyn var da skipperen så finalen i europamesterskapet i fotball. Og forresten. Hva i all verden skal vi se fjernsyn for. Vi har da så mye annet å gjøre. For eksempel å ta i mot noen av våre utrolig flotte venner.

Astrid og Tor Haver... og...

Oddrun og Kjell Rangnes!

I et strålende grått og vått sommervær...!

Allså. De satte seg i en bil fredag morgen, og lørdag ettermiddag var de hos oss i Sneek. Mandag ettermiddag kjørte de hjem igjen! Besetningen på Kos er ydmyke og takknemlige for å ha sånne venner, og alle andre venner og familie som har besøkt dem og tenkt på dem disse foreløpig 16 månedene vi har vært underveis.

Den Kombinerede, denne gang i rollen som koldjomfru, og den rollen var det ikke vanskelig å gå inn i, så kaldt som det var, jaffal i første del av ordet...

Fordekket strålte ...

og så var det gaveoverrekkelse...

Kjell er maskinist på "Anna af Sand". I vår deltok skuta i skreifisket i Lofoten, og hadde deretter en eventyrlig seilas tilbake til Stavanger. I Lofoten var det vinter, og hva skal en stakkars besetning da gjøre? Det er for kaldt å holde ølboksen i hånda!
Oddrun visste råd. Hun strikket og tovet ølboksvotter til hele besetningen, så de unngikk frostskader. På grunn av meldinger fra Kos hjem til gamlelandet, om en kald vår og sommer, hadde Oddrun strikket og tovet ølvotter også til matros og skipper. Fantastisk!

Også var det mat etterpå ... på Restaurant Vatikanet...

Formiddagsmat... eh, mat...?

åjo, der var maten...

Bloggen skrives i dag i den lille byen Elsfleth, ved elva Weser. Vi går ut på den i morgen tidlig på høyvann. Vi ligger 34 kilometer opp fra Wesers munning. Likefullt har vannet steget 5,5 - fem og en halv meter - fra lavvann.

Sånn var det på lavvann...

Nå går vannet over en tursti, der det normalt ikke skal være vann. Men, på grunn av nordvestlig vind har tidevanet altså også delvis lagt den under vann.

Lurer på om Kos kommer til å sette ny fartsrekord nedover Weser i morgen formiddag, et slags lite, privat "Blå bånd".

Nederland!

Utpå dagen i morgen - altså søndag - skal besetningen på Kos stemme i - som Børe gjøre det i "Maktå på Straen":

"Kan du husa då me endeligt kom fram, te Amsterdam - å nammenam. Me konne drokna oss i både øl og dram, i Amsterdam, i Amsterdam"!
Nå har ikke vi tenkt å gjøre det bokstavelig - og det gjorde nok heller ikke Børe - selv om Maktå hadde sine bange anelser, men vi skal bli noen dager i denne flotte byen - som vi kjenner litt fra før.
Så, dersom Den Kombinerede Indretning og skipperen hadde vært eiendomsmeklere, kunne vi i kveld ha skrevet at; "vi ligger i havn et steinkast fra Amsterdam"!

Nederland!

For, det er bare eiendomsmeklere - som gjennom sine eiendomsprospekt - påstår at de kan klare å kaste stein så langt at selv Terje Pedersen - han som en gang satte verdensrekord i spyd med et kast på mer enn 90 meter, og som bare skulle innom OL og hente gullmedaljen, men som ikke klarte å kvalifisere seg til finaleomgangen, ville ha blitt en smågutt. For vi ligger drøye 10 kilometer fra Amsterdam, men det er altså - i følge alle eiendomsmeklere - bare et steinkast unna Damrak - hovedgaten i Amsterdam.

I Nederland hilset vi på sommeren. Vi har hatt mellom 25 og 30 grader noen dager, men vi har sagt til oss selv at vi skal nok holde ut! Nå har telen forlatt besetningens ben - helt opp til knærne - så nå begynner det å komme seg. Men etter alt regnet vi har hatt har vi fått i vann i knærne, men også det er i ferd med å tørke ut.

Du så mye flott vi har sett de få dagene vi hittil har vært i Nederland.

En norsk vimpel, for eksempel!

Samt, flere små og litt større en små byer. Den flotteste havnen vi ha vært i til nå på vår ferd er havnen i Dordrecht.

Der hadde Kos fine dager..

To broer måtte opp for å komme inn i indre havn, og dermed også opp da vi skulle forlate denne trivelige, lille byen.

Trivelige miljøer...

og en veldig hyggelig havnemester - slik alle havnemestre vi har møtt på vår vei har vært.

Fra Dordrecht gikk turen til ostebyen Gouda. Kjør heller ikke forbi den byen, om dere skulle være på de kanter. Den er verd et besøk.

Et flott rådhus..

..på kjøretøyet skal brudefolk kjennes...

En Bentley!

I tillegg til ost kan man også få seg et lite kakestykke og et hyggelig smil på veien...

Og ta nå for all del en ruslerunde i byen.

kikk nedom museumshavnen..

Gå i de trange gatene..

opplev unger i lek i trafikkfrie gater...

og slå av en prat med dem som forårsaket smaksløker på videvanke, på grunn av herlig duft av grillede lammekoteletter...

Nyt de flotte miljøene langs kanalene...

sitt for all del ned på et eller flere av de trivelieg serveringsstedene som omkranser torget, og nyt husfasadene..

Stikk innom en kunstner eller to...

og forundre deg over hva som vil skje hvis vannet i kanalene skulle stige noen centimeter til...

Og glem nå ikke hvorfor du er i Gouda. For å kjøpe goudaost, selvfølgelig. Det er flere forretninger å velge mellom. Noen er sånn blanding av ost, tresko, prospektkort, t-skjorter - og sånn. En er helt enestående - som den vi valgte.

Det er forretningen med størst utvalg av oster i Gouda.

Smaksprøver på omtrent alle ostene de hadde, men matrosen var ikke alltid like overbevist om at det var denne vi skulle ha...

Men, det var jo så mye å velge i..

Og hvis man ikke klarte å velge selv, var andre kunder svært behjelpelige med råd og vink...

Vi måtte jo ha vellagret goudaost..

Mmmmmm...!

Ja, osten allså...

Og dermed gikk vi om bord og lot det stå til...

Herrrlig!

Så gikk turen videre over et par sjøer der disse elendige seilebåtene ikke gjør annet enn å skape rot. De seiler og krysser og bauter og slår og de splitter sine og andres bramseil og gjør livet rett og slett utrivelig og forvirrende for en stakkars motorbåtskipper, som har alt ansvar på sine skuldre for at det ikke skjer noen sammentreff mellom seiler og Kos.
Det gikk godt!

Men ellers så vi mye kjekt underveis. Dette,

som viste seg å være en bygning... Dette,

som jo er en grei måte å fortøye på....

Mye som skal fraktes...

noe vi antok var en gedigen borekrone.

Vi har vært på store kanaler - med ganske store forhold, som her, ikke veldig langt fra Rotterdam...

Langt triveligere er det å rusle av gårde i slike omgivelser.

Og i morgen altså:

"Kan du husa då me.......

Joda, rett fram. Rett og slett på slep - etter en løyen båt som gikk på strøm - som en trolleybuss - og ble trukket fram med kjetting - mens vi hang bak og dinglet, jaffal i starten.
Vi ble slept gjennom en tunnel - mørkt som om natten -

i 5 kilometer - som tok halvannen time - siden vi var eneste båt. Normalt, når det er flere båter i tunnelen.
Da vi kom ut av tunnelen var det kvelden for oss. Det var langt til neste formelle havn, og slusene til den havnen ville stenge ganske snart, så det ble en natt i det grønne...

Og det hadde vi rett som det var, uten strøm og og vann og andre herligheter enn oss selv.

Været har ikke vært på vår side siden vi forlot Middelhavet. Når vi i tillegg har måttet ta ned kalesjen på grunn av lave broer, har det vært litt vått...

Men, vi har møtt gode venner underveis, som har hatt glede av restene av bagettene..

Og, vi møtte Audny og Øyvind Krovik fra Kopervik, som er på vei sørover i sin Sandvik 945 - for andre gang, og vi fikk en hyggelig ettermiddag og kveld sammen...

Skipperen på Kos har dårlig kontroll på det som skjer under kjellerlemmen om bord. Han kan navigere så pass at han kan finne veien fra Li til Barcelona, men da er han avhengig av at det som er i kjelleren oppfører seg skikkelig. Men, han har lært, blant annet av sin gode venn maskinist Kjell Rangnes på "Anna af Sand", at han må peile oljen, kontrollere kjølevannet og sjekke sjøvannsfilteret, så da gjør han det - hver morgen!

Blant annet derfor kunne Den Kombinerede Indretning en dag skifte ut det franske gjesteflagget med det belgiske...

Noen kilometer og sluser senere dukket dette opp i baugen...

Vi visste at det var en båtheis, som skulle bringe oss 73 meter opp i terrenget. Oppe til venstre kan dere se kammeret vi skal inn i. Det må bare komme ned først, med båtene som skal fires ned.

Vi gikk inn - som vanlig - etter nyttetrafikken - denne gang etter "Louis".

Vi merket egentlig ikke at vi ble heist så pass høyt opp, før vi så ut akterover, fra kanalen vi kom i fra...

Åtte minutter tok det, før vi var klar til å forlate badekaret vi hadde vært i på vei opp.

Vi ruslet ut i akterenden på "Louis", før vi selv kunne se vårt eget akterparti, og er det jammen ikke ofte noen klarer - uten speil - og flagget og heisen vi hadde vært i - underveis på en akvadukt med motorvei langt under oss til babord og en liten by under oss til styrbord.

Vi var på vei mot Brüssel, og fikk oss en liten overraskelse som var 1400 meter lang og 67,5 meter høy. Vi hadde registrert disse målene på kartet, men hva det var vi skulle utsettes for ante vi ikke. Var det en ny heis eller var det en ny tunnel? Skulle vi opp eller ned? Vi fikk ingen av delene til å rime. Den Kombinered Indretning har høydeskrekk. Det er derfor hun ikke følges med en høy og mørk, men tvertimot med en sped gutt som aldri fikk tilbud om å gå inn i Garden, på grunn av noe feil med øynene.

De sto for nær bakken!

Vi ble ikke klokere da vi nærmet oss hemmeligheten, og vi og så dette:

Jaha. Har det tårnet der noe med oss å gjøre, eller er det en bauta som Dø Gåål, SjisgardøStæ eller Ludvig kators hadde fått reist for å ta vare på sitt ego og sin fortreffelighet?

Langtifra. Det hadde noe med oss å gjøre. Men det var bare det, at da vi kom nærmere, så vi liksom ingen fortsettelse.

Vi fikk den samme følelsen som sjøfolk hadde før Columbus - eller hvem det nå var - bestemte at jorden er rund. Vi følte at her stopper verden. Der framme er det en kant og deretter ingenting annet enn et uendelig stup.

Skipperen kikket ned fra kanten til styrbord:

Jo, verden fortsatte visst nedentil, men hvordan i all verden skulle vi komme oss dit ned?

En port til verdens avgrunn åpnet seg, og vi fulgte etter lasteskipet "Nebraskar" inn - i et kjempestsort badekar.
Forut for badekaret fikk skipperen se dette:

Det var en 1400 meter lang slak bakke, med to skinnepar, med plass til to badekar, en slags Fløybane. Ned dit skulle badekaret vi var i skli eller rulle - for dette badekaret hadde hjul...

Den Kombinerede, som også opptrer som fotograf under turen, hadde truet med å gå under dekk i forrige heis, uten å gjøre det, med truslene om å gå i dekning hang og slang i luften over det belgiske Fløybadekaret. Men, hun lot det stå til. Det gikk fint, så lenge hun kunne se akterover.

Og det kunne hun jo. Vi skled nedover de 1400 metrene med en fart av 4 kilometer i timen

i et slikt badekar...

og kunne etter rundt 20 minutter si nana.

"Jeg har sett Grand Place i Brüssel", synger Lillebjørn Nilsen i den flotte visen "Alexander Kiellands plass". Den visen har også skipperen på repertoiret, men han har altså skrønt og løyet hver gang han har sunget den, inntil nå. For nå har også han sett Grand Place i Brussel!

Det står dårligere til med troverdigheten i neste strofe; "... og Syntagma i Athen...". Men, den får vi se en annen gang.

Vi hadde egntlig bare fire "møster" i Brüssel. EU-parlamentet, Grand Place, atomet fra Verdensutstillingen i 1958 og Manneken Pis. Den som skriver denne bloggen, skal ikke nevne navn, det er skipperen alt for fintfølende til, bare vil ha understreket at det var den andre som ville se Manneken Pis. Den som skriver er langt mer varsom i ordvalget og ante knapt hva det var Den Kombinerede snakket om.
Vi fikk se tre av de fire "møstene". Den fjerde ble underslått av Brüssels vakre forsommervær - i slutten av mai det Herrens år 2013!

Men, det er nok vanskeligere å ta knekken på EU-parlamentet...

og vakre piker ved inngangen...

Den så mye omtalte Manneken Pis ble behørig fotografert av den om bord som ønsket å se vidunderet...

Og slik tar Brüssels stolthet - byens svar på Vigelands og Oslos "Sinnataggen" - seg ut på nært hold.

Dagen startet med tåke og småregn. Men, plutselig sluttet det å regne lite! Det datt ned. Brüssels gater ble til bekker og elver, noe som førte skipper og matros innomhus på en trivelig restaurant.

Ingen av oss er dessert- eller kakemennesker. Men, er man i Belgias hovedstad så får man vel for skams skyld bestille en belgsik vaffel - på deling - til dessert!

Vi er begge redd for at dessertkokken ble lei seg da hun eller han så hva som kom i retur til "skrubben" på kjøkkenet. Det var det meste av det som kom inn på bordet vårt.

Antwerpen neste! Der gikk det norske flagget til topps i bygget til havnesjefen da vi hadde fortøyet, akkurat som i Brüssel.

Veldig trivelig og flott gest, som vi aldri opplevde i Frankrike. Men, i Berlin skjedde det samme, pluss i havnen der vi nå ligger - i Tholen i Nederland.

Antwerpen er flott og trivelig by. Der har skipperen vært to ganger, første gang på jobb i forbindelse med Tall Ships Race i 2004. Matrosen har vært der en gang tidligere, og vi er enige om at den gamle delen av byens sentrum er en sjarmerende opplevelse. Et utall restauranter, inne og utendørs frister de mange turistene, også i kjøig og vindhardt vær som vi hadde.
Det er mye som skjer, en parade, for eksempel, med hornorkester i fronten...

Deretter kom de det handlet om: Byens "Barteforening"!

Så datt vi opp i noen flotte jenter i middelalderdrakter som av alle ting sang: "Eight days a week" av The Beatles!
Kunne Kos´Beatles-frelste skipper stå i mot?

Absolutt ikke! Han slang seg på ett vers...

Nederland er kjent for sin genever, men Belgia er nok ikke langt borte. I Antwerpen fant vi tilbake til dette stedet, som vi kunne huske - fikk dere det med? - som vi kunne HUSKE fra forrige gang - og gangen før!

Di vaj gjooodej ajlle schjammenchsj....

Etter slike utskeielser er det for bot og bedring. Antwerpen har en fantastisk flott katedral.

med flotte glassmalerier og fire store originale malerier av Antwerpens største sønn Pietro Pauolo Rubens.

I kuppelhimlingen, 43 meter over bakken, ser vi dette, som riktignok ikke er av Rubens, men likevel...

Den Kombinerede Indretning og skipperen har begge sans for å tenne lys - for hverandre - for familen - for framtiden - eller for naboens katt. Vi irriterer oss begge over den tiltakende skikk - nei, uskikk - det er å bruke T-lys, ofte nå innpakket i rød plastbeholder - i Europas katedraler. Det verste er likevel det siste påfunnet: "Legg på 50 cent - trykk på knappen - så tennes en lommelyktpære"!
Never - never in mai leif!

Det finnes røde T-lys også i katedralen i Antwerpen, men det finnes også et sted med ordentlige, hvite stearinlys. Så der tente vi lys for en trygg, videre seilas...

og for hverandre...

Mange byer har hesteskyss for turister. Også Antwerpen.

Her foran byens vakre og flaggsmykkede rådhus. Og disse hestene er trolig musikalske. Skipperen har øre for rytmer, og han hørte hesteparet komme gjennom en brosteinbelagt gate:

"Klakk, klakk, klakk, klakk, klakketi, klakketi, klakketi, klakketi, klak-ke-ti, klak-ke-ti..."

Fantastisk!

Også det norske flagget var å se på rådhuset...

Det var liv og røre på byens torg, som er omkranset av restauranter. Disse...

var finere å se på enn å høre på. Juniorkorpset til Våland skolekorps spiller bedre - for der spiller Fredrikke - ett av våre fire flotte barnebarn!
Sådetså!

Men det var mer flott å se på markedet...

Ja, og den sedvanliga "styttå"...

Antwerpen har en utrolig stor havn, med voldsom skipstrafikk. For å illustrere dette tar vi med et bilde av kartplotteren vår, der AIS-en viser skip som en svart trekant. Og husk, dette er bare en liten del av havnen i Antwerpen.

Ja, det var visst alt for denne gang.

Nei, forresten. Nevnte vi ikke at vi nå var kommet til Nederland.....

Jo.

Det var litt spesielt å kruse nedover Seinen, forbi tårnet som gjorde Møsjø Eiffel så berømt, med norsk flagg akter. Vi innrømmer det. Men, planen, fra vi startet planleggingen av denne ferden gjennom Europa, var å legge til langs Seinens bredd, plassere matrosen på fordekket, anrette henne i en fin positur, for deretter å fotografere henne og Kos med Eiffeltårnet i bakgrunnen.
Det ble ikke slik. Og det er været sin skyld. Det har regnet så mye i Frankrike at vannstanden på Seinen er rundt to meter høyere enn normalt. Dermed er også strømmen sterkere enn normalt for årstiden, så derfor suste vi bare forbi Tour de Eiffel i 8 knops fart, mens vi etter motorytelsen bare burde hatt 5 knop. Men, Den Kombinerede Indretning, i rollen som fotograf, fikk foreviget skipperen sammen med Eiffeltårnet.

Hu e blitt ein reser med udløseren!

Men, før vi kom så langt, etter å ha slust ut av Arsenalhavnen midt i Paris, og ut på Seinen, passerte vi

Notre Dame.

Jo. En spesiell følelse også det. Å passere et verdenskjent bygg - i en verdensby - med egen båt, som har kommet hit etter å ha startet fra Li en marsdag for mer enn ett år siden.
Vi tar dere med på en liten reise på Seinen nå, før vi vender tilbake til Paris - og til de opplevelser vi hadde - de to gangene vi var her - med og uten Kos. Paris - La ville de l´amour...

Rekkverk på flere broer over Seinen er fullstendig dekket av hengelåser, hengt opp av unge, elskende par, som tegn på evigvarende kjærlighet og lykke...
Og Kos tok seg fram under et utall broer i den franske hovedstaden..

Og noen av dem var finere enn de andre...

Joda, Kos kom til Paris - til slutt. Men, ikke så tidlig som vi ønsket. Planen var å være i Paris innen 11. mai, for da mellomlandet vår eldste sønn Morten, hans samboer Claire og barnebarna våre Alva og Lilou i Paris på vei hjem fra ferie i Marokko. Claire er halvt fransk, og har sin farmor i Paris. Regn gjorde at Seinen nærmest flommet over. Strømmen var rundt 5 knop, og vi ble advart av havnesjefer og lokalkjente mot å gå nedover Seinen. Det var fare for at vi ville bli trukket utfor stengslene ved slusene. Vi lyttet til kjentfolk, som vi har lært av fjellvettreglene, og lot Kos ligge i siste havn før Seinen. Toget tok bare tre kvarter til Paris. Et enkelt hotell gjorde nytten. Og så fikk vi se jentene våre:

E de kje flotte, Lilou og Alva!

Vi fikk fine dager sammen. Blant annet i parken på Place de Vosges, der våryre unger slapp seg løs....

Se bestefar - ka eg kan!

Også så godt og trygt å rusle av gårde hånd i hånd med bestemor..

Kjekt å se dem - hele familien - som til daglig holder til på Lille Tøyen i Oslo.

Kjekt også å møte Mamie - altså farmor - til Claire - og det er vel ingen tvil om at de står hverandre nær - på alle måter ...

Ungene ante ikke at bestemor og bestefar var i Paris, så det ble en skikkelig - og hyggelig - tror vi - overraskelse for dem. Ikke ante de heller at morfar - Papie, som altså er fra Paris - også var i byen da de var der. Og sånn så det ut da de "tilfeldigvis" traff ham...

Bestemor koste seg tydeligvis over møtet mellom Patrice og ungene, som stort sett var to store øyne med et overrasket blikk omkring..

Etter disse fine dagene dro skipper og matros tilbake til Moret sur Loing, der Kos lå ensom og forlatt, og hentet henne. Så la vi ut på Seinen, som hadde roet seg en smule, og lot motor og strøm føre oss til Paris med mellom 9 og 10 knops fart. Det hendte vi nærmet oss 11 knop, men da var det like før skipperen slapp ut drivankeret.

Vi har vært i Paris før, flere ganger, så "møstene" trengte vi ikke besøke denne gang. Vi hadde tre ønsker: Kirkegården der mange kjente personer ligger begravet, Cimetière du Père-Lachaise, Monets hage - og - av alle ting - Disneyland Paris! La oss ta det siste først!

Vi hadde det kjempekjekt i en flott fornøyelsespark. Vi gjorde som alle andre gjorde, selv om vi ikke hadde barn å skylde på, og stilte oss opp så snart vi så en kø. Det var ikke alltid vi visste hvorfor vi sto i køen, eller hva som var i den andre enden av køen. Derfor ble vi litt paff etter å ha stått i kø i 40 minutter, da det viste seg at det vi sto i kø for var å få bli avbildet sammen med...

MIKKE MUS!

Men, me hadde det løye.

Båttur fikk vi også...

Og vi traff mange kjente...

Og i paraden fikk vi se..

Vi var også i slottet til Tornerose...

Vi så litt av Askepott i glassmalerier..

Vi var på busstur i filmstudioer, der vi ble med på litt "æksjen"...

Og vi takket og bukket til de to som startet det hele - Walt og Mikke...

Ikke så langt fra Paris, litt vest, sånn omtrent en snau time med tog, og deretter 20 minutter med buss, kom vi til Monets hage. Vi hadde ikke ventet oss at vi kom til å gå i kø, men det gjorde vi altså! Men ,turen og køen var verd besøkett!

Det var en fargeprakt uten like....

Og matrosen koste seg, i et miljø hun følte seg hjemme i...

Vakrer detaljer...
Og flotte motiv, som dette...

som viser huset der Claude Monet bodde.

Og det kjente motivet med broen og vannliljene....

Men, motivet motsatt vei, er jo heller ikke å forakte....

Så gjenstår bare gravlunden, Cimetière du Père-Lachaise. Der fant vi først graven til komponisten og pianisten Frederic Chopin..

Deretter lette vi oss fram til gravstedet til Jim Morrison..

før vi fant fram til graven til Edith Piaf..

Og så bar det videre på Seinen - til stedet der Seinen møter elva Oise, og der svingte vi til høyre - eh, til styrbord, som det vel heter på sjømannsspråk, som ikke brukes på elver og kanaler i Eurorpa..

Men - hallo !
Går det virkelig an? Vi har jo glemt noe av det viktigste!

Vi feiret jo 17. mai i Paris!!!

Her er 17. mai-toget å vei gjennom parken. Der samlet nordmenn seg, og gikk i tog etter flagg og et korps av velvillige franske musikere som stilte opp for vår nasjonaldag, blant annet med "Anna Malena" - eller som den vel heter "Gammel Jegermarsj" - pluss "Norge i rødt, hvitt og blått"!

Men, først møttes de som hadde lyst, til gudstjeneste i Sjømannskirken, som ligger en 20 minutters togtur vest for sentrumavi Paris, på aller beste "vestkant".

Der holdt sjømannsprest Reidar Strand preken..

Så var det tog. Og i tilfelle noen skulle få lyst til å holde en tale underveis...

så hadde sjømannsprest Reidar med seg talerstolen.

Og den kom til nytte, da praktikanten på den norske ambassaden i Paris hadde lyst å si noen ord til forsamlingen før togavgang!

Og før det igjen, så dukket ...

Aftenbladet opp, med Brüssel-korrespondent Ingeborg Eliassen og medbrakt fotograf Christian. Det er visst gjevt å feire 17. mai i Paris...

Russ var det også, og Den Kombinerede Indretning benyttet anledningen til å stille russen det spørsmålet russ hjemme hører ofte, men som de fire russene i Paris sjelden hører: - Få et russakort?

Og noen russeløyer ble det jo...

men franske bilister skjønte jo ikke bæret av hva det handlet om...

Tilbake i den flotte hagen i Sjømannskirken etter toget varmet solen kropp og sjel, mens ambassadør Tarald Brautaset holdt tale for dagen.

Besetningen på Kos hadde en flott dag.

I en flott - for dagen - pyntet Sjømannskirke -

Og 17. mai tonet ut i en fin aftenstemning da besetningen på Kos igjen inntok de sentrale strøk av Paris - Gar de Lyon.

Bon nuit!